Slåttemarka som ble vei - pr telefon

Av

Til Tinn kommune v/administrasjon

DEL




Om oppfølging av jordvern etter jordlova § 9.

Om anvendelse av § 20 i Plan-og Bygningslov (PBL)

I Rjukan Arbeiderblad 08.11.2018 ber politikerne i Samfunns-og Miljøutvalget (SMU) om en orientering fra Tinn kommune omkring veier i Frøystulområdet. Vi møtte til spørretimen for å få en orientering om manglende saksbehandling av tiltak over vår eiendom, som er Øvre Frøystul Gård. Spørsmål var sendt inn på forhånd. Bakgrunnen var: 15 hytteeiere på naboeiendommen hadde fått jordskifterettens medhold i krav om veirett over vår innmark. Øst-Telemark Brukseierforenings anleggsvei over jordet var tilgrodd med trær, busker og gras, der arealet gradvis har gått tilbake til slåtte-og beitemark de siste 50 år. En veirett er immateriell, dvs. at den ikke har eierskap verken til veistandard eller type bruk. Tiltak måtte gjøres hvis traseen skulle bli kjørbar med bil. Det er kommunale myndigheter som skal behandle dette. Retten gjorde en forespørsel pr telefon om fjerning av torv, samt spørsmål om søknadsplikt for tiltak. Kommunen ga grønt lys for begge deler - uten krav om søknad. 3 enkle svar på 3 spørsmål lå til grunn før gravemaskinene var i gang med fjerning av torv og graslag. Det ble kalt vedlikehold unntatt søknadsplikt. Vi anser ikke påbygging av et 30 cm lag med pukk over bakken som vedlikehold, men oppgradering. I mail av 29. juni til kommunen påpekte vi søknadsplikt vedr. dette. Mailen er fremdeles ikke besvart.

I spørretimen til SMU 14.11.2018, fikk vi heller ikke svar på noen av de spørsmål vi stilte.

Svarene var generelle og tok ikke utgangspunkt i våre spørsmål. Vi lyktes ikke i å få noen redegjørelse om den saksbehandling som vi mente manglet. De utfyllende bestemmelsene om tiltak i PBL ville kommunen ikke gå inn på. Med utgangspunkt i loven ønsket vi kort sagt en orientering omkring kommunens informasjon til retten.

Jordlova § 9 krever søknad for omdisponering av jord til annet enn jordbruksformål. Jordvern er en nasjonal forpliktelse, der kommuner og fylker har rapporteringsplikt.

Kommunen la til grunn at omdisponering ikke var nødvendig fordi veien var «opphaveleg». Det er ikke riktig ! Anleggsveien ble anlagt over slåttemarka til daværende eier Hans Marumsrud. Den ble bygd for anleggstrafikk til Møsvannsdammen etter kontrakt i 1904.Veien var jevnlig i bruk fram til 1935. Da var ny vei til Møsvann ferdig og trafikken ble flyttet dit.

Et kontraktfestet anlegg til et bestemt formål er ikke «opphaveleg». Det var en gjengrodd trase som jordskifteretten ga sivilrettslig adgang til. Setervollen med slåttemark er driftet kontinuerlig i flere hundre år, og er det som er opphaveleg. Ut fra det ligger kravet i § 9.

Kravet om omdisponering etter jordlova § 9 var lagt fram for jordskifteretten av advokat Olav Felland. Før jordskifteretten fattet vedtak om igangsetting av tiltak, mente dommeren at saken var tilstrekkelig avklart etter en telefon til Planavdelingen.

Den oppfatningen deler vi ikke. Saksbehandling pr telefon holder ikke mål. Vi konstaterer: Noen tiltak er søknadspliktig etter PBL § 20-1, noen er unntatt søknadsplikt etter PBL § 20-5. Om tiltak uten søknadsplikt sier § 20-5: Tiltak kan ikke settes i gang før det er gitt nødvendig tillatelse eller samtykke fra andre berørte myndigheter, jfr § 20-5 og § 21-5.

Altså kan tiltak uten søknadsplikt etter § 20-5 likevel være søknadspliktige, også i h.h. til andre lovverk, i dette tilfellet Naturmangfoldslov, Jordlov, kulturminnelov, m.fl. Hvis andre berørte myndigheter i det hele tatt skal få anledning til uttalelse, er det kommunens plikt å sørge for dette. Om privat eiendomsrett er relevant, vites ikke.

Alle tiltak er i praksis søknads-pliktige, når tiltak skal gjøres i randsonen for villreintrekk. Vern av villrein er en internasjonal forpliktelse. På rødlista for naturtyper står gamle slåttemarker med status som «kritisk truet». Rødlistede plantearter har vern etter bl.a. Lov om Naturmangfold. I sistnevnte Lov vises til § 9, som omhandler «føre var»-prinsippet der siste setning sier: «Foreligger en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette ellerunnlate å treffe forvaltningstiltak «

Saksbehandling

Er Jordlov og PBL drøftet før klarsignal for tiltak ble gitt ?

Har beiteområde for villrein, naturmangfold eller redusert jordareal på landbrukseiendom i LNF-sone fått noen betydning ?

Er inngrep over privat grunn ikke søknadspliktig?

Er noen del av PBL eller Jordlov lagt til grunn for de svar som ble gitt?

Er muntlige svar tilstrekkelig innen rutiner for saksbehandling i Tinn kommune ?

Tillatelse for tiltak bunner neppe i feil saksbehandling. Etter vår kunnskap er det ikke foretatt saksbehandling i det hele tatt. Skal ikke saksbehandling være både skriftlig og obligatorisk ?

Skal ikke kommunale vedtak baseres på lovverk ? Er PBL § 21-5 ikke relevant ?

Både PBL og Jordlov m fl. inneholder bestemmelser om søknadsplikt. Om siste rest av opprinnelig natur-og dyreliv i dette området (villreinstammen på Hardangervidda ) skal bevares, må ansvarlige myndigheter vise respekt for lovens intensjoner. Vedtak som gjøres nå, har fremtidsrettet betydning, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Når PBL fastslår klare forutsetninger for tiltak, så skal det ikke være opp til kommunen å tolke behovet for om loven skal anvendes eller ikke. Hvis loven ignoreres, har kommunen i praksis stoppet prosessen og stengt saken ute fra alle andre instanser.

PBL § 21-5 er pålegg om «Den kommunale bygningsmyndighetens samordningsplikt.» I tilfeller der saksbehandling ikke er foretatt, blir alle ankemuligheter også eliminert.

Kommunens myndighet er like relevant som rettens, - fra et annet ståsted. Beklageligvis har vi støtt på utsagn som: «.. når retten har sagt det, så kan ikke vi gjøre noe. .»

Det er feil.

Konsekvenser av å ignorere gjeldende lovverk, fører til at flere feil vil påfølge tidligere feil, - med enda flere ulemper for dem som rammes. En slik konsekvens er Jordskifterettens vedtak av 07.06.18, med fravær av ankemulighet, - basert på en telefonsamtale med Tinn kommune.

Brøyting er nok en konsekvens. Brøyting medfører at sand, stein og salt beslaglegger mye større areal enn området som ble omdisponert, og forårsaker kvelning av rødlistevekster. Brøyting medfører støy i villreinens beite/leveområde, og har stor negativ effekt, jfr. NINA´s uttalelse i kommunedelplan av 2009, kap.8. (Norsk institutt for naturforskning.)

Brøyting fjerner dessuten isolasjonen over gårdens vannledning som er privat opparbeidet, bekostet og vedlikeholdt.

Fjerning av strømkabel i luftstrekk mellom bolig og uthus måtte foretas før gravemaskiner ble satt i gang. Kostnader ved nedgraving av kabel og frossen vannledning må tas på nytt, da vi fremdeles må ha vann og strøm. Kommunen hevder at privatrettslige forhold ikke skal tas stilling til, og at de ulemper vi måtte bli påført, må vi ta ansvar for selv.

Disse påstandene er knyttet opp til saksbehandling - i PBL §21-6.

Ved fravær av saksbehandling kan ikke disse påstandene være relevante. Da finnes ingen bakgrunn for å plassere økonomiske konsekvenser verken av offentlige eller privatrettslige forhold, bortsett fra et mulig erstatningsansvar.

Betyr dette at Tinn kommune ikke tar ansvar for konsekvenser ved å tillate tiltak, selv ikke konsekvenser som skyldes ignorering av et lovverk de selv er pålagt å følge?

Vedvarende støy i randsonen for villreintrekket Brattefjell - Vindeggen vil skremme reinsdyrflokkene bort fra denne korridoren med reintrekk i uminnelige tider.

Kommunedelplan av 2009 inneholder mye om naturvern og leveområder for villrein.

Kapittel 7 i «Planbeskrivelse og bestemmelser», omtaler biologisk mangfold basert på rapport fra «Siste sjanse» Hele Kapittel 8 omhandler «Konsekvenser for villrein», basert på NINA-rapport. Rapporten dokumenterer at vinterbeitene på Hardangervidda er viktige for villrein-stammen.

Sentral villreinforvaltning har som intensjon at inngrep og forstyrrelser i villreinens leveområder skal reduseres, kap 8, s 22.

I kommunedelplanen kap. 8 s 23 er det lagt en strategi for styring og kanalisering av ferdsel som skal ivareta hensyn til villreinen. Fra NINA´s rapport samme side heter det:'«Vegbygging eller brøyting inn mot leveområdene er blant de tiltakene som vil ha

størst negativ effekt».

KOSTRA-statistikk ( kommune-Stat-rapportering ) er en pålagt rapporteringsplikt ved omd sponering av jord. Målet er å redusere omdisponering i størst mulig grad. Rundskriv fra

Landbruksministeren med påminnelse om forpliktelse av jordvern sto på dagsorden i SMU

for kort tid siden. Kommunen kunne opplyse at Tinns plass på statistikken av Kommune-Stat-

Rapportering var særdeles bra. Vi skal ikke beskylde Tinn kommune for å underrapportere,

men når søknad om omdisponering ikke ønskes mottatt, så bidrar det også til en god

statistikk.


TILTAK i randsonen for villreintrekk, - over gammel setervoll og kritisk truet slåttemark på

Øvre Frøystul Gård - krever og fortjener en seriøs saksbehandling.

Vi utfordrer administrasjon og samfunnsutvalget til å sørge for søknad i ettertid,

- med påfølgende relevant saksbehandling.

- Lovens forutsetninger må legges til grunn alle

berørte instanser må involveres før vedtak kan gjøres.

Urettmessige konsekvenser som brøyting, må grunnet manglende saksbehandling utelukkes.

Vi tror at mangelfull bakgrunnsinformasjon lå til grunn for kommunens svar til retten.

Uansett årsak inngir det stor respekt å gjenopprette feil.


Med hilsen

Tove Marie Fløtten,

Øvre Frøystul Gård - 119/12

Artikkeltags