Gå til sidens hovedinnhold

Kinosjefen vanner flygelet en gang i uka

Vi snakker om Bøsendorfer’n på Rjukanhuset. Tenk at vi på Rjukan har en «Lamborghini» parkert under scena i Rjukanhusets store sal. Bøsendorfer som flygel er på høyde med «Lamborghini» som bil, og den står senka ned under scena. Skulle vi kjøpt et tilsvarende instrument i dag ville det kosta 1 million.

Vi kan takke Musikkens Venner på Rjukan for Bøsendorfer’n. På midten av 50-tallet gjennomførte de en kronerulling på Rjukan, og fikk inn 26.000 kroner. En anselig sum den gang tilsvarende omtrent 2 årslønner for en industriarbeider. Bøsendorfer’n blei kjøpt, og når den kom til Rjukan, var det en «Petter Smart» på Hydro som sagde høl i scenegulvet akkurat så stort at Bøsendorfer’n kom igjennom. Han bygde en heisplatting som, med en elektromotor med motorsykkelkjede som kraftoverføring til skrustag i hvert hjørne, kunne heise Bøsendorfer’n opp og ned. For å ta vare på instrumentet blei det etter alle kunstens regler satt inn en liten ovn og en beholder med vann for å sikre konstant temperatur og fuktighet, – klimaanlegg! Når Musikkens Venner arrangerte klaverkonserter, blei lemmen i scena åpna, motoren satt på, og opp steig vår Lamborghini, – Bøsendorfer’n, klar til bruk for Liv Glaser, Robert Levin og Kjell Bækkelund. Det var stort!

Bøsendorfer’n har vært i flittig bruk siden den gang, selv om dette flygelet har vært spart til de store anledningene. Walter Hautzig het en pianist, østerrisk jøde som flykta til New York før andre verdenskrig. Han elska klangen i Bøsendorfer’n, og holdt konsert her på Rjukan hvert år i en periode helt fram til han døde. Han blei en ordentlig Rjukanvenn, og han og formann i Musikkens Venner Thorleif Jenssen blei så gode venner at Thorleif og kona Randi blei invitert over til hans residens i New York. Det er mye kraft i en Bøsendorfer!

Jørn Holme fikk hakeslipp

I starten av prosessen med å bli verdensarv, hadde vi stadig besøk av Riksantikvaren og hans folk fra Oslo. Jeg glemmer ikke den gangen vi inviterte han inn i Rjukanhuset, skrudde på lyset, heisa opp lemmen, skrudde opp Bøsendorfer’n og dro sangen om Pølsefesten som Einar Rose sang på Chat Noir på 30-tallet. Riksantikvar Jørn Holme fikk hakeslipp og hoppa opp og ned på gulvet i begeistring; – «detta er verdensarv!!» Da Jørn Holme slutta som Riksantikvar fikk han takkesang på visa om Pølsefesten.. Når han er på hytta til gode venner på Gvepseborg, synges den som allsang når stemningen tillater det på lørdagskvelden.

Verdensarv i lufta

(Haugan-19)

Rjukan var et høl som ikke rakte no’n et sted som hadde laga gjødsel Men så kom Holme, – han sa: «dette er kanon, her ska’ det bli litt av en fødsel. For Rjukan er’ke støl selv om det er et høl» sa Holme til seg sjøl og spiste havremjøl «en skikk’lig Teledøl er noe for seg sjøl, en Verdensarv er klar for fødsel.»

Jørn Holme var i farta, han var stadig her på besøk her opp’i Telemarken Og Farah Diba, – hu som en gang var så svær tok Jørn Holme med seg hit til parken Han skrøyt av industri’n i Telemarken og ha sa at detta herre må vi passe på så menn’skeheten i all framtid vil forstå at «gull» blei skapt i Telemarken.

Til slutt så blei det hele krona med et svar der alt av tvil var helt fordufta Jørn Holme kunne stolt som Rikets antikvar si at det som seira var fornufta Vi kan vel si det sånn at det var topp i Bonn vi jubla vi når komiteen stemte på’n så dro vi hjem med masse pågangsmot og sånn det lukta Verdensarv av lufta.

Å dæven døtte som det fram til nå har gått et skikk’lig løft har vi i Telemarken fått så takk du Jørn, – det her syns vi er veldig flott det lukter Verdensarv av lufta.

Åge teipa med gaffa

Da NRK spilte inn «Kampen om tungtvannet» for noen år siden, var en av scenene konserten som blei avholdt kvelden før D/F «Hydro» blei senka på Tinnsjøen. Den unge fiolinisten Magnus Boye Hansen skulle spille sin egen bestefar Arvid Fladmoe, som holdt konsert fra samme scene 70 år tidligere. (Tinns egen førstefiolinist Arne Hagen var for øvrig til stede på denne konserten som 14-åring, og organisten på Rjukan, Kristoffer Kleive, faren til Iver Kleive, var Fladmoes pianist.)

Fiolinist Fladmoe var passasjer på D/F Hydro da den blei sabotert og sank, og han var heldigvis en av dem som overlevde. Fiolinen hans lå i en trekasse og havna på sjøen, men blei funnet igjen på Tinnsjøstranda. Fiolinen var så vannskadet at den var ødelagt. Notene til Beethovens Vårsonate fløt også i land, de var heldigvis ikke så skadet. De er nå bevart på NIA. Tilbake til innspillingen. Pianisten skulle akkompagnere på Bøsendorfer’n, og som for 70 år siden sto Vårsonaten til Beethoven på repertoaret. I det Bøsendorfer’n skulle settes på plass, hekta pedalene seg fast i en gulvplate og alt brakk. Regissør Per Olav Sørensen så med gru på hva som hadde skjedd, – måtte vi skaffe nytt flygel, – en produksjonstime kostet 120.000 kroner. Da slo Åge Hermanrud til som den kreative kinosjefen han var, fikk lirka pedalene på plass, understøtta med en trekloss og teipa med gaffa slik at konsert og opptak kunne gjennomføres. Regissør Sørensen var fornøyd med denne Reodor Felgen-løsningen.

–Jøss, finnes det så gode instrumenter så langt til fjells!

Da Britt Wesseltoft hadde bursdag for noen år siden, fikk hun sin berømte nevø Jens Christian Bugge Wesseltoft til å holde konsert på Bøsendorfer’n i Rjukanhuset, og da «Beat for Beat-pianisten» Gisle Børge Styve kom til Rjukan og fikk presentert en Bøsendorfer å boltre seg på, sa han: Jøss, finnes det så gode instrumenter så langt til fjells! Og under Rjukan Litteraturfestival i 2019 fikk Bøsendorfer’n kjenne kraften i fingrene til Ketil Bjørnstad. Han var begeistret for instrumentet. I hans store bokverk «Verden som var min» og boka om det siste tiåret, skriver han om besøket på Rjukan:

Etter en fin samtale og konsert i Rjukanhuset med det enorme Bøsendorfer-flygelet, blir jeg sittende i Admini, Hydros prestisjebolig, omgjort til hotell, sammen med to forfatterkolleger, Helene Uri og Aasne Linnestå. Jeg er i utgangspunktet så trett, slik jeg alltid er etter å ha stått på scenen. Men denne kvelden åpner vi for en samtale om livsvalg og om veier man kan gå. Om oppbrudd, men også om forsoning. Slike samtaler man kommer til å huske og som får meg til å stå ved vinduet på hotellrommet mitt, når alle har lagt seg, og stirre over mot «Operaen», kraftverket på den andre siden, og tenke igjennom mitt liv. Hvorfor var det alltid steder som Rjukan jeg lengtet etter? Steder som lå i skyggen. Var det noe jeg romantiserte? Et helt industrisamfunn, bygget opp på rekordtid, med rettigheter og fagforeninger for arbeiderne, som tidligere hadde vært ukjent i Europa.»

Utrolig hva som kan skje rundt en Bøsendorfer!

Bøsendorfer’n nærmer seg 70 år, og pianostemmer Øystein Buen fra Kragerø mente Bøsendorfer’n hadde fått noen alderdomstegn og at det ville være lurt å gi flygelet et nytt varme-og fuktanlegg. Nytt klimaanlegget blei montert i fjor, og det har medført at vår kjappe kinosjef Robert Jenbergsen har fått enda en oppgave tillagt sin mangefasetertejobb som kinosjef; – han må vanne flygelet en gang i uka! Her er det ikke snakk om grønne fingre, – her er det snakk om pianofingre. Og det beste av alt; – når pianostemmer Buen testa Bøsendorfer’n nå ved juletider, kunne han begeistret titte hode fram under flygellokket og fortelle at Bøsendorfer’n hadde fått tilbake sin store klang, gått tilbake til sin andre ungdom og var klar for nye opplevelser. «Lamborghini’n» skinner igjen og har fått den rette lyden. Det er ikke bare blomster som må vannes!