Selv om temperaturen i næringslivet nærmer seg kokepunktet og etterspørsel etter arbeidskraft er rekordhøy, forblir mange mennesker utenfor arbeidslivet. Bekymringene forsterkes av den høye andelen unge mennesker som er berørt – vår fremtidige arbeidskraft og bærere av velferden i samfunnet.

Situasjonen i Vestfold og Telemark er alvorlig og krever mer oppmerksomhet. Tallene viser at 3,8 prosent av alle unge under 30 år mottar uføretrygd, landsgjennomsnittet er 2,6 prosent. 3,5 prosent mottar arbeidsavklaringspenger, landsgjennomsnittet er 3,3 prosent. 6,0 prosent av de unge som er registrert hos NAV er kategorisert med nedsatt arbeidsevne og har helseutfordringer. Tilsvarende nasjonale tall er 5,4 prosent. Samtidig har det vist seg vanskeligere å drive nærings- og arbeidsplassutvikling i Vestfold og Telemark enn i mange andre fylker. I perioden 2008-2021 var nedgangen i næringer i tilbakegang større enn ellers i landet, mens veksten i næringer i vekst var svakere. Unntaket er informasjon- og kommunikasjonsbransjen hvor veksten i fylket overstiger veksten ellers i landet.

Kan det faktum at fylket skiller seg negativt ut innen arbeidsplassutvikling være en del av forklaringen på hvorfor Vestfold og Telemark kommer negativt ut også på andre parametere? Som andelen uføre og unge i det vi omtaler som utenforskap? Er knapphet på kompetent arbeidskraft med god helse en større hemsko her enn andre steder? Eller er årsaken at vi ikke er flinke nok til å stimulere til nyskaping, innovasjon og nytenking?

I slutten av februar publiserte NHO sitt årlige kompetansebarometer som viser at 67 prosent av bedriftene i Vestfold, og 60 prosent av bedriftene i Telemark sliter med å rekruttere arbeidskraft som har den kompetansen de trenger. Et interessant spørsmål er hva forskjellen mellom de to delene av fylket skyldes? Et enda mer interessant og utfordrende spørsmål er hvordan vi som samfunn må agere om vi skal komme på offensiven og inkludere flere i arbeidslivet, samtidig som vi bidrar slik at bedriftene får dekket sine behov for kompetanse og arbeidskraft? Kan det være at vi tenker veldig tradisjonelt i forhold til kompetanse, rekruttering og mangfold?

I mange år ble mye av kompetansemangelen løst gjennom import av arbeidskraft fra andre land. Koronapandemien og økonomisk utvikling i andre land har ført til at mange arbeidstakere har vendt Norge ryggen. Noen for godt. Det gir norsk arbeidsliv nye utfordringer samtidig som det er en bekreftelse på et beklagelig faktum. Vi har ikke klart å tilføre egen befolkning nok relevant kompetanse, og utnytte arbeidskraften vi selv har i landet. Nå har vi på mange måter kniven på strupen. Skal vi rette opp ubalansene i arbeidslivet og sørge for god nærings- og arbeidsplassutvikling i Vestfold og Telemark, må vi finne løsninger som gjør det mulig for flere å delta i arbeidslivet. Spørsmålet er hva som må til om vi skal lykkes bedre enn tidligere.

Noe av svaret vet vi. Flere unge må fullføre videregående skole, flere må velge fagutdanning, flere må også inn i høyere utdanning - og i større grad ta hensyn til hvilke næringer, bransjer og yrker som etterspør folk når de tar sine utdanningsvalg. Skoleverket må sørge for utdanningskapasiteten. Arbeidsgiversiden må bidra med lærlingplasser. Og mye av utdanningen må inn i selve arbeidslivet.

Vi i NAV må bli flinkere til å oppfordre, tro på og motivere arbeidssøkerne til å løfte blikket og se seg om etter andre fag og yrker når jobbsøkingen ikke gir tellende resultater. Endringer skjer kontinuerlig og i raskt tempo. Gårsdagens kunnskap er ikke nødvendigvis salgbar i dagens arbeidsmarked. Flere må tilbake til skolebenken for å erverve ny kompetanse, noen trenger lengre løp, for andre er det tilstrekkelig med kortere kursing. I tett samarbeid med Vestfold og Telemark fylkeskommune og lokale arbeidsgivere tilbyr NAV flere skreddersydde veier til ulike fagbrev for arbeidssøkere. Dette samarbeidet skal videreutvikles, og utvides til å omfatte flere fag i tråd med etterspørselen i arbeidsmarkedet nå og fremover. Arbeidsgiverne på sin side må innse at det fra tid til annen er umulig å rekruttere den kompetansen de etterspør. Det er en naturlig konsekvens av stadig raskere endringer. Løsningene krever mer fleksibilitet. Arbeidsgiverne må bli flinkere til å se hvilke ressurser og potensiale som bor i arbeidssøkere som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet, være villig til å gi flere av dem en sjanse, og utvikle og tilby gode bedriftsinterne opplæringsløp.

Minst like viktig som forsterket innsats med velkjente løsninger, er jakten på nye. Vi må mobilisere mennesker med ulike ståsteder og perspektiver, mennesker fra utdanningssektoren, næringslivet, organisasjoner og offentlig sektor, til innovasjon og nytenkning. Vi må forene kreftene, og ta det ansvaret vi har for å sikre et velfungerende arbeidsmarked hvor så mange som mulig får anledning til å delta. Vi må etablere nye arenaer hvor vi utveksler ideer og leter etter smarte løsninger til felles beste. Dette bør være en interessant og utfordrende oppgave å ta tak i for våre fylkes- og kommunepolitikere. Som ombudsmenn og -kvinner for alle som bor i fylket har de et overordnet ansvar for god samfunnsutvikling. Det forutsetter et velfungerende nærings- og arbeidsliv med plass for alle. Vi kan få det til, vi kan snu utviklingen, men det forutsetter åpenhet, læringsvilje og mer forpliktende samarbeid.

Min oppfordring er klokkeklar - Vi må tørre å ta sjansen på flere av dem som står utenfor.