Gå til sidens hovedinnhold

Da pokalene til Kårvand "Redda barna"

Det kunne passe i disse tider og dra fram nettopp hoppsporten som har versert i media omkring Clas Brede Bråten og hans problemer med Norges Skiforbund. Denne saken handler om hoppsporten i Sunndal etter 2. verdenskrig, men den har lokal interesse da Rolf Dutte Kårvand fra Rjukan dukker opp.

(Se bilder nederst i saken)

Under okkupasjonen i 5 år var hoppsporten så og si nedlagt i Sunndal, all slags form for konkurranseidrett var forbudt. Likevel var vår idrettsungdom i Sunndalen i gang med trening i de forskjellige hoppbakkene. Da krigen var over i 1945 var det som om alt blomstret opp igjen. Kan nevne spesielt et skirenn som ble arrangert kvart år før krigen, det var Grødalsrennet nær Svisdalen med både langrenn og hoppkonkurranser, dette rennet ble også videreført noen år etter krigen.

Det som gjorde at spesielt hoppsporten fikk et løft fra 1945, her i Sunndal, kunne skrive seg fra at under krigen kom det en kar fra Østlandet, nærmere bestemt fra Eidsvoll til Sunndal, navnet på denne karen var Arne Torstensen (senere Løntjern). Han skulle bli en drivkraft i mange tiår framover. Martin Husby skal også nevnes som en som også gjorde mye godt for hoppsporten.

I 1946 var det stort innrykk av arbeidskraft til igangsettelse av Aura-anlegga igjen, blant disse karene som fikk arbeid på Aura var det flere karer fra Rennebu. Kan nevne brødrene Hans og Rolf Bakkebø. Spesielt Hans var en meget god skihopper. Sunndal Idrettslag hadde habile hoppere, så som Rolf Dutte Kårvand, som hadde bodd på Rjukan, Konrad Eide var kommet til fra Oppdal, Aksel Husby var fra Todalen, Odd Angvik fra Angvika, videre var det brødrene Alf og Olav Mæle, Knut og Gunnar Ottem, Ingolf Olufsen, Hilmar Rød, Jakop Jæger fra Kristiansund, det var mange hoppere fra oppi bygda, brødrene Elling og Ivar Hagen, Lars H. Gravem, Einar Hagen, Erik O. Jenstad og flere til.

Hoppsporten hadde da blomstret opp til gagns, en stor del var gutter, men også jenter var med på den rivende utviklingen. Det var uten tvil den idretten som opptok barn, ungdom og voksne mest i Sunndal Idrettslag i disse åra.

I 1952 kom også Willy Johansen fra Jakobselv i Finnmark til stedet. Willy var en friskus som fikk mange gode plasseringer på renn her omkring. I 1959 flytta han til Hamar, og han var i flere år i landstoppen av hoppere. Han hoppa på ski til han var nærmere 80 år, måtte gi seg etter en stygg skade i nakken.

Ulvungen I.L. på Ålvundeid hadde mange gode hoppere, så som brødrene Erik og Alf Børset, Steinar Gjersvoll, Bjarne Wirum med flere. Det var uendelig mange guttehoppere og noen jenter. De ivrigste gutter var:

Brødrene Einar og Petter Bakkebø,Tor og Alf Holder, Halvard Myren, brødrene Oddvar og Eivind Gikling, brødrene Arnfinn og Leif Løntjern og søstera Gerd, Birger Kristiansen, Inge Jenstad, Erik Horn, senere kom Ole Vollan, Helge og Tor Kamsvåg, Tor Arild Husby, Trond Nerdal, Åge Martinsen, Arne og Tor Torve kom fra Oppdal, Kjell Tore Johansen, Odd Erling Haugen, Erik Mæhle, Asbjørn Haugen og Per Solheim.

Det kom i gang med lokale hopprenn, slik som i Fagerhaugene, hvor det var flomlys, Pitt pott, Oreimbakken, på Mælesida var det en bakke øst for elva Hareima, senere denne noget større bakke (ca. 55 m) med oppbygd hopp og kul av trematerialer. Så Aurakollen ved Sjølseng,som også hadde flomlys, oppi bøgda var det opp til flere bakker, ved Moen på Fale 2 bakker, opp for ungdomshuset på Musgjerd, videre Gravemsbakken (Larsstubakken)med flomlys (ca. 55 m), så Korntrøbakken,flomlys ved Nyheim på Gjøra, på Ålvuneid var det Trøbakken, Bråtakollen. I Øksendal var det Holtabakken.

Klubbmesterskapene i hopp kom i gang på Børset-fjellet på Ålvundeid fra 1949, i skråningene på venstre side innover fra dagens skihytte.

Der var det naturlig både tilløp og unnabakke, hoppet ble måket til av snø.

Kan nevne en spesiell episode fra et klubbmesterskap i 1952. Rennet var over og en av dommerne (Jon Flå fra Berkåk) fikk låne skiene til Hans Bakkebø, han tok brukbar fart og slo til på hoppet. Flå var stor og tung og han braut igjennom snøen med det resultat at ene foten gikk tvert av. På den tid var det verken snøskuter eller helikopter. Et hopp-skipar ble bundet sammen til en slags skikjelke, og på den måten ble han fraktet ned lia.

Fra før krigen var det knekkstil med hendene ut til siden og framover På slutten av femtitallet ble det gått over fra hendene forover under svevet (Recnagelstil), etter det, og legge dem langs siden (såkalt finnestil). Senere kom denne sprikinga av skia (Bokløvstilen). Kroppen ble blottlagt og dermed større bæreflate, slik at hopperen kunne hoppe lengre med mindre fart i tilløpet. hoppsporten på våre kanter ebbet mer og mer ut, så hoppere herfra var ikke med på den revolusjonen.

Må komme nærmere inn på den gode Arne Løntjern igjen. Som Aura-ansatt fikk han tak i nogen forskaslingsmaterialer og fikk med seg noen karer og bygde opp et farts-stillas ved der brannstasjonen ligger i dag, det var før Hovsveien ble til trafikkert gate, unnarennet var naturlig. For hopping etter mørkets frambrudd ble det brukt petromaxlamper. Fortsetter med Arne sine påfunn: Han hadde anskaffet en Chevrolet varebil som ble brukt som by-budbil (det sto Sunndalsøra Bybud påmalt på sidene).

Bilen ble også brukt for transport av jenter og gutter som skulle delta på hopprenn utafor kommunens grenser. Den ble brukt også for frakting av både store og mindre hoppere, til og med til Gråkall-rennene i Trondheim, det ble oppnådd gode plasseringer i Gråkallrennene, både av oss gutter og de voksne.

Her en rapport fra et stort distriktsrenn i den nybygde 55 meterbakken på Mæle, i 1955. Det var stor påmelding fra hoppere både fra Trøndelag og Møre, og det var klasser fra junior og alle seniorklasser. Dagen kom og publikum møtte opp i stor stil. Rennet ble en suksess på alle måter. Det som skjedde akkurat der hvor bakken låg var at det nøyaktig en uke etter rennet kom et stort snøskred og feiet nedover fjellsida,og tok med seg det oppbygde hoppet og tre-kulen,og ikke nok med det, et nyoppført bolighus hus som sto ca. 400 meter fra bakken ble feid på elva, bare grunnmurene sto igjen. Den dagen rennet gikk var det flere hundre tilskuere, samt 50-60 hoppere som det sikkert ville ha gått ille med (var personlig med i dette rennet). Eieren av dette huset var der sammen med sin sønn straks før fonna kom, og det var bare flaks at de var reist da skredet kom.

Det vil bli for komplisert å gå inn på resultater fra ulike hopprenn, men kan nevne at Hans Bakkebø deltok i Holmenkollen på 50-tallet. Den gode Hans har nok den største premiesamlinga av Sunndals hopperne, Hans Bakkebø har utallige kretsmesterskap. Oddvar Gikling og Åge Martinsen, har gode plasseringer, var med som guttehoppere i Gråkallrennet i Trondheim flere ganger, Oddvar også som junior og seniorhopper, i Vintervannsbakken ved skistua i Trondheim, Granåsen i Trondheim og i 100-meters-bakken Kløvstein i Meldal. Løklibakken på Ørskogfjellet. Vandrepokal til odel og eie fra klubbmesterskap, Kretsmester gutter 16 år 1954, KM-senior Øvre Surnadal 1963.

Oppsummering: Det ble etter kvart en reduserende interesse for skihopping i Sunndal, i likhet med resten av landet. Dette var avtagende fra omkring midten av 1970 tallet og utover, og i dag er interessen dabbet helt av i Sunndal. Skulle ønske at interessen tok seg opp igjen. En av faktorene kan også være at det er blitt mildere vær og mindre med snø, spesielt på våre kanter.

Dette var en beretning om hoppsporten i Sunndal etter krigen og fram til midten av 1970 tallet. Så kan det nevnes at i alle disse årene hadde de Sunndalske hopperne nesten gjort rent bord under de fleste konkurranser, det gjelder fra gutteklassene og oppover til junior og senior.

Ei lita historie om en som mistet alle sine pokaler. Rolf Kårvand (skihopper). Hans eldste sønn kunne fortelle at da de var små og hadde gått på søndagsskolen så hadde presten fortalt om innsamling til «Redd barna». Barna til Rolf fant ut at de kunne lodde ut premiene til sin far, og som tenkt så gjort. De henta ut fra kjellerstua en masse pokaler og premier som faren hadde erobret i hoppbakken, og de tok bare nogen skarve øre pr. lodd. De leverte omsetninga til presten, den hele sum lydde på kr. 1,75.

Skal nogen framheves av alle hopperne i Sunndal Idrettslag må det utvilsomt bli Hans Bakkebø for alle sine store bragder i hoppbakken. Årstallet var omkring 1950 og Hans ble uttatt til og representere Nordmøre Skikrets og S.I.L. i selveste Holmenkollen. Økonomien var skral både hos idrettslaget og Skikretsen, så for å bøte på billett med toget, pluss overnatting i hovedstaden ble det stelt i stand en innsamling på dørene, slik at den gode Hans kunne få delta i selve nasjonalanlegget i Oslo. Det var ingen TV på den tiden, men vi fulgte godt med på radiosendingen.

En annen kar som også bør framheves innen hoppsporten i Sunndal er Willy Johansen, som kom fra Finnmark til Sunndalsøra i 1952. Han bodde her i Sunndal fram til 1959, og gjorde seg skikkelig bemerket med sin friske hopping. Men for å få en videre utvikling på sin idrett, flytta han til Hamar hvor han jobba som typograf. Vang Skiløperforening tok vel i mot ham. Med de gode treningsforhold, og det å få konkurrere med de store gutta,avanserte han raskt.

Han har no fått betegnelsen som å være den som innehar «Verdens lengste hoppkarrière» og med over 30.000 ski-hopp . Han fikk en mengde gode plasseringer, både nasjonalt og internasjonalt, og han fortsatte og hoppe etter at han ble veteranhopper, med deltakelse både i inn og utland, sommer som vinter. Han har et vell av NM-titler i veteranklasser og også har han gode resultater i veteranklasser utenlands. Om sommeren var det plastbakker og vinteren på snø. Det var nettopp i plastbakken, i Linnerudkollen i Oslo, at det ble brått slutt med skihoppinga. Etter et stygt fall så var det nære på at det kunne ha gått skikkelig galt, i nakken var det bare millimeter om og gjøre. Willy fikk da av legene startforbud for videre skihopping, da var han tett oppunder 80 år. På 60-tallet var Willy så god at han tilhørte landslaget, med NM-bronse fra Rena 1966 som beste resultat. Han var også aktuell for VM-laget i 1966 og OL-laget 1968, uten å komme gjennom det siste trange nåløyet.

Har forsøkt å få tak i flere svev bilder av sunndalshoppere, det var meget vanskelig, det var få som hadde med fotoapparater i hoppbakken på den tid.