Gå til sidens hovedinnhold

Datoene vi aldri glemmer

Kommentar: I dag er det 11. september. En slik dato. 20 år etter så må vi si at vi aldri har glemt. Den betyr ikke bare at det er den 11. dagen i den 9. måneden. Den betyr også at USA ble angrepet. Og viste sin egen sårbarhet. Datoen betyr at USA slo tilbake. Og at de ikke var så nøye på hvor de slo.

(Telemarksavisa)

De gikk til angrep på Irak og mange hundre tusen mennesker døde, 655 000 er et realistisk tall. De døde gjennom en krig som varte i mange år.
Det er all grunn til å ha sympati og solidaritet med de 2977 som ble drept 11. september i USA. Og de 6000 som ble skadet. 2606 i World Trade Center, 265 på de fire flyene og 125 i Pentagon.
Men det er ingen grunn til å ha sympati med president Bush og hans administrasjon, som brukte terroren til å angripe et land som ikke var uskyldig i brudd på menneskerettighetene, men som var uskyldige i 11. september-terroren.
I Irak mistet også 4490 amerikanere livet i årene fra 2003-2011.
Datoen er ikke bare tragisk. Tragedien har på mange måter vart til nå og 20 år med krig i Irak og Afghanistan.

Dessuten så er 11. september også en dato fra 1973, som viste de verste sidene av USA. Da de bidro til å velte det demokratisk valgte styret i Chile. Og sørget for at en fascistisk despot, Augusto Pinochet herjet med landet og chilenerne i mange år.

Men alle har slike datoer som de ser på historien gjennom nasjonens øyne.
Vi snakker ofte om 9. april 1940 og 8. mai 1945. Altså da Norge ble overfalt av Hitler-Tyskland og da Norge igjen ble fritt. Drøye fem år under den tyske jernhælen.
De som led mest under krigen, som nasjon, var uten tvil russerne. Eller Sovjetunionen. De mistet antakelig 25 millioner mennesker. På grunn av Hitler. Men også på grunn av sin egen paranoide despot, Stalin. De markerer frigjøringsdag 9. mai. Og kaller 2. verdenskrig for «Den store fedrelandskrigen»- hvilket det også var for dem.
Og det kan ikke understrekes nok: De allierte hadde neppe klart å slå Tyskland, knekke nazistene, uten at Sovjetunionen bidro.

Andre datoer som er viktige – også for vår egen selvforståelse i Norge er 17. mai. Altså da vi fikk vår grunnlov i 1814, etter at en del rike karer hadde holdt møter på Eidsvoll. Den dagen feirer vi hvert år. En storslagen feiring (ikke så mye i år da – men det var på grunn av et kinesisk virus) – som jeg er ekstremt stolt av.
At grunnloven ble endret under svenske press allerede noen måneder senere, 4. november 1814, har vi aldri gjort så stort nummer av.
Hvem gidder å gå i barnetog 4. november?

22. juli er en tragisk dato. Det var også ti år siden i sommer. En tragisk dag. En dag for terror, død og lidelse. For mange mennesker, mange familier, som aldri siden har hatt en helt god dag siden, for en i familien mangler.

12. mars er heller ikke en dag vi feirer. Men jeg tror nok at denne datoen, det siste halvannet årene, har lurt seg inn i den nasjonale, kollektive hukommelsen.
12. mars 2020. Da Norge stengte ned på grunn av pandemi. Da Danmark stengte ned. Da Sverige ikke stengte ned. Om den datoen blir etablert som en permanent del av det nasjonale minnet, vet jeg ikke, men jeg ser ikke bort fra det.
Kanskje vi om åtte og et halvt år, markere tiårsdagen for starten på pandemien. Og vi leser lange artikler om hva vi lærte av korona-tiden.

Vi har andre institusjonelle dager som 1. mai, arbeiderdagen, 8. mars, kvinnedagen, 7. juni, unionsoppløsningsdagen og 1. januar, da et nytt år begynner.
Det siste er for øvrig interessant, for de fleste av oss feirer den siste dagen i det gamle året, heller enn den første i det nye. Det ligger mye nostalgi og en del melankoli i det. 1. januar er det fort joggebukse og hopprenn fra Garmisch-Partenkirchen som man gløtter halvinteressert på.
31. desember er for øvrig en dag jeg sjelden har stor glede av. Selv om vi har innført en ny tradisjon i familien, da vi bestiger I’fach, Calpe-klippen i Spania denne dagen. I alle fall når ikke pandemien setter en jernring rundt alle drømmer om utenlandsbesøk.

24. desember er stor i Norge, altså julaften, men ellers i store deler av verden er det 25. desember som er dagen. Selv har jeg fått mer og mer sans for lille julaften, 23. desember da det alltid er hyggelig. Og jeg kunne jo nevne Luciadagen, 13. desember som egentlig er en katolsk dag, som feires stort i Italia. Men som også er blitt veldig stor i Sverige.

1. oktober er forresten en spesielt stor dag i år. Da er TA 100 år. 1. oktober 1921 kom første utgave av Telemark Arbeiderblad ut og den dagen skal vi feire i Ibsenhuset. Og du er invitert. Bare sjekk opp annonser i TA.

Noen datoer er folkelig forankret og nærmest ikke mulig å endre på, uansett hva myndigheter og byråkrater vil. Derfor ble jo julefeiring en videreføring av vinterblotfeiringen og midtsommerfeiring ble ikledt markering knyttet til døperen Johannes.
For 1000 år siden så anerkjente man at folk feiret det folk ville feire. Men man prøvde å endre årsaken til feiringen fra hedenske til kristne skikker.

I Sverige har de prøvd å gjøre et stort nummer av «svenska flaggens dag» 6. juni. Sikkert for å dyrke fedrelandsfølelsen og litt i misunnelse til vår egen 17. mai.
Svenskene har bare lykkes delvis, selv om de har påkledd dagen både fridag og gule og blå farger.

14. juli er en stor dag i hele den vestlige verden. På grunn av den franske revolusjonen i 1789 som dannet opptakten til, ikke folkestyrte nasjoner, men i alle fall litt mer folkestyrte nasjoner.
Også 4. juli, den amerikanske nasjonaldagen, har litt av den symbolske kraften. Og i 1876, 4. juli, ble Bergen Grafiske Fagforening stiftet. Viktig dag for oss som var typografer der vestpå. Jeg tror ikke det var tilfeldig at Nordens nest eldste fagforening ble etablert på 100-årsdagen for den amerikanske nasjonaldagen. Da det mest progressive landet i verden - var akkurat USA.

I Bergen er forresten stiftelsesdager svært viktige. For eksempel Nordnæs Bataillon som ble stiftet 3. mai 1858. Og som markerer det stort hvert eneste år. Tenk at de er mer enn 163 år gamle.

I Telemark er 31. mars 1894 viktig. Da Odds ballklubb ble stiftet.
Eller 20. mars da Ibsen ble født.

Tilbake til dagens dato. 11. september. Jeg husker absolutt ikke hvor jeg var da Kennedy ble skutt, hvilket ikke er så rart siden jeg ble født i 1964, men jeg husker godt hvor jeg var da jeg hørte om flyene i New York.
Jeg hadde vært i Porsgrunn og holdt et foredrag og var på vei tilbake til TA i Skien da jeg hørte det på bilradioen i det jeg passerte Union på Klosterøya.
Det var en hektisk dag, blant annet fordi jeg skulle til Romania med Skien kommune dagen etterpå og holde foredrag om fri presse og demokrati. Først trodde de fleste det som skjedde i New York var en ulykke. Og omfanget visste ikke noen noe særlig om. Etter hvert viste det seg å være terror.

Det virkelige tragiske i dette var at terroristene fikk det på mange måter som de ville.
Død.
Kaos.
Lidelse.
Motsetninger.
Hat.
Og to store kriger. Afghanistan og Irak kom i kjølvannet av dette. Mange hundre tusen mennesker er døde som direkte konsekvens av 11. september. Mange millioner, titalls millioner, har fått livene sine kraftig redusert gjennom flukt, lidelse og nød.
Først og fremst på grunn av terroristene, som påførte sitt eget folk, våre muslimske medmennesker, mer lidelse enn de allerede hadde opplevd. Men også på grunn av USAs og vestens reaksjon.
Når hevn blir viktigere enn rettferdighet, så blir det slik. Og USA klarte ikke å skille mellom straff, ansvarligholdelse og hevn.

I 20 år har man brukt tusenvis av milliarder dollar på krigene i Afghanistan og Irak.
Tenk om man bygde sivile samfunn for de pengene. Da kunne de hatt skolegang, velferd, sykehus og vesentlig, bedre liv enn man nå kan drømme om.
Skylden er terroristenes. Men årsaken er også reaksjonene fra vesten.

Terroren førte fram. Verden ble et verre sted, slik terrorister ikke nødvendigvis har som mål, men alltid har som resultat.

Og vi glemmer aldri 11. september 2001.

Men har vi lært noe?
Det spørsmålet frykter jeg svaret på.