Thaiproduserte bunader på museum?

Av
DEL

LeserbrevUtstillingen Hvem er vakrest i landet her? på Heddal bygdetun ved Norsk industriarbeidermuseum har fått hard kritikk, fordi bunadene som vises er masseprodusert i Thailand. I media har vi kunnet lese om opprørte bunadstilvirkere som blant annet mener, hvis de er sitert riktig, at NIA «sletter kulturarven og tråkker på gamle verdier» (Telen 04.07.18). I Telen 04.07.18 kan vi også lese at museumsdirektør Runar Lia legger seg helt flat og beklager: «Vi kommer aldri til å stille ut bunader produsert i Thailand igjen». Det var nok ikke en god idé å kåre Norges fineste bunad basert på masseproduserte drakter, men det er ikke selve utstillingen jeg vil kommentere. Derimot vil jeg rette oppmerksomhet mot hva et moderne museum skal være. Et museum av i dag skal dokumentere hvordan mennesker forstår og samhandler med sine omgivelser og bevare kilder som viser hvordan dette skjer, jf. St.meld. nr. 49 Framtidas museum, kap. 10. Med andre ord kan masseproduserte bunader godt høre hjemme på museum, fordi disse er en del av dagens kultur. Mange velger å kjøpe masseproduserte bunader – enten vi liker det eller ikke.

I Varden 02.05.18 skriver Tor Dale Svendsen kritisk om NIA: «Uttalelsen til NIA om at utstillingen ikke er ment som en fagutstilling, blir en skivebom nettopp fordi Heddal bygdetun er et museum». Altså mener Dale at et museum har visse ideologiske forpliktelser som gjør at de ikke bør utstille masseproduserte drakter. Tilsvarende skriver Heddal bygdekvinnelag og Notodden husflidslag til TA 06.07.18: «Ja, for fagutstilling er det jo ikke, som med ett unntak mangler spor av noe autentisk», altså mener disse at en faglig utstilling må være basert på noe «autentisk». I et leserinnlegg i Varden 26.06.18 spør Evy Eilertsen: «Dette er nyproduserte ting, så hva har de på et museum å gjøre?».

Men hva er et museum og hva er en museumsfaglig utstilling? Tanken om at et museum først og fremst skal bevare og vise frem det som er «gammelt eller autentisk», er ikke museumsfaglig oppdatert. I dag er museene komplekse institusjoner med en rekke roller. Blant annet er det klare forventninger til at museene skal være samfunnsdebattanter som tar opp samfunnsaktuelle forhold, derunder ubehagelige, vanskelige og etisk problematiske sider ved kultur og tradisjon i Norge. Det er et underliggende premiss hos kritikerne i denne debatten at et museum skal bevare gammelt håndverk og dermed formidle bunadstradisjon i tråd med bunadstilvirkernes ideologi og synspunkter på kulturarv. Men museene skal ikke være målbærere for bestemte ideologier, men snarere skape refleksjon over aktuelle samfunnsforhold – så også om de verdiene som bunadstilvirkerne står for. All ære til bunadstilvirkere, men ‘fag’ er ikke nødvendigvis det samme for et museum som for en tradisjonshåndverker.

Nå var jo ikke intensjonen med sommerens utstilling å skape debatt, og det er kanskje det største problemet med utstillingen, slik jeg ser det. Men den utilsiktede debatten rundt sommerens utstilling har gitt NIA et utmerket utgangspunkt for en ny utstilling som nettopp tar opp dilemmaene rundt bunadsproduksjon i en global tidsalder som debatten har dreiet seg om: Hvem kan lage en «ekte norsk» bunad? Er det selve håndverket det handler om, eller tilvirkningssted og arbeidsforhold? Er det mer uetisk å kjøpe en bunad sydd under dårlige arbeidsvilkår enn ei t-skjorte? Og ikke minst, bør også folk uten 50 000 i banken også ha mulighet til å kjøpe bunad? Når bunad er så dyrt, er det da en folkets drakt? Jeg oppfordrer NIA til å gjøre akkurat denne debatten om til en utstilling neste sommer, en utstilling som får fram de ulike aktørenes stemmer og ideologier – hva er viktig for hvem og hvorfor? Altså mener jeg at de masseproduserte bunadene absolutt bør bevares og stilles ut igjen på museet, men i en annen kontekst. Da kan museet initiere en lokal og nasjonal debatt om demokratiske dilemma rundt bunaden.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger.

Artikkeltags