Det som er viktig er hva man går til valg på—og at man holder det man lover velgerne sine

Av
DEL

Leserbrev9. september neste år er det lokal- og fylkestingsvalg. Vi skal velge hvem som skal styre kommunen vår gjennom neste valgperiode, og de som skal gjøre det skal forhåpentligvis også ta beslutninger som har et større perspektiv enn fireårsperioden de er valgt inn på.

Dette valget ser det ut til at folk vil ha flere partier å velge mellom enn det man hadde ved sist valg, og det mener jeg er et gode for både folk og for lokalpolitikken—det å kunne ha parti som representer den enkeltes syn i kommunestyret er viktig for lokaldemokratiets legitimitet, deltakelse og for at ulike stemmer skal bli hørt.

Personlig, så har jeg valgt Venstre som mitt parti, og har stemt på partiet ved lokalvalg siden 2007. Venstre har kun blitt valgt inn én gang i kommunestyret i Tinn siden 1987—ved valget i 2011—noe jeg også har visst når jeg har gått til valgurnen, men jeg har alltid ment at det er verdt å gi en stemme til det man tror på, for alternativet er—å stemme på noe man ikke tror på.

Det kan hende at jeg denne gangen også går til valg som ordførerkandidat for mitt parti—men for meg er ikke viktig hvem i partiet som kommer inn i kommunestyret, det som er viktig er hva man går til valg på—og at man holder det man lover velgerne sine. Derfor gjorde jeg en avtale med meg selv etter at Venstre ikke kom inn i kommunestyret ved sist valg at jeg skulle iallfall gi de som stemte på partiet valuta for pengene ved å profilere partiet og våre saker utenfor kommunestyret—noe jeg mener at jeg har fått til ganske godt.

Det er ikke like enkelt i dag å være Venstremann som det var under de første førti årene etter at Venstre innførte parlamentarismen, sikret Norge selvstendighet, og la grunnlaget for den norske velferdsstaten gjennom å holde landet utenfor første verdenskrig, opprette verdens første barnelov, sikre det norske folk inntekter av kraftutbygging gjennom konsesjonslovene og opprettet arbeidsretten, riksmekleren og det som skulle bli trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Dvs, det var ikke enkelt da heller, men Venstre var en liberal folkebevegelse mot embetsmannsstyret til Høyre—det samme partiet som vi i dag sitter i regjering med.

Mye har forandret seg siden telemarkingen Gunnar Knudsens tid som statsminister for et Venstre som var landets største parti, både når det gjelder landet og partiet Venstre—og den norske liberalismen har også utviklet seg siden den gang, selv om mye også er likt.

I dag er Venstre et parti som setter bærekraftige løsninger foran gamle tenkemåter fordi vi har et ansvar ovenfor kloden vi bor på—og er et parti som mener at tidlig innsats i folks liv er det viktigste for å utjevne forskjeller blant folk i det voksne liv, og at de som faller utenfor i det voksne liv skal få hjelp til å hjelpe seg selv.

Venstre er et parti som tror at markedsøkonomien er den beste samfunnsøkonomiske koordingeringsformen, fordi den gir folk mulighet og frihet til å skape på eget initiativ, samtidig som offentlige budsjett styres med balanse og skattetrykk og rammevilkår som gir insentiv til næringsutvikling—men også at vi må ha demokratiske spilleregler som forhindrer at for mye samfunnsmakt skiftes over på enkelte aktører, og at vi må støtte opp om kultur gjennom gode ordninger og offentlige støtte—og at vi må støtte opp om å ha et heimevern som fungerer i tilfelle tidene forandrer seg—vi kan ikke la excelarkene styre demokratiet eller landets sikkerhet.

Venstre er et parti som mener at makt skal komme nedenfra på lokalt initiativ, og ikke styres med en sterkt hånd sentralt—derfor er det viktig at vi har kommuner og regioner som klarer å ta på seg oppgaver for å tilby tjenester nær folk—og det er ikke bare snakk om å klare oppgavene når alt går greit, men å sørge for at man har kompetanse og ressurser for å ta vare på de som trenger ekstra hjelp, som har ekstra utfordringer—media har i det siste avdekket et grelt eksempel i Tolga på hva som skjer når en kommune har for liten kompetanse til å gjøre oppgavene sine skikkelig. Vi mener at man skal se individer framfor grupper—og at man skal ha respekt og toleranse for at folk lever forskjellige liv—vi er likeverdige og ikke like, og derfor er vi opptatte av at lovene reflekterer og respekterer dette, og at terskelen for å innføre forbud mot ulike menneskelige aktiviteter skal være høy.

Når man velger seg et parti, så bør man velge etter helhetssyn og ikke en enkeltsak—og man bør tørre å utfordre seg selv ved å bryne synet sitt på ulike saker—spørre seg selv hva konsekvensene av standpunkt man tar får for andre mennesker? Hvis man er i mot private aktører innen velferdssektoren, så bør man spørre seg selv om hva slags konsekvenser standpunktet har for den dyktige driveren av en privat barnehage i kommunen, eller hva slags konsekvenser det har for den lokale butikkeieren at man øker skatter og avgifter? Og ikke minst, hva slags konsekvenser får det for de som har det dårligst i samfunnet hvis man ikke klarer å styre offentlige budsjett i balanse, men pådrar seg flere utgifter enn det man evner? Det er nemlig ikke dårlig sosialpolitikk å føre balanserte budsjetter, men veldig dårlig sosialpolitikk å øke budsjettene helt til inntektene svikter og man må kutte raskt i velferdsgodene—slikt går alltid mest utover de svakeste i samfunnet.

Etter valget neste år ønsker jeg meg et sterkere lokaldemokrati—et lokaldemokrati som tør å lufte meninger og innby til offentlig debatt for å bryne standpunktene man inntar—for å se om de holder mål. Jeg ønsker meg et lokaldemokrati som legger vekt på kommunen som helhet, og at man i selve kommuneorganisasjonen legger vekt på medvirkning og initiativ hos enhetene som utfører tjenestene istedenfor toppstyring fra kommunalt hold.

Om jeg får det slik jeg ønsker meg vet jeg ikke, men det er uansett verdt forsøket. Det jeg vet er at det å engasjere seg politisk er meningsfull dugnad for å påvirke samfunnet i en bedre retning—uansett hvilken retning det er, og at bedre er alltid mulig—også i Tinn.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger.

Artikkeltags