Oppgjørets time - èn manns oppfattning!

Tilflyttere som prøver å holde varmen, med miniatyr-utgaven av Gaustatoppen i bakgrunnen

Tilflyttere som prøver å holde varmen, med miniatyr-utgaven av Gaustatoppen i bakgrunnen Foto:

Av
DEL

LeserbrevRjukan har en helt unik sjarm. Fra hvordan den frodige grønne gryta varmes opp til «ågåle hiti» om sommeren, til følelsen av at jeg befinner meg midt i en julekalenderinnspilling når jeg går gatelangs på vinterstid.

Sjarm, Rjukan har det - ferdig snakka.

Jeg har møtt et bredt spekter av Rjukans innbyggere gjennom fem forskjellige jobber, på stadion som trener, og på Gausta som arrangør for å nevne noen få arenaer. Felles for de aller fleste jeg har møtt, er at de har en ektefølt kjærlighet for denne byen og den har dype røtter. Mange ganger har jeg følt på at røttene stikker så dypt, at når det kommer et nytt skudd til i overflaten, blir distansen veldig lang. Rjukan sliter med fraflytting. Det er ikke bare av midlertidige erfaringsjaktende ledere, men mange er også deres egne barn. De ønsker ikke bo på Rjukan.

Jeg flyttet til Rjukan med min nåværende kone i 2017, jeg har også benyttet meg av et av Rjukan VGS mange toppidrettstilbud før den tid. Jeg stortrivdes i et veldig bra volleyball-miljø den gangen. Da vi flyttet hit i 2017 og begynte å møte dere fikk vi begge det samme spørsmålet igjen og igjen. Som hakk i plata. Hvorfor i all verden har dere flyttet til Rjukan? Oppfulgt med et undrende fjes. Vi fikk det så ofte at vi nesten måtte revurdere vårt eget valg før reisen i det hele tatt hadde begynt. Svaret som ofte ble sendt i retur var; hvorfor bor du her da?

I tiden jeg har bodd her har jeg fra start til ende følt at det har vært en distanse mellom meg og dere som er herfra, eller har vokst opp her. Selvfølgelig med visse unntak. Jeg tror ikke dette har vært noe noen har ønsket at jeg skulle oppleve. Jeg tror det kan handle om at det samholdet som allerede finnes mellom mennesker som har kjent hverandre siden barneskolen er veldig sterkt. Det oppleves også veldig vanskelig å tilnærme seg. Jeg har også sett det samme gjennom min jobb på Rjukan barneskole når det har kommet nye barn. De nye sliter med å tilnærme seg fordi vennegjengene og de 'klikkene' som finnes, virker å være noe som videreføres gjennom generasjoner. Arrestert meg gjerne hvis jeg tar feil. Dette positive samholdet er jo noe enhver ønsker seg, men oppleves tilsvarende negativt når en ikke får ta del i det. Får de av dere som avfeier dette som svada, så finnes det (u)heldigvis flere lignende historier rundt temaet. Dette vet jeg har blitt jobbet med i kommunal regi, men er ikke lenger prioritert.

Jeg ser i det lokale mediebildet og på sosiale medier at det nærmest er et krav om at man må bosette seg i kommunen for å kunne gi alt for Tinn. På papiret er dette greit, men det er ikke riktig ende å starte i etter min mening. La det være klart at dette ikke handler om en facebook-deling eller "like", så har man gjort sin del. Dette handler om at dere alle er Rjukans fjes utad. Alle må framsnakke Rjukan, og samtidig dra lasset med tanke på inkludering av nye Rjukan-borgere. I andre enden av lunta mistenker jeg at noen av dere tenker; de flytter jo bort om et par år uansett. Hvorfor skal vi gidde å investere i dem? Kan vi heller prøve å tenke annerledes? Hva med: Disse menneskene skal jeg investere så mye i at de ikke har noe annet valg enn å bli hos oss. Det er en illusjon å tro at alle som kommer til Rjukan kommer for å bli for godt, men hvis de blir så er det menneskene de treffer på veien som utgjør forskjellen - ikke friluftslivet eller jobben. Trenden må starte i deres ende med at dere ønsker velkommen, er inkluderende og viktigst av alt ser de menneskene som kommer. Forventningen bør ikke være at en må ta initiativ selv, vær den personen som ønsker velkommen, og inviterer med på en tur i kjærlighetsstien. Introduser nye inn i vennegjengen, og utvid deres egen horisont i samme åndedrag. Det virker som om holdningen er hva kan du tilføre Tinn og oss, før det i det hele tatt er dannet en relasjon i bunn. Tallene er krystallklare, Tinn Kommune er den kommunen i Telemark med nest færrest antall unge voksne i alderen 20-39 år (Tall fra 2018). Tinn mister innbyggere, og raskere for hvert år som går. Det naturlige burde være å starte med å prøve å beholde de som er her? Det starter med de enkle tinga som jeg nevner over. Til dere som allerede gjør det - fortsett. Dere vet selv godt hvem dere er. Virker temaet treffende? Kanskje du burde revurdere din tilnærming til nye innbyggere.

Hemsedal og Bø er kommuner man lett kan sammenligne med vår egen. Dette er forøvrig kommuner som har positiv tilflyttingsstatistikk. Fra 2012-2020 har Bø 909 nye innbyggere, og bare 242 nye arbeidsplasser. I samme periode har Rjukan 287(!) færre innbyggere og 219 færre arbeidsplasser. Ønsker dere å poengtere at Bø har universitet/høyskole, så er tallene for Hemsedal 269 nye innbyggere, men bare 91 nye arbeidsplasser. Politikere og kommunen må også våkne opp. Dere har større sjans for å påvirke bostedsattraktiviteten, enn å utvikle arbeidsplasser. Gruppen som er stadig reduserende trenger møtepunkter. Det kan gjerne være et møtepunkt hvor flere generasjoner kan treffes, men det må også være mulig å avgrense. Det finnes da ingen som vil møte sine foreldre på byen? Ikke motsatt heller for så vidt.

Det som virkelig kommer under huden på meg og som oppleves som det mest provoserende og paradoksale er at mens en familie på tre flytter ut går fremdeles "alt så bra i Tinn". Dere må våkne opp før det er for seint. Det er ikke tilstrekkelig med en dårlig innøvd replikk om at «det er synd for oss at vi mister dere».

Fører ord til handling? Nei.

Rjukan er en spektakulær by. Det holder dessverre ikke for meg, når jeg ikke får komme inn på de flotte menneskene som bor her tilstrekkelig. Det er viktig at noen forteller dere hvordan det oppleves å flytte til - og være ny på Rjukan. Dette er ikke et klageinnlegg. Dette er som tidligere nevnt bare én manns oppfatning. Hvordan min oppfatning treffer og hva dere i ettertid eventuelt gjør med den - det er opp til dere selv.

Takk til dere som har vært der for oss.

Start debatt.
Over.

Med vennlig hilsen
Jan-Erik Moen

Artikkeltags