Den 9.april 2020 er det 80 år siden det tyske angrepet på Norge. En av de som tok opp kampen og var med fra dag én var rjukangutten Gunnar Kristian Kristiansen . Født på Rjukan 6.september 1914 . Familien bodde i Sam Eydesgate 80 – midt i Rjukan sentrum. Etter handelgymnasium og radioskolen, tok han militær utdannelse. Først som artillerist ved Hærens Artilleriskole i Stavern og senere som speider ved Hærens flyskole på Kjeller. RA hadde en artikkel om GK – som arbeidskollegene kalte ham – i mai 2013. Siden har vi funnet ytterligere informasjon om GK. I og med 80 års markeringen i disse dager passer det bra å fortelle om GKs spennende krigsopplevelser til lands, vann og i lufta.

- Bortsett fra et tysk flyangrep

I riksarkivet er det arkivert en rapport fra radiotelegrafist Gunnar Kristian Kristiansen som i aprildagene bemannet en luftvarslingspost på Bosnut rett ved Møsvann. I rapporten til forsvarets krigshistoriske avdeling i 1953 skriver han blant annet:

«Jeg tillater meg å vise til Deres skriv av 29. november d.å. og bekrefter herved at jeg i april 1940, sammen med daværende løytnant H.Østby og fenrik Småland fra Marinens Flygevåpen, bemannet en observasjonspost på Bosnut. Da invasjonen tok til, var jeg sammen med daværende fenrik J.Ryg fra Hærens Flygevåpen, elev ved Sjøforsvarets Signalskole. Vi tilhørte begge Trønderlag Flygeavdeling, Værnes, og var i ferd med å utdanne oss til radiotelegrafister for Hærens Flygevåpens regning. Av de foreliggende meldinger forsto vi at vi hadde små sjanser til å nå fram til vår avdeling på Værnes, og besluttet oss derfor til å dra til Rjukan. Den 11.april meldte vi oss for Luftvernartilleriet på Rjukan, daværende kaptein Finn Nagell. Da ledelsen var engstelig for angrep av tyske fallskjermavdelinger fra fjelltrakten, ble jeg sammen med overnevnte offiser fra Marinens flygevåpen, beordret til å bemanne en radioobservasjonspost på Bosnut.

Den 14.april var vi ferdig utstyrt og satte ut for Bosbøen fra Skinnarlands Fjellstue kl. 14.30. Major Bruuns hytte på Bosbøen var rekvirert til innkvartering. Underveis til Bosbøen støtte vi på en avdeling på cirka 10-12 mann under ledelse av kaptein Lindeman og kaptein Roe. Den 17.april var posten etablert, og vi hadde i de påfølgende dager stadig kontakt med hovedstasjonen. Bortsett fra et tysk flyangrep på Marinens fly på Møsvann, ble intet usedvanlig observert. Den 23.april ble vi over radio beordret tilbake til Rjukan og ankom dit samme dag. Den 24.april ble vi beordret til å bemanne en framskutt observasjonspost på Espeset bru på Hovinheia, og allerede samme dag var vi i stilling. Inntil 27.april bemannet vi denne post, men da radioforholdene var elendige, ble jeg beordret til å melde meg for kaptein Roe ved Marum bru. Samme dag ankom jeg dit og fikk da straks kommandoen over en maskingeværpost. Den 3.mai ble samtlige styrker beordret tilbake til Rjukan og oppløst» Det skriver G.K. Kristiansen.

Rapporten er skrevet i 1953, mens han da var løytnant og sjef i kontrolltårnet på Fornebu Lufthavn utenfor Oslo.

Flyktet nordover

Etter krigen ble han en pioner innen organiseringen av norske flygeledere. Derfor ryddet bladet «Flygeleder» plass i marsnummeret i 2007 til et stort minneord da GK døde den vinteren – 92 år gammel. Her får vi vite flere detaljer fra GKs reise nordover.

Etter at tyskerne hadde nedkjempet nordmennene i Sør-Norge flyktet GK sammen med andre offiserer 18.mai 1940 fra Horten via Strømstad, Stockholm og Kiruna til Moen i Målselv. Den 7.juni var GK en av de mange prominente personer som fulgte med kong Haakon til England i HMS Devonshire. GK var en av 24 befalingsmenn fra det norske flyvåpnet som var om bord.

Flere flyvninger med de kongelige

Nå fulgte en svært skiftende tilværelse: som adjutant hos Ole Reistad i Little Norway, flere turer over Atlanteren som «pengebud», og bombeskyte—og navihgatørkurs i regi av Royal Air Force (RAF). Når det gjelder opplæringsbasen Little Norway rett utenfor Toronto kan vi skyte inn at i alt 3500 nordmenn får sin opplæring her før de blir kastet ut i striden på alliert side, enten som piloter, navigatører eller bakkemannskap. Flere gutter fra Rjukan fikk opplæring her blant andre Arne Heisholt, Harry A. Raneng og John Strandrud.

Les om Milandgutten som reparerte Spitfirefly i Nord Frankrike høsten 1944

Fra 10 mai 1944 til 6.februar 1945 tjenestegjorde GK ved 24.squadron , RAF Transport Command ved Hendon-basen nord for London.

«Skvadronen hadde alle mulige oppdrag fra sårede til VIPér i offisielle oppdrag, blant annet deltok den i transporten av allierte deltakere til Jalta-konferansen i 1945, da Churchill og Roosvelt møtte Stalin . GK var navigatør på flere flyvninger med medlemmer av det norske kongehuset» skriver Bjarne Gaustad og Erik Øie i minneordet fra 2007.


Etter at RA hadde en artikkel om alle de norske kampflyene som landet på Møsvann i aprildagene 1940, tok rjukangutten Bjarne Nilssen forbindelse. I artikkelen var navnet til radiotelegrafist Kristiansen nevnt. Her er artikkelen Rjukan Lufthavn RA 13.april 2013

Brevet fra Nilssen

Bjarne Nilssen begynte som flygeleder i 1962 og arbeidet i mange år sammen med Kristiansen i det daværende Luftfartsverket. Nilssen er yngre enn Kristiansen, men hadde god kontakt med ham, ikke minst siden begge vokste opp på Rjukan.

Nilssen skrev for sju år siden et langt brev til RA :

«Lørdag 13. april gjenga RA en rapport fra aprildagene i 1940 skrevet av rjukangutten Gunnar K Kristiansen. Han var kommet tilbake til hjemtraktene for å bidra med observasjonstjeneste, utsendt fra Hærens Flyvevåben, Trøndelag Flygeravdeling. Her var han i ferd med å utdanne seg til radiotelegrafist da krigen brøt ut.

Etter oppvekst og skolegang på Rjukan, ble Gunnar vernepliktig feltartillerist. Han fortalte at i feltartilleriet gjaldt den gang følgende regel: Først hesten, så hesten, deretter hesten, og så (hvis forholdene lå til rette for det) soldaten selv! Det var nok en av grunnene til at han søkte seg over i Hærens Flyvevåben, der det ble anvendt en annen form for hestekrefter! Historien som følger er ikke av de mest sagnomsuste, men et eksempel på hvordan en ung norsk mann fikk spille en rolle under den annen verdenskrig, og deretter være med på en helt spesiell pionertid i norsk luftfart

Gunnar ble med på hele felttoget i Sør- og Nord-Norge og befant seg i Tromsø da det ble bestemt at Hans Majestet Kong Haakon VII, kronprins Olav og den norske regjeringen med statsminister Johan Nygaardsvold i spissen skulle fortsette kampen for Norges frihet fra Storbritannia. Det finnes et fotografi tatt ombord på den britiske krysseren « HMS Devonshire», der en lang og tynn nordmann rager opp i bakerste rekke bak en rekke prominente offiserer og politikere. Det er ganske riktig G K Kristiansen fra Rjukan, som fikk plass ombord, og som etter ankomst i England havnet i Royal Air Force, det britiske flyvåpnet. Der tok han utdanning som navigatør.

Det blir for omfattende å ta med mange detaljer, men GK (som han kaltes) ble etter grunntrening overført til «Royal Air Force Transport Command». Mange med interesse for luftkrigen i Europa kjenner nok begrepene «Fighter Command» og «Bomber Command» der nordmenn både fløy i egne avdelinger (331. og 332. skvadron som jagerflygere) og i britiske som mannskap på bombefly over Tyskland. Mindre kjent er flygingene til «Transport Command», som imidlertid ikke var mindre viktige, etter hvert som de allierte begynte å presse aksemaktene tilbake. Lange forsyningslinjer gjorde operasjonene avhengige av stadige og raske tilførsler av materiell gjennom luften.

I 1944 begynte GK og hans kolleger å bruke det amerikanske to-motors transportflyet C47 «Skytrain» som i Storbritannia ble kalt «Dakota».


I dag er det vanskelig å forestille seg hvor få hjelpemidler flygere og navigatører rådde over når det gjaldt i finne fram i luftrommet. GK forteller om en tur fra Malta til flyplassen Northolt utenfor London en gang i 1944. Det var satt opp et radiofyr i Sør-Frankrike for å hjelpe navigatøren til å unngå områder der det pågikk luftkamper. Dessuten fantes det hjelpemidler i Storbritannia, men med begrenset rekkevidde. Det ble såkalt «dead reckoning» navigering, beregning av kurs og utfløyet distanse basert på vurdering av hastighet og vind, altså nokså variable størrelser. GK var ikke den som skrøt av sine meritter, men han var tydelig fornøyd da han fortalte om ankomst på Northolt bare 10 minutter etter den beregnede ankomst-tiden han hadde regnet ut 10 timer tidligere på Malta. Flygingen foregikk mest i skyer, noe som gjorde turen ekstra utfordrende.

GK returnerte til Norge i 1945, og bestemte seg for å fortsette med luftfart. Navigatører var det mange av, og luftfart var det lite av til å begynne med. Sammen med andre norske eks-RAF kolleger fikk GK tilbud om å begynne på flygeleder-utdanning. Denne foregikk i Storbritannia etter engelsk mønster, og det først kullet begynte i 1946

Så begynte en lang karriere i sivil luftfart, da Stortinget bestemte at lufttrafikktjenesten skulle være en sivil tjeneste i Norge. Riktignok var det uniformsplikt de første årene og tjenesten hadde lenge et halvmilitært preg.

GK tjenestegjorde på Kjevik og på Fornebu, der han ble sjef i kontrolltårnet i 1960. Han var også en aktiv fagforeningsmann og ble den første formannen i Lufttrafikkledelsens Forening i 1948. Han sluttet i operativ tjeneste etter hvert og gikk over til planleggingsarbeid i det daværende Luftfartsdirektoratet, senere Luftfartsverket og Avinor. Han ble blant annet delansvarlig for utbygging av radarstasjoner for sivil luftfart i Norge. Gunnar K Kristiansen er ikke lenger blant oss og det kan hende han hadde stilt seg litt uvillig til å bli omtalt i lokalavisen. Likevel har det en verdi å ikke bare omtale «de store heltene», men også noen mindre. Deres innsats hører også med, skriver Nilssen.


Vi kan legge til at han som sjef i flytårnet på Fornebu ble GK en av de første norske flygelederne som fikk radarutdannelse. Denne fant sted i 1951 ved Keesler Air Force Base i Biloxi , USA, og besto treningen i Gropund Controlled Approach (GCA) . Under sin senere tjeneset i Trafikkavdelingen fikk GK stor nytte av denne treningen. Blant hans arbeidsoppgaver var også utnyttelsen av Flyvevåpnets områderadaranlegg for sivile formål og utbygging av egne radaranlegg for lufttrafikktjenesten.

Rjukan folkeskole

I arkivet til det som engang het Rjukan folkeskole kommer det fram at Gunnar Kristian Kristiansen ble innskrevet Rjukan folkeskole august 1921, og utskrevet i juni.1928. Foreldrene er Oskar og Pauline Kristiansen. På 1920 –tallet bor de i Sam Eydesgate 80. Faren jobber som maskinist på Norsk Hydro. GK fortsetter på Rjukan Middelskole og i 1931 går han siste året i klassen 3A. Blant de 30 elevene som går her er blant andre Olav Horvik, Sverre Hansen, Knut Bie, Bjarne Fredriksen, Thora Løsness , Gina Nesset og Else Findal for å nevne noen.

Fagforening

I 2013 fikk vi et intervju med Bjarne Gaustad som jobbet sammen med GK.

- Han var min sjef i perioden 1947-48. GK var den første formannen i Lufttrafikkledelsens Forening, som ble dannet 1. juli 1948. Det var vel 15-20 mennesker til stede på stiftelsesmøtet. Jeg ble sekretær i foreningen, forteller han.

Journalisten Ottar Julsrud kjenner til GK etter at han i 2008 skrev "Fly – trygt opp og trygt ned" om norsk flysikringstjenestes historie.

- Lufttrafikkledelsens Forening, LTF, ble forløperen til Norsk Flygelederforening stiftet 1973. LTF var den eneste yrkesorganisasjonen innen lufttrafikkledelsen som fikk forhandlingsrett med Luftfartsdirektoratet. Kampsakene var de samme som i alle påfølgende år: Underbemanning, overtid, opplevelse av manglende faglig anerkjennelse. Likeså at både piloter og førkrigstidens "flygeledere" - radiotelegrafistene - så med en viss skepsis på disse nykommerne, flygelederne, forteller Julsrud.

(leses opp av kampleddsjefene samlet)


Ordre til Rjukan Luftvern 11.4

Soldater !

Jeg takker dere alle for den iver og gode ånd dere har vist under de første dagers vansker. At tida kan bli ennå verre og vanskeligere enn nå, forstår vi nok alle, men jeg vet at vi greier det, hvis vi holder sammen. Ennå har vi tid til rådgjerder for å gjøre vernet vårt bedre, legg ryggen til og hjelp til med alle sikringsrådgjerder som kan gjøres.

Når det er bestemt at vi ikke skal skyte før vi angripes er det for at en unødig terrorbombing ikke skal løses ut, men angriper vi, skal vi kjempe til siste mann!

Vær ved godt mot gutter !

Finn Nagell (sign.)

Kaptein

( framført samme dag som GK og kollegaer ankommer Rjukan 11.4 1940)