(Telemarksavisa)

Søndag har NRK-serien «22. juli» premiere. Dramaserien følger fem hovedkarakterer som hver på sin måte blir involvert i konsekvensene av terrorhendelsene i Regjeringskvartalet og på Utøya 22. juli 2011.

Bak serien ligger flere år med undersøkelser og samtaler med folk som var på jobb under og etter terrorhandlingene 22. juli 2011. Handlingen er basert på det som skjedde i og rundt Regjeringskvartalet og på Utøya, men det er også deler av serien som er oppdiktet. Ingen av karakterene er basert på ekte personer. Allerede før premieren har serien fått strålende kritikker i hovedstadsavisene.

Blant de første på Utøya

Geir Oustorp, politiførstebetjent fra Drammen, var blant de første som gikk i land på Utøya denne regntunge fredagen i juli. For første gang forteller han nå om hvordan han opplevde den mørkeste dagen i moderne, norsk historie:

– Det var en helt vanlig fredag. Jeg hadde akkurat kommet hjem fra ferie, og skulle jobbe hele helga. Dagen gikk med til de vanlige arbeidsoppgavene, trafikkulykker og andre hendelser. Da bomben smalt i Oslo var jeg inne på politistasjonen. Jeg husker at jeg diskuterte med operasjonslederen hva vi skulle gjøre, om det var noen oppgaver for oss.

– Så begynte telefonene å renne inn fra Utøya. Det var meldinger om skyting og bønn om hjelp. Alle telefonene fra Utøya endte hos oss i Drammen. Vi fikk samlet vaktlaget, og fikk beskjed om å kjøre til politistasjonen i Hønefoss for å samles der. Vi var tre stykker i bilen, og kjørte alt vi kunne mot Hønefoss via Modum. Vi visste jo knapt hvor Utøya var, og på den tiden hadde vi ikke elektroniske kart i bilen. Samtidig hadde vi ikke kontakt med politiet på Hønefoss, fordi de hadde et annet sambandssystem enn oss.

– Da vi kom til Vikersund skjønte vi at det var en omvei å kjøre til Hønefoss, så vi tok veien over mot Sylling. Meldingene var uklare, og vi visste egentlig ikke hvor langt det var til Utøya og hva som møtte oss, så da vi svingte av i Vikersund tok vi på oss hjelmene.

Som en krigssone

– Da vi kom fram til kaia ved Utøya begynte vi å skjønne omfanget. Det sto en lang rekke ambulanser langs veien. De hadde ennå ikke fått klarsignal til å kjøre nærmere, fordi situasjonen ennå ikke var avklart og trygg. Ved veien ned til brygga så vi flere blodige ungdommer komme opp mot veien.

– Vi ble sendt videre mot Storøya, og ved brua ut til øya fikk vi kapret en båt og ble sendt mot Utøya. Beskjeden var at vi skulle kjøre til brygga, men da vi nærmet oss øya fra nord så vi at det var samlet masse folk på nordspissen av øya. Vi ba båtføreren legge til der, og jeg og makkeren min hoppet i land.

– Det var som å gå inn i en krigssone. Alle var døde, alle var skutt ...

– Arne Guddal var skarpskytter i gruppa, og sikret området, mens jeg sjekket de som var skutt, for å se om noen var i live. Det lå mange ungdommer i vannet, som jeg dro på land. Alle var døde.

– Plutselig kommer en ung gutt løpende mot oss. Han er kledd i hvit T-skjorte, og skjorten er full av blod. Han skriker: «Han skyter – han er politi. Broren min er skutt». Gutten er i sjokk, og vi må nesten pågripe han for å få kontroll på ham. På dette tidspunktet aner vi ikke om det er flere enn en gjerningsmann. Vi vet ikke om gutten er en av gjerningsmennene, om han prøver å lure oss.

– Vi vet det ikke da, men terroristen blir pågrepet et annet sted på øya omtrent samtidig som vi går i land.

Tenker på det hver dag

– Vi får beskjed om å gjennomsøke den nordlige delen av Utøya, og begynner å gå langs stien gjennom skogen. Vi vet fortsatt ikke om det kan være flere skyttere. Det var fælt. Det var mange døde. De lå overalt.

– Underveis i skogen kom vi over 10–15 overlevende som vi plasserte bak oss etter hvert som vi gikk videre mot teltplassen midt på øya.

Der skjer det som har festet seg mest etter den grusomme dagen, og som gjør at Oustorp tenker på 22. juli hver eneste dag.

– Plutselig hører jeg noe nede i skogen. Jeg går for å sjekke, og der finner jeg ei jente. Hun er helt i sjokk, og har ødelagt mobilen sin. «Jeg må ringe hjem, jeg må ringe broren min», sier hun. Broren hennes er også på øya, men hun vet ikke hvor han er.

– Jeg tar av meg hjelmen og gir henne telefonen min. Først ringer hun broren uten å få svar, så ringer hun faren. Heller ikke han svarer. Jenta blir med i gruppen med andre overlevende, mens vi begynner å gjennomsøke teltleiren. Der finner vi en hardt skadet gutt – skutt i hodet – men han puster. Vi bandasjerer ham, og legger han på en presenning og begynner å bære ham ned til vannet, der båter har kommet til.

Henrettet alle

– Det blir en tøff tur ned til vannet i regnet, men vi kommer omsider ned til der en brannbåt ligger. De overlevende har fulgt med oss ned til vannet, og idet vi løfter den skadde gutten over i båten glir beinet hans ut av presenningen. På leggen har han en tatovering, og jenta jeg fant kjenner den igjen. Det er broren hennes...

– Etter å ha fått de overlevende over i båten, går vi tilbake til teltplassen for å gjennomsøke teltene. Vi skjønner at det blir en stor jobb, men et helikopter fra forsvaret blir sendt inn, og henger bare femten-tjue meter over hodene våre. Vinden fra rotoren blåser bort alle de tomme teltene, slik at de blir lettere for oss å finne ut hvilke telt det ligger mennesker i.

– Etter å ha gjort oss ferdig på teltplassen gikk vi opp til kantinebygget. Det som møtte oss der var grusomt. Han hadde henrettet alle. Vi så hvordan ungdommene hadde flyktet innover i bygget og forsøkt å gjemme seg før de ble skutt. Det gjør fortsatt vondt å tenke på hvordan de opplevde det som skjedde.

Ser terroristen

– I en pause utpå kvelden ringte plutselig telefonen min fra et nummer jeg ikke kjente igjen. I den andre enden sa en mann at han hadde blitt oppringt fra min telefon. Det viste seg å være faren til jenta jeg hadde funnet. Jeg forklarte ham at hun var i sikkerhet og var på landsiden et sted. «Men hva med sønnen min», spurte faren.

– Jeg visste ikke da at sønnen var den skadde gutten, det fikk jeg vite først senere. Faren og moren fikk kastet seg på siste flyet fra Nord-Norge, og kom nedover samme kveld.

– Etter en liten pause og litt mat begir vi oss ut på øya for å fortsette gjennomsøkingen. Det er omtrent da jeg får se terroristen for første gang. Han ble avhørt i flere timer i etasjen over der vi hadde pause, og jeg ser ham da han blir ført bort fra øya.

Telefonene ringer

– Gjennom natta går vi rundt i skogen. Overalt hvor vi går ser og hører vi mobiltelefoner ringe. Alle de døde har telefonene sine i hånda. Det lyser fra displayene i mørket. På mange står det «mamma» eller «pappa». Å se det, og tenke på at i andre enden sitter det foreldre som ikke vet om barna deres er i trygghet eller døde. Foreldre som ikke får svar...

– Ved kantinebygget er det ladestasjon for mobiltelefoner. Også de ringer hele tiden. Det er bilder jeg fortsatt ser tydelig foran meg. Telefonene og alle støvlene utenfor kantinebygget.

– Da det sto på som verst gikk vi nærmest på autopilot. Vi var i jobbmodus og handlet mye på instinkt. Men utover natta, når vi kunne senke skuldrene litt, kom tankene og følelsene. Det gikk noen tanker gjennom hodet da.

Motivasjonen min

Geir Oustorp og kollegene blir på Utøya fram til lørdag morgen. Da har de gått manngard over hele øya, dekket til de døde og gjort klart for tekniske undersøkelser. Tilbake i Drammen står ledelsen klar med hjelpeapparatet for å ivareta politifolkene som har vært gjennom den fryktelige opplevelsen.

Oustorp forteller at han har kommet seg greit videre etter opplevelsen. Men det går ikke en dag uten at han tenker på Utøya, mye takket være jenta han fant i skogen.

Rundt håndleddet bærer Oustorp et gummiarmbånd med ordene «Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen». Det armbåndet fikk han av jenta etter terrorangrepet. Han har også møtt familien flere ganger, og hver jul kommer det et julekort fra dem.

I et leserbrev i VG ett år etter angrepet skriver jenta om hvor takknemlig hun er for jobben Oustorp og kollegene gjorde på Utøya. I innlegget skriver hun at hun takker politimennene for livet sitt, og for at de reddet broren vekk fra øya, slik at familien kunne ta farvel med «en pustende og varm Gunnar», som døde på sykehuset dagen etter.

Videre skriver hun: «Jeg husker lite fra den dagen, men jeg husker måten politimannen som fant meg klarte å roe meg ned. Jeg husker at han tok av seg hjelmen sin for å trøste meg, selv med beskjeden om at det kunne være flere skyttere på øya. Han risikerte sitt liv, for meg. Politiet som kom til øya den dagen, som reddet meg, fant min bror og reddet mine venner, de brydde seg, de gjorde så godt de kunne.»

– Det innlegget er motivasjonen min. Det viser at vi har gjort en forskjell. Det kom fram mye kritikk av beredskapen etter 22. juli, men jeg vet at jeg og mine kolleger gjorde det vi kunne i den situasjonen vi var i.