Breiside til kulturministeren fra Kampen om Tungtvannet-regissøren

PÅ MÆL: En selfie Per-Olav Sørensen tok på Mæl da DF Ammonia var pyntet om til søsterskipet DF Hydro under innspillingen i 2014.

PÅ MÆL: En selfie Per-Olav Sørensen tok på Mæl da DF Ammonia var pyntet om til søsterskipet DF Hydro under innspillingen i 2014. Foto:

Regissør Per-Olav Sørensen som regisserte NRKs TV-serie Kampen om Tungtvannet får enorm oppmerksomhet med sitt åpne leserbrev til kulturminister Abid Raja.

DEL

Han er ikke redd for å uttale seg, Per-Olav Sørensen, en av Norges mest kjente regissører, og mannen som brukte mye tid på Rjukan i forbindelse med at han regisserte kjempesuksessen Kampen om Tungtvannet for NRK. I tillegg står han bak storsuksesser som Nobel og Hjem til Jul. Til langt på natt skrev han et åpent leserinnlegg i frustrasjon over kulurlivets korona-krise med kulturminister Abid Raja som adressat. I løpet av timer var innlgget på facebook delt tusenvis av ganger, og har havnet blant annet i Dagbladet.

Hardt ut
Sørensen er samme mann som på førpremieren av de første episodene av Kampen om Tungtvannet uttalte på Rjukanhuset at Rjukan har alt som skal til for å bli en film-lokasjon, dersom staten vet å bevilge penger til en satsing på norsk filmproduksjon. Det er litt av det det handler om når han skriver leserinnlegg, men han tar for seg kulturen og personene bak som sørger for at Norge har et rikt kulturliv. Han beskylder kulturministeren for å ikke ha begrep om norsk kulturliv, og hva som driver det.
Her kan du lese Per-Olav Sørensens åpne leserbrev i sin helhet:


ÅPENT BREV TIL KULTURMINISTER ABID RAJA OG FRYKTELIG MANGE I KULTURSEKTOREN

Kjære kulturminister Abid Raja, du har fått huden full for å ikke forstå oss i kulturlivet. Det er forsåvidt greit, siden du faktisk ikke gjør det. Så ærlige må vi være. Når du står på TV og euforisk selger inn at vi endelig kan ha "intimkonserter" igjen med 50 mennesker i salen, så var det ingen av oss som klappet.

Vi ble ikke revet med, fordi vi alle vet at med 50 tilskuere i salen så kan vi ikke betale husleia på kulturhuset en gang. Du når aldri break-even på noe som helst i Norge hvis ikke du passerer flere hundre tilskuere i salen. Eller noen tusen. Sånn er det bare. Men at du ikke vet dette er ikke din skyld Raja.

Det er vår skyld.

Ja, det er det. For vi har aldri fortalt deg hvordan kulturlivet egentlig henger sammen. La meg prøve å forklare ved å slenge ut et ord som vi i kulturlivet mistrives med: NÆRING

Ja, for det er akkurat det kulturlivet er, men vi hater å snakke om det. Vi skal ofte begrunne vår pure eksistens med"kunstens kall", "føde for sjelen", "kulturarv", "åndelig føde" eller noe i den duren. For den gjengse politiker som deg er ikke dette prioriterte satsingsområder akkurat. Politikere tenker jo "næring", "arbeidsplasser", "momstilfang", "nyskapning", "innovasjon", "omsetning", "eksport" osv. Det paradoksale Raja er at kulturlivet lett kunne omfavnet disse begrepene. Du også som kulturminister om du vil. La oss sammen gå gjennom noen arenaer for kulturarbeid.

I Norge har vi etterhvert nesten 100 kulturhus. Norge er verdensmestere i kulturhusbygging, og den korte avstanden fra forbruker (ja, vi må våge å bruke det ordet) til tilbud mangedobler forbruket av kultur i hele Norge. Men HVORFOR vil norske småbyer ha kulturhus Raja? Jo, fordi det LØNNER seg.

En personlig historie Raja. Da vi startet opp kulturhus i Moss for 20 år siden, led byen av kulturlekkasje. Mossinger dro til Oslo eller Fredrikstad for å shoppe kultur. Hvem led mest av det i Moss? Jo, Moss kommune. Ingen arbeidsplasser innen kultursektoren, mindre utbud av restauranter, færre taxiturer, ja i det hele tatt påfallende mindre momstilfang enn i Fredrikstad. Et pulserende lokalt eller regionalt kulturhus er en garantist for at innbyggerne stimuleres til å bruke penger i egen by. For når kulturhusene fyller opp salene med teater og konserter, smiler utelivet og taxinæringen.

Og hvem er på jobb inne i kulturhuset? Serveringspersonell, renholdere, lydteknikere, lysteknikere, roadies, billettselgere og artistkontakter som i antall er fler enn bandet på scenen. Og er det et teaterstykke som skal fylle scenen må du legge til 10 yrkesgrupper til for å gjennomføre en forestilling. Teater er en maurtue av smittende næringsaktivitet.

Hellige Henrik Ibsen er vår nasjonalskatt, men gud hjelpe så mange vi må være for å iscenesette "Peer Gynt". Bare spør million-næringa på Gålå. Beinhard næringsvirksomhet i lekker solnedgang. Dennis Storhøi skreller en løk, og bensinstasjonene på Gålå ler hele veien til banken.

Hvorfor sliter utelivsbransjen i Oslo akkurat nå? Corona, og 1 meters avstand? Smittevernsregler? Ja, selvfølgelig - men ikke bare. Når alle teatre, kinoer og konsertarenaer er tomme Raja, så blir det ....ja nettopp...TOMT. Sånn er det bare. Doble forestillinger av "Operafantomet" på Folketeatret en lørdag i oktober gir 3000 kulturforbrukere i salen. 3000 Raja! Har du prøvd å få bord på en restaurant på Youngstorget en lørdag med doble forestillinger inne i Folketeaterpassasjen? Og samme lørdag er det FULLT på Sentrum Scene, på Rockefeller, på Spektrum, på Det Norske Teatret, på Operaen, på Nationaltheatret, på Oslo Nye Teater, på Chat Noir, på Latter, på Chateau Neuf, på Colloseum, på Saga, på Ringen, på Klingenberg. Da er tusenvis av hardtarbeidende kulturslubberter på jobb, sammen med titusener av mennesker som shopper kultur mens ølfatene går tomme, klesbutikkene selger ut kolleksjoner, maxitaxiene bestilles, og Michelen-restaurantene popper opp. Det er næring, næring, næring over hele linja.

TV-drama- og filmproduksjon var i mange år en marginal bidragsyter til kulturnæringen. Men ikke nå lenger. Nå er det næring så det holder Raja. NRK, TV2, TV Norge, Viaplay, HBO, Netflix, Amazon spiller inn serier i Norge SAMTIDIG. Visste du det? De siste dramaseriene hos NRK koster langt over 100 millioner kroner per stykk. Hvorfor? Jo, primært pga lønnskostnadene. Og da snakker jeg IKKE om Ane Dahl Torp eller Aksel Hennie, jeg snakker om crew. Ja, Raja...crew.

Og nå må du pugge litt kulturminister: Regissør, script, DOP, B-foto, C-foto, kameraassistenter, videoansvarlig, gaffer, best boy, elektriker, snekker, sminkedesigner, set sminkør, kostymedesigner, skredder, syersker, kostyme supervisor, parkeringsvakt, scenograf, opptakslyd, boom-operator, set-dresser, art director, props, props master, runner, VFX ansvarlig, SFX ansvarlig, sikkerhetsvakt, manusansvarlig, innspillingsleder, 2 AD, 3 AD, produksjonsleder, skuespillerkoordinator, prod ass 1 -2-3 og 4, location manager, location scout, statist ansvarlig, DIT, sjåfører, catering, renholder, grip, krankjører, castingansvarlig, lønningsansvarlig, regnskap, revisor, linjeprodusent, produsent, executive produsent, statister og.....skuespillere. Og en hel haug jeg har glemt i farten. Dette er opptakscrewet, Raja. Etter opptak kommer post-produksjon med et nytt anselig antall mennesker og yrkesgrupper. Du kan finne dem hos selskapene Storyline, Shortcut, Storm, Chimney eller hva de heter alle sammen. De omsetter alle for noen titalls millioner i året.

Det spesielle med den crew-gjengen ovenfor Raja er at alle har enkeltmannsforetak. Dette er frilanserne som vandrer mellom tv, film, reklame, teater, konserter og alle de kule arrangementene du har glede av å se live eller på TV. Dette er en mobil gruppe mennesker som ingen av krisepakkene dine fanget opp. Hvorfor? Jo, fordi vi ikke har vært flinke nok til å fortelle deg og andre politikere at bransjen vår driver NÆRING ikke veldedighet for 25 stykker som skal se "Teskjekjerringa" i et intimt arrangement med 1 meters avstand mellom stolene. Raja, på en TV-produksjon er like mange som trekker kabler mellom kameraene og videovillage, som det er skuespillere foran kamera. Visste du det?

Et eksempel til. Det er kanskje å banne i kjerka, men svært mange av de offentlige kronene norske film- og TV-produksjoner mottar fra NFI eller andre statlige institusjoner blir brukt utenfor Norge. Det var sikkert ikke meningen da støtteordningen ble opprettet, men sånn er det blitt. Hvorfor? Jo, fordi Tsjekkia, Ukraina, Irland, Ungarn og Romania har definert film og tv-industrien som et stort satsingsområde. De har definert oss som NÆRING. Hver gang vi bruker penger hos dem, så betaler de litt tilbake. "Kickback" er et mer brukt ord i bransjen en ordet "kunst", Raja.

For når vi spiller inn scener til "Kampen om tungtvannet" i Praha, så driter tsjekkiske politikere i at kvartalet vi filmer i blir til London i serien. Rumenske filmstudioer har bygget opp noen av New Yorks gater i størrelse 1:1. Og hvor filmet man "Bølgen" som holdt på å ta livet av Kristoffer Joner i hotell-under-vann-scenene? Jo, i Bucuresti. Jeg tror faktisk vi i filmbransjen også har spilt inn "Karsten og Petra på vinterferie" i Ungarn på sommeren. Ja, Raja du leste riktig. Men her hjemme blir man sjokkert hvis Tom Cruise er så frekk og flytter Prekestolen til India. Selvfølgelig gjør han det. Han lager ikke dokumentarfilm, han lager eventyrlig underholdning med digre budsjetter. Det er business Raja. Business.

Hvorfor ble vi så sjokkert da Prekestolen ble omskapt til en indisk fjellhylle med knuste helikoptre? Jo, fordi den norske insentivordningen for film ALDRI hadde blitt noe av hvis ikke noen hadde byttet ut ordet "film" med ordet "turisme" i innsalget til politikerne. Turisme er nemlig NÆRING i Norge, og vips kom den insentivordningen på plass. Kulturfolket måtte altså levere en ren løgn for å få ordningen opp å stå. Hvorfor? Jo, fordi vi ikke tør å fortelle deg at det vi ofte driver med er kommersiell business.

Bare for å være klinkende klar. Det kommer ikke tonnevis med nye turister til Norge fordi James Bond-produksjonen spiller inn noen scener ved et vann i Oslomarka, om Matt Damon soler seg i Lofoten, eller om Tom Cruise redder verden fra undergangen hengende i en fjellsprekk ved Prekestolen. Men det en James Bond-produksjon faktisk gjør er å bruke gigantiske budsjetter på varer og tjenester i Norge. De durer inn med hundrevis av medarbeidere som skal ha tjenester, mat, transport, hotell. Og de sysselsetter en anselig andel norske filmarbeidere som igjen betaler skatt til kommune og statskasse. Hollywoods filmproduksjoner er som et godt gammaldags sirkus med alt for mye penger mellom hendene. Og de som legger forholdene til rette for James Bond, de får pengene. Cash is king. Turisme? NOT. Utspekulert kulturnæring. Yes. Det er næring, næring, næring....

Norsk musikknæring, spurte du? Ja, bevares. Visste du at U2 var Irlands største eksportartikkel noen år, og det svenske musikkunderet bidro til enorme summer i den svenske statskassa. Og hva skjer i Norge nå? Jeg namedropper noen kvinnenavn og så kan du selv regne ut potensialet for musikknæringen Raja. Here we go: Sigrid, Astrid, Dagny, Aurora, Bendik, Ane, Marion, Susanne, Maria, Anna, Gabrielle, Emilie, Emelie, Fay, Eva, Margaret, Julie, Hilde, Ary, Emma...og mange fler. Det norske popunderet har større potensial enn det svenske hvis vi godtar at dette faktisk er næring som kan bli INDUSTRI.

For når Astrid S og "Hurts so good" runder 228 millioner spillinger på Spotify, så skjer det noe i markedet Raja. Hits skaper oppmerksomhet, som skaper konserter, som skaper salg, som skaper næring. Bare spør folka bak Spotify om musikk er industri. De var to stykker i 2006 som trodde på ideen om å streame musikk fra en global plattform med hovedsete i Stockholm. Idag har Spotify 6000 ansatte Raja. 6000, det er like mange som Aker Solutions. Du vet, selskapet til Røkke. Spotify er ikke pynten på kaka lengre, de er blitt hele forbanna oppskriften. Men de er svenske, ikke norske. Hvorfor tror du det er sånn Raja? Jo, fordi dine kolleger i Sverige har sett på kultur som næring i flere tiår allerede. Ja, svenske politikere VET at det innenfor kulturfeltet finnes næringer og innovasjon som kan bli til globale eksportartikler. Svensk næringsliv kikker påfallende ofte til kultursektoren for investeringer og innovasjon Raja.

Til sist, kjære kulturkolleger, vi må slutte å framstille oss sjøl som en gjeng engler som skal gi folket næring til sjelen.

Ingen politikere gidder å høre på oss. Vi er ikke kaka. Vi er ikke pynten på kaka. Vi er ikke med i oppskriften på kaka en gang når kulturminister Raja skal slåss for korona-millioner innad i regjeringa. Verken han eller noen andre ser i vår retning fordi vi går i et kostyme som ligner mistenkelig på en usynlighetskappe. Det er like greit å kle av seg, se politikerne i øynene og fortelle hvem vi EGENTLIG er.

VI ER TILSAMMEN EN DIGER NÆRING I MANGEMANGE MILLIARDKLASSEN SOM HOLDER HUNDREVIS AV YRKESGRUPPER I JOBB, ØKER MOMSTILFANGET I HUNDREVIS AV NORSKE KOMMUNER SÅ MYE AT DE KAN BYGGE NYE SYKEHJEMSPLASSER, OG VI LEGGER EN DIGER LIVBØYE RUNDT UTELIV OG SERVERINGSBRANSJEN I ALLE NORSKE BYER OG TETTSTEDER SOM IGJEN BIDRAR TIL ET NÆRINGSLIV SOM SPYTTER INN STADIG NYE MILLIARDER I STATSKASSA.

Håper du husker noe av dette Raja. Lykke til videre!
Per-Olav Sørensen

Artikkeltags