Gå til sidens hovedinnhold

- Og så lusker vi tilbake til Jernbanegata

- Plutselig gjør det et rykk i vognene. Den setter sig i bevegelse, sakte løfter man sig opp lags fjellside og hever seg over tretoppene som en stor fugl, skriver Carl Olsen Tangen etter å ha reist med Krossobanen i januar 1928.

Carl Olsen Tangen var syndikalist og anleggsarbeider på Rjukanbanen i årene 1907-1909. Grunnen til besøket i Rjukan januar 1928 var et agitasjonsoppdrag som lederen i Rjukan Lokale Samorganisasjon ba om.

«Etter middag går jeg og Persson en tur oppover byen i den hensikt å reise opp til Krossobanen. Ovenfor Det glade hjørne, like nedenfor Folkets hus, svinger vi veien oppgjemmom den øvre villabyen. Her ligger funksjonærboligene oppe i fjell-lia, høyt over den usunde vanndamp fra Maana og ditto røk fra fabrikkene, omkranset av den deiligste løvskog. Dette strøket vekker minner til live hos meg. Her oppe i løvlien lå jeg ofte om søndagene i 1909 med en bok i hendene og lyttet til fjellbekkens rislen. Men da var det ingen funksjonærboliger som forstyrret idyllen.

Et stykke ovenfor ligger Krossobanens stasjon opp i lien.

Krossobanen er en almindelig luftbane, men vogner som rommer 20 personer. Vi blir dog bare 4 på oppturen, pluss føreren.

Det kan ikke nektes at jeg blir en smule nervøs, da jeg ser banen. Det ville ikke nettopp bli noen barnelek om noe røk i stykker når man var midtveis efter fjellsiden. Banens lengde er 1000meter, en kilometer omtrent rett opp. Det er den første bane av sitt slag i Nord- Europa. I Østerrike fins det ti sådanne og i moderlandet, Tyskland, visstnok fler, dog ikke av samme høide. Når vi står på stasjonen og ser nedover dalen, ligger det som en blågul røyk over hele den sydlige del av byen.

Det begynner allerede å skumre. Lysene er tendt, men lysstyrken på flere steder er for svak til å trenge gjennom røktaaken. Her opp fra kan man også tydelig de den usunde vanndampen fra Maana, som trenger seg frem på begge sider av elvebredden og gjør tilværelsen helsefarlig for byens befolkning.

Plutselig gjør det et rykk i vognene. Den setter sig i bevegelse, sakte løfter man sig opp lags fjellside og hever seg over tretoppene som en stor fugl. En vind har båret røyken nede i fabrikkbyen med seg og spredet den. Konturene er blitt uklarere. Husene forsvinner for blikket efterhvert som man stiger. De kan ikke atskilles lenger, det hele faller sammen likesom i en grøt.

Månaeleven blir mindre og smalere og former seg til slutt som en stor buktende slange nede i dalbunnen.

Lysene gir fremdeles dalen og byen preg, og når man endelig er oppe på fjellets mottager-stasjon avtegner de seg som tusener blinkende nålespisser.

Rjukan er rik på lys, og dog kan man på grunn av dalens svingning ikke ser mer enn halvdelen av byen. Den er Norges lengste og smaleste by idet den strekker seg fra litt ovenfor Øverland og til ovenfor Hydros gamle fabrikker. Det fins to jernbanestasjoner i denne by som ingen byrettigheter har.

Men er det interessant å betrakte byen og dalen under en sådan himmelfart, så er det minst like interessant å betrakte fjellene på den annen side av dalen, Telemarkens konge, Gaustatoppen, med isjøkler er ikke synlige fra Rjukan by. Men man har høist reist et hundre meter opp i luften før man får øye på dens snebelagte tinder, som i løpet av noen få sekunder viser sig i all sin glans og prakt. Og over hele fjellpartiet på den annen side av dalen reiser der seg veldige tinder som i løpet av noen få sekunder viser seg i all sin glans og prakt.Og over hele fjellpartiet på den annen side av dalen reiser der seg veldige fjellpartier hvis eksistense man bare kan ane når man står nede i dalen, fordi de ytre partier skygger.Men her er ikke tid til lange refleksjoner og iakktagelser.

Etter fire minutters forløp er man oppe på den massive mottagerstasjon. Jeg har for 18 og et halvt år siden gått opp her, men brukte den gang så vidt jeg husker tre timer på oppstigningen. En forkortelse fra tre timer til fire minutter viser oss i hvert fall talende hva de tekniske fremskritt kan utrette i retning av forkortelse i tid og avstand.

Den største overrakelse fikk vi dog ved utgangen fra stasjonen.

Under oppfarten hadde vi stått innestengt i vognen og ikke merket noe til luftforandringen. Nu da vi kom ut virket den helt oveveldende. Her oppe var det betrakteig kaldere enn nede i dalen, men samtidig var luften så lett og frisk at en nesten bokstavelig talt følte seg som en yngling i tyveårene.

Her oppe på platået ved siden av stasjonen blir vi stående og trekke inn den friske fjelluft i fulle drag, uten å bli mett av det idet man vekselsvis lar blikket gli ned på de tusener blinkende lysstjernre i dalen og de eventyrlige fjellregioner i bakgrunnen eller over dalen på motsatt side.

Et par sætre ligger et stykke bak mottakerstasjonen og en stor trebarakke er reist like ved. Den skal etter hva jeg hører innredes til turister for sommeren.

Etter kanskje et kvarters opphold her oppe lar vi oss gli ned gjennom luften igjen. Vi er nu ni stykker deriblant den tyske ingeniør som er banens far, hans hustru og en annen tysk dame. Føreren heter Graffer og har tidligere vært abonnent på «Alarm».

Etter fire minutters fart nedefter fjellsiderene er vi atter på fast mark. Og så lusker vi tilbake til Jernbanegata.»