Kommentar til Nanna Løkkas innlegg i museumsdebatten

Av

Evy Eilertsen

DEL

Leserbrev Tror aldri jeg har følt meg så dum som da jeg leste dette innlegget. Muren mellom meg og innlegget føltes uoverstigelig da det ble henvist til st.meld.49 Framtidas museum – og det er kanskje fler enn jeg som ikke har fått med seg den, kan jeg tenke meg. Nå har jeg lest den. Jeg forventet banebrytende ting. Etter flere ganger gjennomlesning, fant jeg kun selvfølgeligheter og ingen revolusjonære ting. Slik lesning er ikke hverdagskost for en førkrigsmodell uten akademisk bakgrunn, så det er med denne ballasten jeg skal prøve å klargjøre mitt syn i den aktuelle saken. Men først vil jeg gjengi det i St.meld.49 som det er referert til. Uthevelser står jeg for:

Forvaltning: Museenes samlinger skal sikres og bevares best mulig for ettertiden og gjøres tilgjengelig for publikum og for forskning. Viktige delmål vil være gode sikrings- og bevaringsforhold samt prioritering og koordinering av samlingene.

Forskning: Forskning og kunnskapsutvikling ved museene er et nødvendig faglig grunnlag for innsamling, dokumentasjon og formidling. Et delmål vil være økt forskningssamarbeid, både i museumsnettverket og mellom museene og forskningsmiljøer i kunnskapssektoren.

Formidling: Museene skal nå publikum med kunnskap og opplevelse og være tilgjengelig for alle. Det innebærer målrettet tilrettelegging for ulike grupper og aktuell formidling som fremmer kritisk refleksjon og skapende innsikt.

Fornying : Gjennom faglig utvikling, nytenking og profesjonalisering, skal museene være oppdaterte og aktuelle i alle deler av sin virksomhet, være solide institusjoner og ha en aktiv samfunnsrolle. Et delmål vil være å utvikle digital forvaltning og formidling.

Det understrekes at institusjonene selv må bære hovedansvaret for å styrke den interne faglige aktiviteten. Fra statlig side vil det bli lagt spesiell vekt på tiltak som styrker samarbeid mellom institusjonene, mellom det nasjonale museumsnettverket og museer utenfor dette nettverket og på fellestiltak, blant annet innenfor digitalisering, som ikke kan løses innenfor enkeltinstitusjoner. ABM-utvikling vil få et tydelig mandat i gjennomføringen av dette arbeidet.

Det finnes et museum nesten for ethvert område i vår tid, for ikke å snakke om alle verdensarvstedene vi har fått etter hvert. Det er ikke alle disse variantene jeg vil peke på. Det er de små, lokale bygdetun og museer rundt om i hele landet jeg vil rette min oppmerksomhet mot. Hva disse betyr som kulturformidlere for både lokalbefolkningen og de mange turistene fra inn- og utland som oppsøker dem. Mitt syn på hvorfor man besøker disse stedene baseres ikke på noen vitenskapelig undersøkelse, men kun på følelser og synsing. Til tross for det, mener jeg at jeg ikke er så langt fra sannheten. Besøkende vil vite mer om dagliglivet til generasjoner tilbake i tid. Få se mer eller mindre velbevarte/ restaurerte hus, innbo, redskaper, klær etc , slik at bildet man har fra før, kan bli mer komplett. Autentiske hus og gjenstander som ikke forstyrres av noe fra vår egen tid. Da er det viktig med halm i senga og ikke en paradismadrass. I særdeleshet er etterkommere av utvandrerne til Amerika interessert i dette. Om de ikke kan gjenfinne selve stedet forfedrene bodde på, kan de ofte få oppleve tilnærmelsesvis det samme på disse museene. Dette er kultur og ikke bonderomantikk, om noen skulle mene det.

Alt tyder på at deres liv, hvor vanskelig det enn må ha vært, også var preget av dyktige fagfolk på mange områder. Bl.a. er Tinn kjent for sine usedvanlig dyktige smeder, treskjærere og rosemalere. På spinnesiden gjorde kvinnene seg bemerket ved sine flotte broderier – rosesøm, sydd på frihånd - som de prydet klærne med. De eldste broderiene er dokumentert fra 1815 og er godt bevart. En kan spørre seg hvordan og hvorfor tok de seg tid til dette? Behovet for å bruke sine kreative evner har alltid preget menneskeheten – også under trange og vanskelige kår. Min beundring blir ikke mindre når jeg tenker på hvilke forhold de arbeidet under, siden dette mest sannsynlig var vintersysler på lange, kalde og mørke kvelder. Tenk på hvilke lyskilder de hadde. Vi har flombelysning til sammenligning.

Røtter er viktig. Det viser den store interessen for slektsgranskning. Men hva sier et stamtre fylt med navn uten å få med personenes liv. Hvordan var deres hverdag og fest, sorg og glede. Det er her de små, men viktige museene bør, og skal gjøre sin innsats som kulturformidlere. For at det skal kunne skje, må de være åpne for publikum. I alle fall mer enn det Tinn museum kan vise til i år. 6 – seks – dager i løpet av sommeren har man satt av til dette viktige kulturarbeidet. Dette handler ikke om thaibunader, kåring av landets vakreste…, reklame for en produsent av utstillingsvarer o.l. Kontroversielle tiltak /forsøk som Løkka tar til orde for, kan nok la seg gjøre, men da på institusjoner av en helt annen karakter og med helt andre ressurser enn det bygdetun/lokale små museer har til rådighet, og om jeg skal tillate meg å si, så virker det noe krampaktig det hele.

Min mening er den samme i dag som før Løkkas innlegg. Nyproduserte produkter bør ikke forekomme i utstillingene i bygdetun/små lokale museer. Likegyldig om det er bunader eller paradismadrasser.

Apropos. Hvordan må Runar Lia føle seg etter Løkkas innlegg? Gjorde han feil da han «la seg flat» og sa det han sa? Det lurer jeg virkelig på. Jeg ville følt det som å bli dolket i ryggen av mine egne, men dem om det. Det får bli en sak i de indre gemakker.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger.

Artikkeltags