(Telemarksavisa)

Eskil Pedersen ser på meg med et fast blikk. Han er blitt ti år eldre siden den grusomme dagen i juli 2011, men han har fortsatt noe lyst, lett og guttaktig over seg. Kanskje fordi jeg har sett ham vokse opp, sett ham løpe rundt i TA-gangene som barn. Han var innimellom med faren, sportsredaktør Runar Pedersen på jobb og da var de lange gangene i det gamle TA-huset artige som friidrettsarena.

- Brevet kom en av de siste dagene jeg var på jobb som AUF-leder. Det var i 2014. Det kom fra gjerningsmannen. Jeg åpnet det og kastet et kjapt blikk på det. Det lille jeg fikk med meg har jeg ikke lyst å gå inn på, men jeg fant fort ut at jeg ikke ville lese brevet. Jeg var ikke interessert i massemorderens tanker.

Eskil er blitt en voksen mann. I mars fylte han 37 år. Han har opplevd ting de fleste av oss blir forskånet fra. Opplevelsene har satt preg på ham, men han er fortsatt en mann som setter pris på livet.

Gjerningsmannen lastet opp tre riflemagasiner med kapasitet til 30 patroner. Han hadde ekstra magasiner til pistolen med kapasitet til 31 patroner og en magasinfyller. Han hadde haglepatronbelte med 25 patroner. I tillegg hadde han fire håndjernstrips i plast, som kunne brukes til håndjern. Han hadde også sju patronesker til pistol og riflepatroner.

- Det skulle han bruke til å skyte, til å drepe, til å ødelegge skrikende barn, unge mennesker på vei inn i livet, som var samlet for å dyrke drømmen om fred, om rettferdighet, om antirasisme, om kjærlighet.

Magasiner og våpen, kuler og granater, skulle han bruke for å avlive 12-13-14-åringer som hadde sin første skikkelige tur hjemmefra, uten foreldre. Han skulle bruke det til å knekke Arbeiderpartiets rekruttering og ødelegge hundrevis av liv. Og noen av dem han ikke fikk tatt livet av, opplever, etter ti år at de noen ganger våkner midt på natten og skriker av frykt.

Kontrastene er nesten umulig å forstå der vi sitter på Baker Hansen, i Stortingsgata i Oslo for noen dager siden.

Eskil betaler kaffen og rundstykket sitt selv. - TA har vel ikke for mye penger nå heller, flirer han.

Han husker godt at forholdene ikke var så romslige i alle tiårene faren Runar jobbet som sportsredaktør i TA. Før Runar var det faren hans igjen, Eskils farfar, legendariske Herman «Wessel» Pedersen som var sportsredaktør i TA.

Den forholdsvis unge mannen som sitter ved siden av meg er vennlig og oppmerksom. Vi snakker litt om Skien og Porsgrunn. Om sommeren så langt. Om pandemien som har herjet med verden.

Eskil elsker å reise og drømmer om en tur utenlands litt lenger ut på sommeren. Han er ikke fullvaksinert ennå men det nærmer seg. Han har et par jobbmøter igjen før han kan ta skikkelig ferie fra jobben som kommunikasjonsdirektør for Norden for den spanske storbanken Santander.

- Jeg meldte meg inn i AUF i Skien 1999. Jeg var politisk interessert fra jeg var bitte liten. Eller, jeg var interessert i rettferdighet. I gata på Nenset var det alltid slik at alle skulle få være med. Alle var inviterte. Skulle vi hjem til noen, var jeg nøye på at ikke noen skulle holdes utenfor. Mamma og pappa hadde innprentet akkurat dette. Alle skulle med. - Det høres kanskje ut som et politisk program, men det var regelen i Sandmodelet på Nenset i Skien.

- Da jeg ble mer interessert i samfunnet og i faktisk politikk, gjorde mamma, Jorunn Pedersen, noen undersøkelser. I AUF skjer det mest, det er de som har mest aktivitet, sa hun. Dessuten var de to sosialdemokrater. Det var det aldri noe tvil om, hjemme hos oss.

Så i valgvaken på Ibsenhuset, ved valget i 1999, var jeg blitt med. Sammen med ganske mange andre nye, unge som gikk inn i AUF i Grenland på den tiden. Det var en herlig gjeng.

-Jeg var vel litt veslevoksen. Ville være selvstendig. Ville mene de riktige tingene. Var veldig bestemt på de tingene jeg mente noe om. Sta. Og i AUF var det et så riktig miljø for meg. Jeg ble bitt av basillen. AUF i Grenland var inne i et slags generasjonsskifte. Sindre Beyer og Marthe Scharning Lund var på vei ut, eller over til de voksnes rekker og vi nye «tok over».

- Det var i juli 2000 jeg for første gang var på Utøya. Det var så fantastisk å være sammen med så mange andre som ville snakke politikk hele tiden. Vi satt i mindre og større grupper og diskuterte fra morgen til kveld.

- En dag kom Jens Stoltenberg. Han ruslet rundt mellom teltene. Norges statsminister gikk rundt og småpratet med alle. Da følte jeg at jeg var med på noe stort.

Det var folk fra hele landet. Og utlandet. Alle mulige typer folk. Noen var diplomatbarn, noen var skikkelige raddiser fra landet.

- Jeg traff sjelevenner den sommeren på Utøya. Jeg traff folk som fortsatt er mine nære venner. For jeg var litt politisk nerd, jeg var så interessert i politikkens vesen. Og på Utøya traff jeg andre, som var like opptatt av dette. Har ofte kontakt med venner jeg traff den gangen fortsatt. For over 20 år siden.

- Merket du den gangen at det var mye hat mot AUF, mot Arbeiderpartiet, mot venstresiden i politikken?

- Tja. Avisene hadde begynt med kommentarfelt på den tiden. Vi så jo mye rart hat blant dem som var inne og kommenterte. Men det traff ikke så hardt. Vi brydde oss, når sant skal sies, ikke så mye om det. Vi tenkte ikke på hva dette hatet var. Det var liksom noen skrivebordskrigere med et tastatur som satt og hatet. Det var galninger som skrev så mye rart, uten at det affiserte oss mye.

2011 ble et vanskelig år for familien Pedersen, lenge før 22. juli.

- Vi hadde nær kontakt med mormor og farmor i familien. Begge enker. I juni 2011 døde både mormor og pappa. Pappa hadde kjempet mot kreften i flere runder. Da han fikk en tredje runde med kreft klarte ikke kroppen mer. Han døde like før mormor. Året etter, i 2012, døde farmor også. Vi mistet mange i løpet av et år.

- Jeg er glad pappa slapp å oppleve 22. juli. Det var vondt å miste ham, men likevel er jeg glad han døde før de grusomme hendelsene på Utøya. - Han var så stolt av barna sine. Av både søsteren min og meg og det vi hadde fått til. Han sa det også. Men all sorgen og lidelsene knyttet til 22. juli ble han heldigvis skjermet for. Mamma fikk mye og ble sittende igjen med sorg og savn.

- Du ble valgt til AUF-leder i oktober 2010 og hadde bare vært leder i ni-ti måneder da terroren rammet. Fikk du noe innførsel i sikkerhetstiltak og liknende før du gikk på en såpass framtredende politisk posisjon?

- Nei, det var ganske fremmed for oss at man trengte ekstra sikkerhet. I Norge har vi vært heldige slik. Dette var ting vi aldri tenkte skulle ramme. Selv da det rammet Sverige, i flere omganger, så var det liksom langt unna oss.

- Det å bli AUF-leder i oktober 2010 var så gøy. Å kunne jobbe med politikk på heltid. Å bli tatt på alvor av dem som bestemte. Å få lov å legge inn argumenter før beslutningene skulle tas.

- Jeg besøkte alle statsrådene den høsten. Alle hadde tid og tok møte. Og de hørte på. En drøm for en politikkinteressert ungdom. - Vi har jo et slikt samfunn. Selv sentrale politikere kan rusle nedover gaten i Oslo og snakke med folk. Slik var det og slik er det.

Mens vi sitter der i Stortingsgata ser vi et par av dem som rusler gjennom sommer-Oslo.

- Hvordan var 22. juli-dagen din før det grusomme skjedde?

- Jeg hadde sovet litt dårlig den natten. Som AUF-leder var jeg på en måte vertskap på Utøya og Gro Harlem Brundtland skulle komme den morgenen. Jeg var rett og slett litt nervøs. Hadde ikke møtt Gro før og hun virket jo litt morsk fra det jeg hadde sett i debatter på TV. Jeg var opptatt av at alt skulle fungere godt, skulle gå smertefritt. Men Gro var jo så utrolig hyggelig.

22. juli klokken: 11:10: Gro Harlem Brundtland taler på Utøya.

- Hun holdt et glimrende foredrag om sitt politiske liv. Hun bergtok forsamlingen. Hun gikk rundt og småpratet med folk og alle satte jo stor pris på «Landsmoderen». Om kvelden skulle jeg forresten på TV2 sammen med Gro og snakke om dagen på Utøya. Så etter at vi hadde fått henne av gårde med båten, satte jeg meg for å forberede det litt i hovedhuset.

22. juli klokken 14:50: Gro reiser fra Utøya.

- Plutselig kommer «Mor Utøya», Monica Bøsei inn i rommet vi sitter. - Skru på radioen, sier hun.

Monica ble en av de første som ble drept på Utøya. Hun hadde vært der hvert eneste år i 20 år. Dette var den siste leiren hun var ansvarlig for. Det ble den siste dagen hun var i livet.

Nyhetene tikker inn på radioen. Først ute er P4 som bringer en melding klokken 15.27 om eksplosjonen i Oslo. Alle blir veldig opptatt av hva dette er. Er det en ulykke, er det noe annet?

22. juli klokken 15.45: Utenriksminister Jonas Gahr Støre blir varslet om eksplosjonen i Akersgata.

22. juli klokken 15.58: NTB melder at statsminister Jens Stoltenberg, som sitter og jobber med talen for neste dags tur til Utøya, ikke er rammet av angrepet.

Nyhetene tikker inn fra alle kanter, men ingen vet riktig hva dette er. Er det en ulykke. Er det terror. Er det et militært angrep?

22. juli klokken 16:04: Oslo-politiet ber operasjonssentral Kripos om å sende ut riksalarm. Dette blir ikke gjort før 39 minutter senere.

- I AUF-ledelsen blir vi opptatt av å gjøre det litt hyggelig for folk. Vi bestemmer oss for å tenne opp grillene, i det hustrige været. Skape en god atmosfære, selv om meldingene fra Oslo bringer litt uhygge med seg. Vi åpnet opp alle lokalene, siden det regnet tett. Og så gikk vi for å følge nyhetssendingene, som sendte kontinuerlig.

22. juli klokken 16.25: Gjerningsmannen kjører langs Fylkesvei 155. Han stopper oppe i veien, med utsikt til Utøya. Han klargjør våpen. Han klistrer et PST-symbol på bilen.

22. juli klokken 16.40: Gjerningsmannen parkerer han bilen ved fergeleiet og blir sittende i bilen. Han går ut, forteller ved fergekaien at han er der for beskyttelse. Matrosen på MS Thorbjørn får beskjed om at «politimannen» trenger skyss over til Utøya.

22. juli klokken 17.04: Fergen fra Utøykaia, med gjerningsmannen om bord.

22. juli klokken 17.08: Fergen er over på Utøya. Gjerningsmannen dreper de to første. En innleid vaktmann som er politi og en leder på Utøya. Ved hovedhuset dreper han tre. Ved teltplassen skyter han 11. Fire av dem dør.

- Jeg hører et smell. Flere smell. Jeg er ikke vant med skytevåpen, så jeg visste ikke, med en gang, at det var skudd. Det smalt. En av rådgiverne i AUF informerer meg om at det er noen som skyter og like etterpå ringer rådgiveren meg og ber meg løpe til båten. Jeg ringer politiet. De sier, tre ganger: Kom dere i sikkerhet. Det var en del folk i båten da jeg kom ned dit. Flere kom til. Det var kaos og folk løp i alle retninger. Skipperen starter opp.

22. juli klokken 17.25: MS «Thorbjørn» går fra brygga på Utøya med Eskil og en del flere leirdeltakere om bord. De ringer alarmsentralen, 112 og melder om skytingen.

- Jeg ringer flere i regjeringsapparatet, blant annet statssekretær Gry Larsen og Sindre Beyer med budskapet: Ring alle!

Båten tar noen minutter over og vi løper opp til veien. Flere på sokkelesten. Vi løper ut i veien og stanser en bil. Sånn, stopper den med flat hånd foran den. Eskil viser hvordan de gjorde det.

Når han forteller er han helt rolig, lavmælt. Det ser ut som han konsentrerer seg for å finne de presise ordene. Ikke la følelsene påvirke budskapet.

22. juli klokken 17.26: Gjerningsmannen går inn i kafébygget på Utøya. Her dreper han 13 personer.

22. juli klokken 17.32: Eskil sender sms til Gry Larsen. «Våpendesperado løs på Utøya – flere skutt».

Jonas Gahr Støre ringer til Eskil. Jonas er tydelig: Reis til politistasjonen på Hønefoss.

- Vi gjør det, ganske motvillig. Det er helt uvirkelig da vi kommer dit. Politistasjonen blir etter kort tid omringet av det jeg vil beskrive som kommandosoldater i svarte kampuniformer og maskingevær. Vi blir ført til en trygg del av politistasjonen.

Bare å høre dette gjør spesielt inntrykk på meg. Vi er i Norge, vi er på Hønefoss og Eskil snakker om «en trygg del av politistasjonen».

- På politistasjonen blir vi i mange timer. I avhør. Ingen vet mye. Vi får hjelp til å utforme en pressemelding fra AUF, som jeg godkjenner. Men vi fikk ikke lov å reise derifra, tilbake til folka våre.

- Sent, sent på kvelden blir vi kjørt til Sundvolden hotell. Det var et grusomt sted å være. Gråt og fortvilte mennesker. Forvirrede mennesker og kaos. Hundrevis av traumatiserte ungdommer går rundt og rundt.

Ryktene går om 80 drepte på Utøya.

23. juli klokken 03.50: Politidirektør Øystein Mæland opplyser at minst 80 skal være drept på Utøya.

23. juli klokken 09.10: Politiet oppjusterer tallet til 84 døde på Utøya.

23. juli klokken 15.30: Tallet blir oppjustert til «minst 85».

25. juli klokken 11.10: Politiet sier til NTB at tallet på døde vil bli nedjustert.

25. juli klokken 14.00: Tallet på døde nedjusteres til 76.

25. juli klokken 17.00: Tallet på døde nedjusteres til 68.

26. juli klokken 18.00: Politiet offentliggjør de fire første dødes identitet.

27. juli klokken 13.19: Antall savnede på Utøya nedjusteres fra fem til én.

27. juli klokken 18.00: 13 personer til bekreftes med identitet.

28. juli klokken 18.00: 24 personer bekreftes med identitet

29. juli klokken 18.00: En siste gruppe på 36 personer bekreftes med identitet.Det endelige tallet på drepte for terroren 22. juli oppgis til 77.

Man kan vanskelig forestille seg hvordan foreldre, søsken, pårørende, venner og overlevende hadde det den uken, da det kom løpende nyheter om døde, om omfang, om hele tragedien.

I dagene etter markeres tragedien i mange byer i Norge og i Norden. I Oslo skal det ha vært 200 000 mennesker som samles til en «blomstermarkering».

Mens jeg sitter og snakker med Eskil Pedersen, har den fine sommerdagen i Oslo blitt kald. Både fordi det begynner å regne, mørke skyer har seget inn over hovedstaden og fordi jeg fryser av det han forteller.

Han har fortalt det før. Først og fremst i politiavhør. Men også andre steder. Men å høre dette førstehånds fra en av dem som sto midt oppi det hele, gjør noe med meg. Hårene på armen reiser seg. Det jeg hører river og sliter i sjelen.

- Du opplevde å bli gjort til hatobjekt etter dette. Det virket som noen nærmest var fornærmet på deg fordi du ikke ubevæpnet gikk mot terroristen, at du ikke ble drept. Hva tenker du om det?

- Mange har synes synd på meg på grunn av det der. Jeg må være ærlig om at hetsen har truffet meg mindre enn dem som sto bak nok håpet. De har ikke klart å knekke meg med hatet sitt. Sannheten er at jeg opplevde ti ganger så mye støtte, ti ganger så mye omsorg og kjærlighet som hets. Den menneskelige varmen var mye mer dominerende en det kalde hatet. Nettrollene trodde nok jeg var et lett mål. Undersøkelser viser at en av tre overlevende fra Utøya har blitt hetset i ettertid. Tenk å bli hetset fordi man ble utsatt for terror? Tenk at noen vil plage folk som har opplevd slike ting.

Familien da, hva visste de, mens det sto på?

- Mamma og søsteren min fikk tidlig vite at jeg ikke var drept, at jeg var i sikkerhet. Men selve hendelsen var tung for dem. Mamma hadde jo mistet flere av sine nærmeste bare uker på forhånd. Jeg skjønner dette var en vanskelig tid for henne.

- I tiden etter 22. juli ble det fullt program. Jeg rakk ikke å reflektere så mye. Jeg opplevd så mye omsorg og kjærlighet. Men det var travelt. Det var mange forskjellige ting jeg var med på. Jeg måtte gå med trygghetsalarm et års tid etterpå, men jeg orket ikke det mer. Det var frihetsberøvende.

Var du redd etterpå?

- Frykten var der, men den slapp grepet om meg, litt etter litt. Men jeg tok ikke kollektivtransport på mange år. Ble advart mot det. - Vi har jo etterhvert dessverre blitt vant med hat mot AUF og Arbeiderpartiet på nett, men nei, jeg har aldri opplevd å bli konfrontert av ekte mennesker på gata.

Hvor mange kjente du av 69 som ble drept og 66 som ble skadet?

- En av dem var en veldig nær venn. Mange kjente jeg. Og mange av dem var på sin første leir, så jeg hadde vært rundt og ønsket dem velkommen til Utøya.

Ettertiden da, har du sett filmene, lest bøkene, fulgt debattene?

- Jeg så Erik Poppes film: «Utøya 22. juli». Da var vi samlet en gjeng AUF-ere. Jeg er glad jeg så den. Den var god. Den på Netflix har jeg ikke sett. Jeg har også lest bøkene. Men jeg må bare innrømme at jeg blir sliten av dette. Av tankene, teoriene, refleksjonene. Noen ganger må jeg legge meg strak ut på sofaen. Jeg blir helt utladet.

Men jeg mener det er viktig at filmene, bøkene, markeringene kommer. Derfor sa jeg ja til deg også. Jeg tror det er viktig å bidra til oppmerksomhet rundt det hele, så vi ikke glemmer hva som faktisk skjedde.

Det har gått ti år nå. Hvordan har 22. juli forandret Norge?

Et par år etter gjorde jeg et intervju om det temaet, sammen med Gro. Hun fikk det spørsmålet. Hvordan har 22. juli forandret Norge. Hun svarte noe som jeg tror fortsatt er riktig svar: «Det er for tidlig å si.»

- Det har jo vært en debatt om vi gjorde feil, da vi var tydelige på om dette var et angrep på Norge, på demokratiet vårt. Jeg tror ikke det var feil. Det var et angrep på oss alle. Men det var også et angrep på Arbeiderpartiet. Det er jo krystallklart i ettertid at gjerningsmannen angrep Ap og AUF.

- Men jeg tror det var en viktig verdi, i Norge, at vi klarte å samle oss den sommeren og høsten. At vi samlet oss om alt vi er enige om i dette landet. Det førte til at flere engasjerte seg i politikken. Det førte til at valgdeltakelsen gikk opp, ikke ned. Vi fikk viktige debatter om beredskap. Det ble en viktig prøve på rettspleien i landet vårt. Som viste seg å stå seg godt. Og undersøkelser viser, år for år, at flere er positive til det flerkulturelle Norge. Ikke motsatt.

- Hva som er en konsekvens av 22. juli vet jeg ikke, men det er slett ikke riktig at alt er blitt verre. Mye er blitt bedre.
- Men vi er ikke trygge på at dette ikke kan skje igjen. Politiet er klare på at trusselen fra ekstreme miljøer fortsatt er der. Kanskje er økende. Og vi har kanskje heller ikke klart å etablere en kollektiv hukommelse av hva 22. juli var. Men for å hindre at noe slikt skjer igjen, er det viktig at vi lærer av det som skjedde den gangen.

Tenker du ofte på den fryktelige fredagen?

- Ikke hver dag lengre. Av og til oppdager jeg at jeg ikke har tenkt på det på flere dager. Det er ikke lenger altoppslukende i livet mitt.

Og du har ikke hørt mer fra terroristen?

- Ikke annet enn det brevet han sendte i 2014 som jeg rev i stykker og kastet i søpla.

Hvordan er livet ditt nå da?

- Du, jeg har det egentlig veldig bra. Det er deilig å jobbe utenfor politikken. Jeg jobbet med kommunikasjon i Nortura i mange år. Nå jobber jeg for Santander. Men jeg får litt politikk også gjennom plassen i Oslo bystyre.
Og jeg drømmer om en tur til Nice i sommer. Og selvfølgelig noen turer hjem til mamma i Porsgrunn.