Jula var stille i Tinn i gamle dager

Halvor Gjøystdal (90) husker sine barndomsjuler som stille. Det gjør også Gaute Midtbøen (70). Jula var familietid, og man skulle ikke besøke hverandre før andre juledag.

DEL

Halvor Gjøystdal husker de julene under krigen best.

–Vi unga tok det som det var. Det var dårlige tider i Tinn, men det var mye styr før jul. Alt skulle vaskes og være rent, inkludert folka. Vi hadde ikke innlagt vann, så vi bada i en stamp i fjøset, sier Gjøystdal.

-Lille julaften pyntet vi treet, og det ble pyntet med stearinlys. Ikke særlig trygt, men det var sånn det var.

Røyka ribber

Gjøystdal forteller om forventningene før jul. Det var ikke gaver det dreide seg om den gangen, men god mat. Særlig gledet han seg til brødet, som til jul ble bakt med mer hvete. Og han fikk sirup på som pålegg. Julemiddagen var en feststund.

-Vi hadde ribbe av både sau og svin, og begge var salta og røyka. I og med at vi ikke hadde fryser, var salting og røyking de beste metodene for å bevare kjøttet. Ribba ble kutta mellom ribbeina og stekt i små stykker, ikke hel som er vanlig i dag. Tilbehøret var potet, kål, kålrabi og gulrot, forteller han.

- Etter middag måtte vi i fjøset og jobbe. Og når den økta var over, fikk vi risengrynsgrøt. Den var uten mandel i.

Slakta marsipangrisen

Det var ikke vanlig med julegaver i de mengdene som er i dag. Om det var gaver, var det kanskje en liten marsipangris eller noe annet søtt og godt.

-Jeg husker broren min «slakta» marsipangrisen, og spiste den bit for bit. I bittesmå biter for at den skulle vare lenger.

Fra jula startet julaften og ut første juledag, var det ikke lov å gå ut på besøk.

Kjøpe, kjøpe

Halvor Gjøystdal har tilbragt mesteparten av yrkeskarrieren sin i butikken på bilverkstedet til Leif Stormoen frem til han fikk «sparken» som pensjonist. Bilverkstedet ble avviklet i 1997. Før det var han assistent ved Rjukan Meierikontroll, så som oppslager på Hydro der han reparerte fjærene på jernbanevogner, og deretter salgssjåfør for Gartnerhallen. Han og kona bodde på Rjukan i 50 år, men da kona ble pensjonist i 2000, flytta de til Tessungdalen.

-Jeg synes det er vanskelig å finne julestemning nå, sier Halvor Gjøystdal.

-Det er bare kjøpe, kjøpe, stress og mas. Det kan ikke sammenlignes med før. Før fikk vi det vi trengte i julegave, nå har de fleste alt de trenger og det er bare stress å prøve å finne ut noe man kan gi til noen som har alt. Når jula begynner så tidlig som den gjør nå, blir man litt lei jul når den endelig kommer. Og julematen, som vi gleda oss sånn til før, har de fleste allerede spist opptil flere ganger før julaften. Det blir jo ikke mer å se frem til da.

Tenne lys

-Julestemning får jeg når vi tenner juletreet og hører julesanger, også det å glede seg til julematen, sier 90 år gamle Halvor Gjøystdal.

-Akkurat nå er min kone i gang med julevasken. Det har vi gjort i alle de år. Alt skal være rent til jul, selv om det går litt saktere nå. Hun er 86 år og har litt vondt her og der, så jeg hjelper til så godt jeg kan.

Det fineste med juletiden er å tenne lys, mener Halvor Gjøystdal.

-Mørketida er seig. Vi må tenne lys så mye vi kan, sier han.

Julaften kommer deres svigerdatter og et barnebarn. Da blir det servering av ribbe, og litt senere risgrøt med mandel.

Skjøt jula inn

Gaute Midtbøen (70) husker jula fra midt på 50-tallet.

-Vi hadde ikke innlagt vann på badet, men vi hadde et badekar. Det måtte hentes og varmes vann. Når alt var rent - både hus og folk, var det klart for julefeiring. Far skjøt jula inn med skytevåpen. Den tradisjonen har jeg fortsatt med, sier Gaute Midtbøen og henter en gammel Luger.

-Denne tradisjonen brukte de gårdene som lå for langt unna kirken til å høre kirkeklokkene. Da ble det høytid. Og høytiden betød at vi skulle være på gården julaften og første juledag. Først andre juledag fikk vi lov til å besøke venner.

Gaven som varer

-Vi fikk gaver, men jeg husker ikke noe spesielt. Det var mest ting vi hadde bruk for, sier Midtbøen.

Men så kom det en jul han aldri glemmer:

Gaute Midtbøen husker jula da han var syv eller åtte. Da fikk han en rattkjelke som gave, og han ante ingen ting om det på forhånd.

-Det var en voldsomt fin gave. Jeg har faktisk kjelken ennå, sier han, og går på loftet på låven og henter ned en støvet kjelke som fortsatt virker som den skal. God kvalitet og bygd for å vare.

-Den har vært med på mye moro! Blant annet lagde vi seil på den og kjørte nedover bakkene her, sier han og peker mot jordet som heller ned mot bilveien.

-Det gikk rasende fort, men det var ganske trygt da. Det var bare én bil i Tessungdalen på den tida.

Ølost

-Jeg husker mye om matstellet. Vi kjøpte saueribba, for vi hadde ikke sau sjøl. Grisen var jeg med å slakte, og oppgaven min var å røre i blodet til blodpuddingen og vaske tarmene til korven. Både saueribba og griseribba røyka vi i ei lånt badstue. Vi hadde ikke fryser på den tiden, så kjøttet og annen mat ble hermetisert. Også hadde vi grisesylte - det hadde vi bare til jul, forteller Gaute Midtbøen.

-Vi hadde også tradisjon for å drikke ølost. I dag er det bare jeg som drikker det hjemme, de andre synes ikke noe om det. Det er rett og slett kokt øl, melk og sukker. Jeg synes det er kjempegodt, og det må til i julefeiringen for meg. Og det må være hjemmebrygget øl. Jeg bruker tomtebrygg - det står allerede og godtgjør seg nå.

Gleder seg fortsatt

Gaute Midtbøen samler hele familien med barn og barnebarn.

-Jeg synes det er hyggelig med jul. Det er ikke gavene jeg gleder meg til, men det at jeg har fri. Det er alltid noe å gjøre på en gård, men i juledagene skal man ikke gjøre noe annet enn det mest nødvendige.

Artikkeltags