Svar til Nanna Løkka

Av
DEL

LeserbrevEnda et innlegg i den pågående debatten om NIAs bunadsutstilling på Heddal bygdetun, med noen flere tanker og svar på Nanna Løkkas innlegg i RA.

I kjølevannet av fokuset som har vært i media på NIA sin bunadsutstilling: Hvem er vakrest i landet her på Heddal bygdetun i sommer føler jeg behovet for å belyse flere utfordringer i samme gate. Seniorforsker Nanna Løkka sitt avisinnlegg i debatten må også kommenteres.

Løkka har flere gode poeng i innlegget sitt, men alt i alt fremstår det som en forsvarstale for mangelfullt museumsarbeid. Man kan undres på hva slags agenda ligger til grunn for dette. Det er nok ikke «bare» opprørte bunadstilvirkere som reagerer på denne utstillingen som Løkka påstår, det er nok mye mer omfattende. Den negative responsen på sommerens bunadsutstilling i Heddal er ikke et resultat av at bunadene er produsert i Thailand slik som Løkka hevder. Det er mye mer komplekst enn som så, og problemstillingen som kommer opp i forhold til hva et museum er, eller skal være, og hva som er en museumsfaglig utstilling er veldig interessante. Og at NIA har fått et museumstema for neste år servert på et sølvfat har Løkka aldeles rett i, det er både nødvendig og viktig å ta den debatten.

Løkka forsøker å få det til å fremstå som om jeg og mine meningsfeller ikke forstår at mye bunadsmateriale har blitt og vil bli produsert i utlandet. Det er selvfølgelig feil, man kan være så uenig man bare vil i at det skjer, men det er en realitet og lite får vi gjort med det. At hun plukker enkeltsitater ut av sammenhengen fra oss andre, slik at hun kan trekke ønskede konklusjoner oppleves som litt hjelpeløst av en seniorforsker.

Jeg og flere med meg er ikke imot en utstilling av nyproduserte bunader eller bunadsdeler, det er til og med helt nødvendig noen ganger, det kalles rekonstruksjon. Løkka skriver selv «nyproduserte bunader bør bevares og stilles ut men i en annen kontekst» det var derfor vi reagerte i utgangspunktet, konteksten var feil. Løkka hevder at jeg i mitt avisinnlegg mener at masseproduserte bunader ikke kan stilles ut på museum, jeg mener at de ikke passer inn på et bygdemuseum det er en vesentlig forskjell. Som Kari-Anne Pedersen sier det i en kommentar på Facebook i denne debatten: «det må gjerne lages utstillinger på museer om moderne produksjon av bunader, men da må det gjøres et skikkelig forskningsarbeid i forkant». Museer har jo ofte forskjellige nedslagsfelt, Kristian Ringnes har nok lite gammel rosemaling utstilt i Småflaskemuseet sitt. Det er vel flere museumsfaglige grunner til at vi for eksempel har et museum som heter: Folkemuseet, blir det mindre refleksjon over aktuelle samfunnsforhold om museene har bestemte ideologier slik som Løkka hevder?

Som for å understreke poenget sitt og fremheve at vi kritikerne av utstillingen i Heddal ikke er oppdatert og at vi da kritiserer på feil grunnlag, referer Løkka til: St. mld. nr. 49. Denne stortingsmeldingen har Evy Eilertsen gitt et fyldig referat av i sitt innlegg. Det som forundrer meg at Løkka velger å bruke en St. mld 49 som er fra 2003-2004, når St. mld 19: Opplev Norge- unikt og naturlig fra 2016-17 er nyere og mer dekkende for den aktuelle problemstillingen. Jeg skal ikke plage dere med mye av denne stortingsmeldingen men må ta med et par sitater fra denne.

Hovedkapittel 4.2: «Kultur som ressurs» er interessant lesning kan anbefale både Nanna Løkka og andre som føler for å oppdatere seg å lese denne.

4.2.1 «Kulturturisme» som åpner med følgende tekst:

«FNs reiselivsorganisasjon UNWTO beskriver kulturturisme som «reiser som er motivert av kulturelle formål slik som studieturer, scenekunst, festivaler, kulturarrangementer, kulturattraksjoner og pilegrimsreiser». Kulturturisme handler også om å fordype seg i og nyte lokal livsstil, og det som utgjør lokalsamfunnenes identitet og særegenheter.»

Som en forlengelse av denne debatten og innholdet i St. mld 19 er det flere interessante spørsmål omkring bevaring av kultur og tradisjoner som dukker opp. Videre i kap 4.2.1 kan vi lese: Kulturturister anslås å ha et høyere gjennomsnittlig døgnforbruk og et høyere totalforbruk enn den øvrige turisten, verden over. Kulturturistene er karakterisert ved at de planlegger eller har gjennomført minst to av følgende aktiviteter:

-oppleve lokal historie og legender

-oppleve lokal kultur og levemåter

-oppleve tradisjoner og nasjonale fester

-besøke kunstutstillinger/museer

-besøke historiske bygninger/steder

Jeg har lenge hatt vansker med å forstå tankegangen til NIA når det kommer til arbeidet med å ivareta kultur og tradisjoner, herunder ivaretagelse av bunadstradisjoner i verdensarv området vårt. Når en ser at det er «kulturturistene» som legger igjen mest penger også blir det enda mer merkelig at ikke disse turistene blir mer prioritert. NIA bidrar i stor grad til en generell forflatning av tradisjoner og folkekulturen vår og det mener jeg og mange med meg at det er viktig og få opp øyene for. Som sagt gjelder dette i hele verdensarv området vårt i Telemark men jeg velger «å gråte mest for min syke mor»: kultur og tradisjoner fra før 1900 og Tinnbunadene.

Vil muligens bli oppfattet som flåsete, men utad fremstår det som om: så lenge ikke historien er dynka i tungtvann eller handler om andre verdenskrig er den totalt uinteressant både i museums og kommunal sammenheng. Vi har et bygdetun på Øverland som er oppe 6 dager i sommersesongen, det er en stor skam for en så flott samling av gamle hus.

Tinn har den eneste bunaden på landsbasis som har rosesaum sydd på frihånd, en over 200 år gammel levende tradisjon som ingen andre kommuner i Norge kan skilte med. Tinnbunaden har til nå som en av få sluppet unna kommersialiserings spøkelse så det en stor arv å ta vare på. Det er fristende å bruke bunadsguru Aagot Noss sine ord: «drakthistorisk er Tinn ei øy med tradisjoner som det er ekstra viktig å ta vare på.» Vi har en meget stolt drakttradisjon å ta vare i hele Telemark vi får håpe det snart blir tatt på alvor. At det ikke er mer fokus på drakttradisjoner er intet mindre enn forunderlig for bunadsfolk langt utenfor Telemarks grenser. Det er et stort ansvar som hviler på oss alle for å forvalte all den flotte kulturen og historien vår, men det ligger et overordnet ansvar hos drivere av museene våre og kommunen og de har ikke vist noen interesse for å ta tak til nå. Men det må også sies at det ikke bare er museene sitt ansvar å ivareta tradisjonene. Vi har alle et ansvar det er relevant å kjenne drakthistorien vår for å både produsere og bruke en bunad, ellers blir både feil bruk, feil tilbehør og vranglære sannheter til slutt.

La oss håpe at noen tar tak snart, det er håp i hengende snøre blir det sagt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger.

Artikkeltags