Skolen før og nå

Av
DEL

LeserbrevEtter å ha lest Hallvard Hegnas innlegg med tittelen «Dristig redaktør», føler jeg virkelig behov for å støtte han i det han skriver, på vegne av meg selv og lærerstanden slik jeg har opplevd den. Jeg kjenner meg ikke igjen i den beskrivelsen redaktøren har gitt av skolen på 70-tallet. Mye kan nok minne om skolen på 50-60 -tallet.
Mitt første møte med skolen var i Bergen i 1968, 22 år gammel. Begynte ganske raskt med videreutdanning i spesialpedagogikk for så å fortsette med annet i Oslo før jeg endte opp i Ski hvor jeg startet å jobbe på en skole for barn med lære (og adferds) vansker. Ble der i 2 år før jeg gikk tilbake til vanlig grunnskole. Ble der i over 30 år før jeg endte opp i Tinn hvor jeg også jobbet noe etter at jeg ble pensjonist.
Jeg har alltid trivdes godt i skolen. De lærerne jeg har møtt, har vært engasjerte, flinke folk som har stått på for sine elever. Motivasjonen har ikke vært lønn eller lange «ferier», men en mulighet til å formidle kunnskap og gi barna gode opplevelser og ferdigheter både faglig og sosialt. Men det er «brotne kar i alle land», heter det.
Det var vanlig at lærerskolen var 2-årig når en hadde tatt Artium først. Men mange lærere stoppet ikke opp med det – følte behov for å lære mer. Det ble mange kurs og etter hvert tok man flere fag, ble adjunkt og ev. adjunkt med opprykk, - slik det ble sagt den gangen. Til sammen 5 års utdanning. Noen gikk enda lenger og fikk lektor-kompetanse og lønn der etter.
Lærerne har vært for lite flinke til å synliggjøre det arbeidet som ble gjort.
Det er alltid noe en kan sette fingeren på og gjøre bedre. Men viljen til å gjøre det beste for elevene, har vært til stede slik jeg har sett det gjennom nesten 50 år i skolen.
Vi startet med 7-åringen som fikk en myk skolestart hvor vi la vekt på gradvis tilvenning til skolesituasjonen for at barna skulle føle seg trygge. Etter hvert ble det mer åpne dører og flere lærere som samarbeidet på trinnet.
Vi jobbet for at elevene skulle kunne yte maksimalt ut fra sitt ståsted. Brukte tid i klasserommet til å snakke med elevene – «du kan si det meste når du sier det på en ordentlig måte».
Vi opplevde mobbing da også, men ikke slik som nå. Til tross for store skoler, hadde vi stort sett oversikt og kunne raskt ta tak i problemer for å gjøre noe med det.
Ja, jeg kunne skrevet bok om alt det vi gjorde og sikkert kunne gjort bedre.
Men min opplevelse er at de aller fleste av dem jeg har møtt opp gjennom årene, har vært engasjert både i forhold til forberedelser til ut i de små timer og har gjort mye for at skoledagen skulle oppleves god både i klasserommet og ute i friminuttene.
Et motto var at «når du går hjem fra skolen, skal du ha lyst til å komme tilbake neste dag «. Oppleve trygghet som er et godt utgangspunkt for god læring. Viktig å ta vare på det gamle og gode samtidig som en er villig til å prøve nye metoder. Begynneropplæringen skal bestå av det beste fra barnehage og skole i skjønn forening.
Det å være lærer er en stor, interessant og givende jobb om en evner å se det enkelte barn og dets potensiale. Det er «von i hengende snøre» - en må ha tro på eleven selv om det kan røyne på for både lærer og elev noen ganger.
Evnen til å være en god lærer kommer ikke bare med gode karakterer fra lærerskolen, men det at en er glad i barn og ønsker dem det beste faglig og menneskelig.
Du skriver om dårlige opplevelser fra egen skoletid. Det må ikke ramme alle lærere. De trenger oppmuntring og gode opplevelser. Skrives det bare negativt om skolen og lærerstanden, vil nok rekrutteringen til yrket bli dårlig. Da jeg kom til Tinn rundt år 2000, var det vanskelig å få jobb, - nå er det ikke like lett å få nok utdannede lærere – et tankekors.

Edel Sjøtveit

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger.

Artikkeltags