Det pågår for tiden en sterk drakamp mellom administrasjonen i Tinn kommune og grunneiere i Tinn. Konflikten har sin bakgrunn i kartlegging og sikring av viktige friluftsområder. Det skal påtegnes farger på kart som skal gi ulike områder en områdestatus for friluftsliv.

Prosjektet er utarbeidet av miljøverndirektoratet og kartet er i dag ikke juridisk bindende, men skal sammen med andre grunnlagsdata danne grunnlag for fremtidige arealplaner. I prosjektets formål står det også at kartlegging i hovedsak gjelder områder i nærmiljøet. Det er heller ikke en lovpålagt oppgave for Tinn Kommune. Administrasjonen i Tinn kommune er svært ivrige i gjennomføringen av planen, men det store flertallet av grunneiere stiller seg sterkt kritisk til dette. Vi har i dag en svært velfungerende allemannsrett som er vedtatt i friluftsloven av 1957, denne loven er i kontinuerlig endring, sist i 2015. Loven er både grunneiere, offentlige forvaltere og brukere av friluftsområder godt fornøyd med. Denne loven fungerer i all hovedsak svært godt, svært mange spør seg derfor hva det egentlige formålet med den nye kartleggingen er?

Friluftsloven og hvordan privat eiendomsrett er organisert i Norge, har i historisk perspektiv vært svært vellykket. Mange grunneiere sitter på relativt små eiendommer som er forvaltet på en god måte i flere hundre år. Mange arbeidstimer er lagt ned for at kulturlandskap og næringsaktivitet fremstår slik den gjør i dag. Gamle steinrøyser langs jorder, ferdselsveger, gruver, setre og kullgroper osv. er et resultat av hardt arbeid og forvaltning av naturressurser i flere generasjoner. Dette er i dag viktige kulturelle verdier og mange grunneiere er stolte av å kunne vise frem sine eiendommer. Før i tiden handlet det om overlevelse eller nød, i dag handler det om vi fortsatt ønsker å ha næringsutvikling, den samme eiendomsstrukturen, og de samme rettighetene for friluftsliv.

Hva er så problemet med et kart som omhandler kartlegging av viktige friluftsområder? Det foreligger kart over de fleste temaer i norsk forvaltning. Dette være seg naturmangfold, miljødata, rasområder, skog og jordbruk, villreinområde osv. De fleste er også kjent med hvilke konsekvenser dette kan ha for utviklingen av ulike områder. En ytterligere innskjerpelse av muligheter for å utøve næringsaktivitet, eiendomsutvikling eller god naturforvaltning som grunneier vil kunne føre til mange negative konsekvenser.

Svært få er motstandere av kartlegging av ulike arealverdier, men for mange grunneiere kommer en smertegrense, som vi nå har passert. En kartlegging av viktige friluftsområder, er det vi kan kalle et i-landproblem som drukner i oljepenger. Alle er enige om at det er viktig å legge til rette for friluftsaktivitet, men dette kan ikke overgå viktigheten av lokal næringsaktivitet og grunneiers egeninteresse for naturforvaltning på store deler av eiendommene i Tinn. Alle forstår behovet for kartlegging i bynære strøk der press på utbyggingsområder er stort. Men å kartlegge friluftsområder i Tinn som består av 2 045 km2, tilsvarende ca. 314 600 fotballbaner, er ikke nødvendig. Ikke bare er det svært lite formålstjenlig, jeg stiller også store spørsmål til ressursbruk. Vi snakker i samme kommune om kutt i barnehage, skolenedleggelser, redusering av sykehjemsplasser, nedleggelse av legekontor osv. på grunn av økonomi.

Mange ser behovet for kartlegging av mindre friluftsområder som er tungt belastet. Men dersom disse områdene skal kartlegges og vektlegges i en frilufts-plan, er man også i samme planen helt avhengig av å ta med kostnader og forpliktelser for å kunne forvalte et slikt område bærekraftig. Dersom disse planene hindrer annen næringsutøvelse, må man i samme planen ha rammebetingelser tilknyttet området som er spesielt tilrettelagt for friluftsaktiviteter. Er kommunen villig til å ta kostnaden tilknyttet dette? Dette kan ikke komme i andre rekke. At noen grunneiere velger å intensivt bygge ut sine områder med fritidsboliger, legitimerer heller ikke en slik plan på andre grunneiere sine arealer.

Jeg og andre med meg vet hvilke betydning og konsekvenser påtegning av miljøstatus på offentlig kart osv. har for utvikling av næringsaktivitet. I noen tilfeller er denne fargeleggingen så lite forståelig at du må ha kontor innenfor Ringvei 1 for å forstå. Det er med dette som bakgrunn, og hvilke konsekvenser mange andre kartlegginger har hatt, at nå mange mener smertegrensen er nådd. Når slike planer blir markert over meget store områder i Tinn kommune, bommer kommunen ikke bare på formålet, den bommer på hele problemstillingen. Dette blir med på å skape et økt konfliktnivå mellom offentlig forvaltning og grunneiere, i verste fall også grunneiere seg imellom. Dette er ingen tjent med. Lokale forvaltere bør selv stille seg spørsmål hvilke negative konsekvenser dette kan ha på lokal næringsutvikling. Kommunen bør ikke arbeide med planer som kommer fra sentrale myndigheter, uten å stille kritiske spørsmål. Noen av arealene som er fargelagt i kartleggingen for sikring av friluftsliv inkluderer til og med områder som det er uønsket med økt ferdsel på grunn av andre miljøhensyn.

Det har opp gjennom historien vist seg at privat eiendomsrett i samarbeid med offentlige myndigheter, er en god måte å forvalte og utnytte naturresurser på. Grunneiere er også naturforvaltere, man må ikke ha en offentlig stilling for å se behovet av denne oppgaven. Mange grunneiere har en stor egeninteresse av at forvaltning av eiendommen blir så bærekraftig og formålstjenlig som den kan bli, også på lang sikt. Det viser seg både ved tilsyn av eiendom, jaktsammenheng, tømmerhogst osv. Statens har et langt større økonomisk motiv og har en langt mer kostbarkrevende organisasjon for å klare å etterleve samme krav og mål som lokale grunneiere har.

Mange kan sikkert stille spørsmål ved privat eiendomsrett. Men privat eiendomsrett sammen med en god friluftslov for allemannsretten har fungert og vil fungere i lang tid. I motsetning til mange andre steder har dette prosjektet møtt stor motstand blant grunneiere i Tinn kommune. Årsakene til dette kan være mange. Både informasjon og samarbeid kunne vært langt bedre. Men mye av konfliktnivået kommer også av summen av kartlegging og begrensinger dette medfører for utvikling av næringsaktivitet og annen forvaltning. Dette føler vi som grunneiere på, og dette bør administrasjonen i kommunen også ta på største alvor. Administrasjon i kommunen må høre på sine egne innbyggere, ikke bruke prosjektarbeid som er utarbeidet fra sentrale myndigheter til å tre nedover nok en begrensing på lokale grunneiere. De aller fleste grunneiere er opptatt av å ta vare på naturlandskap, som er til glede for mange som bruker naturen. En kartlegging av friluftsområder vil på lik linje med mange andre planer kunne få negative konsekvenser for lokal forvaltning. Det er tvilsomt om grunneiere, lokale saksbehandlere og sentrale myndigheter ser på kartleggingen med samme formål. Hva vil sentrale myndigheter bruke denne kartleggingen til om 20 år? Er det sikkert dette er sammenfallende med lokale myndigheter og grunneiere?

Prosjektet bør stoppes eller vurderes endret. Et så viktig inngrep i privat eiendomsrett, bør også løftes opp til politisk behandling. Det er en forutsetning at grunneiere selv må ønske å tilrettelegge for friluftsliv på sin eiendom dersom kommunen skal påtegne dette i et kart. Økt bruk av naturen til frilufts formål blir mer og mer et aktualisert tema. Det er fremtidsrettet å se på muligheter og utfordringer rundt dette, men å kartlegge arealer for friluftsformål uten at grunneiere har egeninteresse og samtykket til dette er ikke god forvaltningspraksis. Dersom dette blir praksis, vil flere grunneiere stå opp for sine krav og rettigheter, dette kan faktisk gi negative konsekvenser for brukere av ulike naturområder.

Man føler at noe som blir gjentatt ofte til slutt blir en sannhet. Noen påstår at solen går opp i øst og ned i vest, det riktige er at solen står stille, men jorden går rundt. Dette gjelder også i denne saken. En påstand fra sentrale myndigheter og farge på et kart, er ikke nødvendigvis fakta, selv om kartet tilsier dette. Det er vi som innbyggere, grunneiere, administrasjon og politikere i kommunen som bør vite hva som er problemstillingen i denne saken, og hva vi er best tjent med. Vi kan ikke la oss styre av hva de innenfor Ringvei 1 har som ønske, eller mener er en tenkt problematikk. Dette kan gi ett ytterligere press mot grunneierretten og god lokal forvaltning. Grunneierrett, allemannsrett og lokaldemokrati bør være en kjent sak for Tinn kommune fra mange andre saker.

Nye tider kommer også til Tinn. Som en kommune basert på naturopplevelser og lokalt næringsliv kan vi ikke legge oss flate for sentrale myndigheter. Vi må stå opp og ta vare på lokale innbyggere, næringsliv og grunneieres rolle som god naturforvalter. Dette er helt avgjørende for at vi om hundre år skal ha lokale grunneiere som er stolte av sin forvaltning, og at vi sammen skal ha et unikt produkt å vise frem for de som ønsker å ha sitt arbeid eller å komme som turist til Tinn.

Lykke til

Mvh

Olav Eggerud