Gå til sidens hovedinnhold

Jernbaneslusken mellom to permer

Renhårig slusk, veifant bus eller rallar. Mange navn, men disse sliterne banet veien for det moderne Norge med feisel og bor. Joar Tranøy løfter fram stemmene til anleggsarbeiderne som blant annet bygde Rjukanbanen.

Forfatteren Joar Tranøy har skrevet bøker om medisinsk etikk, skjebner i norsk psykiatri, men også arbeidsfolks liv i forrige århundre, som også kaster lys over Vestfjorddalens historie. Nå er han ute med «Jernbaneslusker» - om de som tok harde tak under jernbaneutbyggingen her i landet. Et bilde av statuen «Rallaren» på Rjukan preger forsida, og på innsida er det mange skildringer og historier fra utbygginga av Rjukanbanen.

- Jeg hadde lyst til å fremheve stemmen til disse sliterne som banet veien for ferdsel i det nye Norge, forteller Tranøy som har røtter på Rjukan.

- Jeg har tatt med jernbaneutbygging på Østlandet med Sørlandsbanen og Bergensbanen. Nå skulle jeg gjerne tatt med resten av landet, men jeg måtte begrense meg, sier han.

Inspirert av Bull

Tranøy er inspirert av pionerarbeidet til historiker Edvard Bulls innsamling av arbeiderminner som ble utgitt i flere bind utover 1960-tallet. Her finner en også stemmene til kvinner og menn som jobbet på anleggene i Vestfjorddalen. På sine eldre dager var Bull for øvrig veileder for Tranøy.

- Når det kommer til arbeidernes historie har rallaren fått mye oppmerksomhet. Er det behov for enda en bok om temaet?

- Ja, visst er mange anleggsminner samlet inn, men det er spredt i gamle aviser, lydbånd, glemte biografier og lokalhistoriske tidskrifter. Jeg har forsøkt å samle ulike stemmer. Her er det også noen nedtegnelser fra ingeniører som arbeidet sammen med jernbanesluskene, forteller han.

Verktøy og kjeftament

Et eksempel er jernbaneslusken Carl Olsen Tangens erindringer fra Sørlandsbanen og Rjukanbanen. Dette er en syndikalist som ikke legger papp i mellom når han skal fortelle om sitt og kameratenes tøffe kamp med å tukte det norske grunnfjellet.


Tranøy har også funnet mange intervjuer av veteraner i 1950-talls årgangene til Rjukan Arbeiderblad. I boka kan en lese sterke skildringer av livet i tunnelen og på brakka, her er eder og banning inntil kunst, men også nøkterne beskrivelser av verktøy, teknikker og organisering av arbeidet.

Skikkelighet

Både i samtida og i forskernes tilbakeblikk er en enig om at rallaren utviklet en «skötsamhetskultur» basert på skikkelighet, ordentlighet og pliktoppfyllenhet.

Etter anleggsperiodens glanstid rundt 1.verdenskrig og høykonjunktur, kommer 1920-tallet med arbeidsledighet, larmende maskinboring og endringer som undergravde rallarens eksistens. På de brakkene som fortsatt fylles med anleggsfolk er det tynt med svenske gloser, rallarvisene er byttet ut med musikk fra sveivegrammafoner. De som hadde jobb ville holde på den. En god del slår seg ned på steder som Rjukan. Mange bytter ut vandringene fra anlegg til anlegg med stemplingskort og arbeid i industrien. Andre loffer rundt på jakt etter arbeid. Vinterarbeid er det lite av, ofte rene nødsarbeid. Rallaren blir annenrangs. Tranøy følger de gjenværende vandrerne inn i 1930-tallet med arbeidsleire og tvangsanstalter.

Noen utdrag fra boka

Formann Fryklund

Under byggingen av Rjukanbanen var det en bredskuldret svensk rallare, formann Magnus Fryklund som blant annet hadde bakgrunn som tillitsmann under byggingen av Flekkefjordbanen mot slutten av 1800-tallet. Fryklund ble “kattet” og oppsagt på dagen. Han var en agitator og gikk i bresjen for det første 1.mai-tog i Flekkefjord 1897 med parolen krav om 8 timers dag.

Årsaken til Fryklunds oppsigelse ble aldri klarlagt. Sannsynlig hadde Fryklund ført en for krass tale- og dessuten var han syndikalist. Fryklund ble mildere grunnet hensyn til familien.

På Rjukanbanen var han en mester til å variere sine “svordomme”(støtende språkbruk, kraftuttrykk), så de ikke ble ensformige. En fersk jernbanearbeider spurte en dag Fryklund om hva han skulle legge an med. Fryklund svarte uten å blunke :“Ta en borrsatan och en feiselfaén och slå en sprättdjävel i det stenhelhvete där!”

Fryklund ble på sine gamle dager “omvendt” og gikk inn i Frelsesarmeen. En kveld da han skulle vitne på møte i armeen begynte han slik:

“Jag tackar deg Gud att jag är kommet ut på den brede vägen(…)

“Den smale vei, mener du vel”, hvisket en løytnant i øret hans.

“Ja visst i fa-én mente jag den smala vägen”, sa Fryklund og fortsatte uantastet videre, som om det med fa- én også hørte med i teksten. (Tangen, Medmennesker, Rallarstubber, 1940:90).

Slusk mot ingeniør

Tangen var vitne til flere episoder fra anleggsarbeidet på Rjukanbanen. Ett av dem var gamle Rahn som utfordret ingeniøren:”Gamle rallaren Rahn, som var benådet med evnen til å banne og sverge så de gamle underofficerer måtte følt seg som rene pattebarn i faget, arbeidet for en ingeniør som heller ikke stod tilbake når det gjaldt å bruke eller misbruke Hans majestet, herr Fandens velkjente navn. En dag kom Rahn og ingeniøren opp i et en het diskusjon om noen detaljer ved arbeidet. Begge bandte om kapp så det oste damp og svovel omkring dem. Under denne livlige meningsutveksling kom de ut mot fossestupet. Da observerte ingeniøren fare, grep sin antagonist i armen og utbrøt:“Ta deg i vare, ellers ramler du luks ned i helhvete”“Det gjør ingenting, kompis”, svarte den andre, “før blir jag eldare där, skal jeg bestå en skopa ekstra när du kommer dit”(Tangen, Medmennesker, Rallarstubber, 1940: 88)

"Ja, och så är skärningen full med orm”

Tangen ble kjent med “Karlstad -Hertingen” en anleggsslusk av den gamle skole. “Karlstad -Hertingen” reiste omkring og arbeidet på flere anlegg. I følge Tangen arbeidet Hertingen på Bergensbaneanlegget og drev en gang med arbeide i en jordskjæring i Gol i Hallingdal:”Skjæringa var knapt 30 centimeter høy, og Hertingen likte ikke jobbe. Da to dager var gått gikk han til ingeniøren og bad om oppgjør, da han ønsket å slutte.

“Hvorfor vil De ikke fortsette?”, spurte ingeniøren, som trengte alle de folk han hadde og flere til. “Jag törs inte arbeta här. Jag är rädd för ras.”

“Ras her, hvor det ikke er mer enn en kvart meters høyde?”

“Ja, och så är skärningen full med orm”(…)

Hertingen fikk oppgjør. Som hevn redegjorde ingeniøren i attesten for hvorfor han sluttet. (Tangen, Medmennesker, Rallarstubber, 1940: 89-90).

Er De stokk döv, mann?

En annen hendelse under byggingen av Rjukanbanen dreide seg om en stri og sta yrkesstolt gammel svensk rallar som gikk til overingeniøren for å få jobb. Overingeniøren var i dårlig humor og spurte barsk:

“Hva vil De?” Rallaren tok sin bredbremmede hatt i hånden og svarte ganske rolig:

För det første skulle jag fråga ingenijøren om å få börja arbeta här.” Ingeniøren svarte i en avfeiende og vred tone:

“Vi har ikke noe arbeide til Dem.”

Men rallaren ga seg ikke. Han la inn en pris snus og fortsatte:

“För det andra skulle jag fråga om att läga an en fjällskärning?”

“De får ikke begynnne noe sted, hører De vel, mann!”

“För det tredje skulle jag fråga om att få bli bas i laget.”

”Men hører De da ikke hva jeg sier?”

“För det fjerde skulle jag fråga om det let seg göra att jag fikk flytta inn i baracken nummer fyra?”

Er De stokk döv, mann? Hører De ikke at jeg ikke har bruk for Dem?

“För det femte skulle jag fråga om det blir lang väg från baracan till knoget?”

Ingeniøren spratt opp, dirrende av sinne. Han hadde øyensynlig god lyst til å kaste mannen ut, men våget seg ikke riktig i kast med affæren, for rallaren var stor og sterk som en bjørn og ingeniøren liten og spinkel.

Den som tok situasjonen med alvor og ro var imidlertid rallaren. Han fortsatte uanfektet:

“För det sjätte skulle jag fråga om ingenijören ville ge meg noen kronor i ekstraförskatt på knoget”. Dermed var ingeniøren ferdig.

“Kom igjen imorgen tidlig, for svingende”, sa han og pekte mot dören, som tegn på at audiensen var forbi. (Tangen, Medmennesker, Rallarstubber, 1940:90-92).


Kremmere og loffere

Den tidligere slusk “Tunnelbasen” hadde svær hårlugg, hatten på snei og rød skjorte: “Slirekniven hang på baken og klokkekjeer dingla over vesten. Som minne om et fengselsopphold hadde’n tatovert “110-67-A” på ene arma” Kremmere med bakgrunn i loffermiljø kunne tidvis opptre som landstryker, uten andre mål enn å oppholde livet og uten å skaffe seg bolig. Oppfinnsomhet innen kramsalg betydde mye om en drev stort eller lite, om en bløffet eller ei. ”Mirakelvann” på flaske kunne være vann fra en bekk. Vann, kritt og farge stoffer knadd sammen ble solgt som ” pussemiddel”. Aske fra teglverk, der vagabonder/landstrykere/løsgjenger overnattet, kunne selges som ”gulrotfrø”. Visper kunne være laget av ståltråd rappet rappet fra et gjerde.

Rallarnes forhold til loffere var tvetydig. Loffere som søkte jobb ble ikke av slusken sett på som renhårig. Alf Mostue viser til en hendelse der slusk og loffere møttes tilfeldig på Svelgfoss kraftverk i Telemark:”Når vi kom inn fra nattskiftet, kunne vi finne en loffer i køya. Snakka vi til dem, fikk vi grov kjeft, og det kunne hende at dem bau vårs juling. “Dere har arbeid og kan gå dit, men vi har ingen steder å være”,

Alkohol som medisin?

Enkelte tilfeller av alkoholbruk gjaldt alkohol som ”medisin”. Troen på konjakk som botemiddel for sykdom og andre legemlige plager eksisterte ganske allment i samfunnet. Et eksempel er fra byggingen av Gravhalstunnelen på Bergensbanen som var et helsefarlig arbeid. I forbindelse med bore- og skytearbeid kunne det bli dårlig med oksygen i tunnelen. Når arbeiderne merket at lufta ble ekstra dårlig”(…) måtte ein snarast ha seg bort til ein luftventil og sette på luft. Hvis ikkje det hjølpa, så måtte ein skunde seg ut i frisk luft og få seg ein halv flaske konjakk”(Bull, 1985:450).

“Fred väre med honom”

Rallarprofil på Såheim (Harald Olsen intervjuer en eldre rallar RA 2/1-1958)

“ Vi knalla i veg opp mot Såheim och skulde til Vemorktoppen. Vi slo følge og fikk jobb i laget til en som het Ringen. Han var förresten en av de kallaste grabbarne jeg har truffet och det seger kanskje inte lite. Uvören och likeglad med seg själv, men en helt ut renhårig gesell. Dessverre gikk han med i rörgatan i et vådskudd. Han hadde brukt et minebar at lada med. “Fred väre med honom” Otur hadde nestan alla i hop den gongen, slik som förholderne var. Det var få ock ingen sekerhet, forstår du. At mista en finger eller få et ben knakket av, var liksom nogot som horde til dagsorden. Betre ble det då Gustav Johannesen smelte i veg med föreningen. Vi hadde mycket å takka han för likeledes de poikar som fölgde etter honom.”