– Hvis vi oppbemanner politiet nå, blir vi færre i framtiden

FRUSTRERT: Lokallagsleder for Politiets Fellesforbund Sør-Øst Jon E. Torp.

FRUSTRERT: Lokallagsleder for Politiets Fellesforbund Sør-Øst Jon E. Torp.

Av
DEL

MeningerSiden oppstarten av den såkalte "Nærpolitireformen", har Politiets Fellesforbund Sør-Øst presset på for at denne reformen skal ende i et reelt nærpoliti for innbyggerne i vårt distrikt. En fagforening engasjerer seg normalt sett ikke i politiets tjenestetilbud, men våre medlemmer, som jobber i politiet og bor i lokalmiljøene, motiveres så sterkt av å kunne bidra til tryggheten i samfunnet, at vi mener noe om spørsmålet likevel.

Da Aftenposten i juni kunne avsløre at navnet på reformen kom alene fra statsministerens nærmeste rådgiver, opplevdes dette som et tillitsbrudd. Det var ikke mer substans eller viktighet i navnet, enn at regjeringen i stortingsmeldingen, som ble lagt frem før sommeren, enkelt fjernet"nær" fra sin egen benevnelse av "politireformen". Dette er positivt gjennom at vi nå kan snakke tydelig om hva denne reformen egentlig handler om; sparing (eller "effektivisering" som det kalles) og økt kvalitet rettet mot den mest alvorlige kriminaliteten. Men det er opprørende at dette ikke handlet om at Norges innbyggere skulle få politiet nærmere seg. Evalueringen av angrepet på Al-Noor moskéen i Bærum viser, svært forenklet,verdien av et politi som er plassert og organisert slik at de ikke nødvendigviser avhengig av Google for å finne veien. Danmark, som ligger foran oss i løypa på reform, har forstått dette. De overdrev sentraliseringen, og går nå tilbake.

I Norge skal vi visst ikke lære av det Danmark har gjort, og når regjeringens mål om to politifolk per 1000 innbyggere skal nås, blir dette enda tydeligere. Distriktene pålegges nå å bemanne opp til et visst antall ansatte, uten at distriktene har økonomi til å gjøre det i år, eller vet om de får økonomi til å holde på dette antallet neste år. For oss i Sør-Øst betyr det at vi kanskje må ansette disse politifolkene – som vi ønsker oss og sårt trenger – ikke der de trengs mest, men der det er størst sjanse for at folk slutter i jobben i nær fremtid. Det kan se kynisk ut, men det er konsekvensen av et slikt pålegg når vi vet at distriktet ikke har lov til å planlegge med så stort minus i budsjettet. Både justisdepartementet og Politidirektoratet vet hva dette pålegget koster distriktene, de velger å ikke forholde seg til det.

Det er ikke tvil om at justispolitikerne i regjering, med justisminister Monica Mæland i front, vil si at politiet har fått penger til disse stillingene. Det er helt riktig, vi har fått penger, men ikke nok. Skal du kjøpe en bil til en million, nytter det ikke å komme med 700.000, og si du skal ha samme bil. Da må du kjøpe den på kreditt og det er dyrt. Det er det politiet gjør nå. Vi ansetter folk vi ikke har råd til, og tar det på kreditt. Kostnaden må vi ta selv, som betyr at årets oppbemanning vil resultere i at vi må spare enda mer i årene som kommer. Nesten hele politibudsjettet går til kostnader knyttet til de ansatte, som igjen betyr at innsparing i praksis er lik færre ansatte.

Oppbemanning i år kan altså føre til færre folk i årene foran oss. Det betyr at færre kan jobbe med forebygging og den kriminaliteten som fortsatt rammer befolkningen. Det medfører også økt press på de øvrige ansatte, som distriktet er avhengige av for å levere gode polititjenester. Dette betyr og så eldre og mer slitte kjøretøy, og et press på å samle ansatte på færre tjenestesteder for å spare husleie. Konsekvensene av å leve på krita er ganske store. Så når kommer egentlig regjeringens annonserte satsing på politiet i Sør-Øst?

Artikkeltags