NIAs tilsvar til leserinnlegg av 22. juni 2018.

Av
DEL

LeserbrevJeg viser til leserinnlegg fra Evy Eilertsen i Rjukan Arbeiderblad den 22. juni 2018, og føler det riktig å imøtekomme en del av de påstander og spørsmål som her reises.

Først en begrepsavklaring, som er viktig i en ramme der det stilles spørsmål ved faglig kompetanse. Ja, det er en utstilling på Heddal Bygdetun i sommer. Sommerutstillingen settes sammen av flere elementer. Det er formidling (for eksempel omvisning, utstillinger og guider), objekter (bygg, gjenstander o.l.) og aktiviteter (arrangement, konkurranser etc.).

Kombinasjonen av disse er en formidlingsfaglig avveining. Ingen formidling kan skje uten et publikum, og vårt sommerprogram søker å balansere elementene på en måte som både tilrettelegger for turister, familier, lokalbefolkning og de med historisk interesse.

Men det er, og vil alltid være, bygdetunet med sine historiske bygninger og et utall gjenstander som er hovedobjektet. En beskrivelse av utstillingen som «kjemisk ren for innslag fra Telemark» framstår derfor som helt urimelig.

For øvrig er det i aktiviteten «Hvem er den vakreste i landet her» vist en Telemarksbunad fra vår egen samling, fordi den bunaden ofte er blant topp ti i kåringene som gjøres.

Når det gjelder nyproduserte objekter på et museum er det uproblematisk. Museene i Norge har oppgavene formidling, forvaltning, forskning og fornying. Vi skal være samfunnsaktuelle, og vi skal gi opplevelser. Fjorårets utstilling hadde også nyproduserte bunader. Men disse var lokalproduserte. Og fordi dette var en håndverksfaglig utstilling var den også kuratert i samarbeid med relevante fagmiljøer.

Publikumsaktiviteten «Hvem er den vakreste i verden» er ikke en håndverksutstilling, men en uhøytidelig aktivitet som del av årets sommersesong. Ønsket var å utforske om resultatene fra utallige bunadskåringer som avholdes i riksmedia speiles i vårt publikum, som i stor grad er utenlandske turister. Gjennom vårt formidlingsarbeid kan vi altså tilby et annet, om enn uhøytidelig perspektiv på den visuelle opplevelsen av våre folkedrakter. Vi mente, og mener fortsatt, at dette er en morsom og annerledes vri på den i utgangspunktet umulige oppgaven det er å «rangere» bunader. Det er følgelig hverken en håndverksutstilling eller en historisk formidling, selv om det på et levende museum som Heddal Bygdetun alltid vil være en grad av overlapping mellom disse elementene.

Når det gjelder samarbeidet med Bunadsrosen er det enkelt å gjøre rede for. Siden dette var en liten del av vårt aktivitetstilbud i sommer valgte vi å forholde oss til en enkelt leverandør. Både av logistiske hensyn, men også fordi vi som museum har noen formale hensyn å ta. Blant annet verdivurdering, forsikring og vurdering av smitterisiko til andre gjenstander (skadedyr, mugg osv).

Vi tok kontakt med en rekke av de større leverandørene med forespørsel om et samarbeid. Så vidt vi kjenner til kan ingen av de landsdekkende aktørene uten videre tilby bunader hvor ikke deler av produksjonen skjer utenfor Norge. Vårt samarbeid med Bunadsrosen har på det grunnlaget vært konstruktivt og godt. Samarbeidet har vært vederlagsfritt for begge parter.

Med utgangspunkt i at anslagsvis to tredjedeler av norske bunader helt eller delvis produseres i utlandet (VG 13.5.17) er det med respekt å melde representativt for det folk flest ikler seg på nasjonaldagen og andre høytider. Bunadene som man i år finner på Heddal bygdetun og aktiviteten rundt speiler slik sett bunader i samtiden. Det er ikke nødvendigvis museets rolle å ta stilling til om det er galt eller riktig. Vi forstår at de lokale bunadstilvirkerne kan oppleve dette som arrogant overfor deres virke, og det beklager vi. Det har ikke vært vår intensjon. Vi ønsker gjerne debatten om produksjonssted for bunader velkommen, men står fast på at denne aktiviteten er en uegnet arena for debatten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger.

Artikkeltags