Pionersoldat Miland - opplevde krigen i frontlinja

PÅ MOEN:  John O.Miland en søndag på Hvalsmoen 1935. Børsa er byttet ut med fela.  (foto: familien)

PÅ MOEN: John O.Miland en søndag på Hvalsmoen 1935. Børsa er byttet ut med fela. (foto: familien)

Av

- Med ett kom en offiser og skrek at vi måtte ta alt vårt sivile tøy og flykte på skogen øyeblikkelig, skrev John O.Miland i RA 1950.

DEL

Det er skrevet og dokumentert mye om aprildagene 1940, om alt kaoset, sjokket, tilfeldighetene, om uklar mobiliseringsordre, om politikere som vaklet og om en konge som stod fast på sine prinsipper. Uansett må vi aldri glemme hvilke verdier våre forfedre kjempet for den gang. Vi ser ekstreme høyrekrefter i dag hylle de som tapte krigen, og vi kan lese på nettet og sosiale medier at det pipler fram usunn nasjonalisme, jødehets, muslimhets og rasistiske og diskriminerende ytringer. Det er grunn til å gjenta; det må aldri skje igjen, vi må aldri glemme!

Men hvordan opplevde tinndølene det som skjedde, og nå tenker jeg på de som måtte ut i krigen å kjempe for konge og fedreland? Min far, John O. Miland var 26 år da krigen kom. Han hadde noen år tidligere avtjent sin verneplikt på Hvalsmoen ved Hønefoss, i ingeniørvåpenet, som «pionersoldat.» Ti år etter krigens slutt skreiv han om opplevelsene i «RA», og han skreiv og tegnet noe av dette i en gammel hyttebok, og som det tidligere er skrevet om i «RA» (27/3- 2010). Da var det særlig kamphandlingene i Haugsbygd, og der hoværingen Olav Ellefsen var en av de som blei drept under trefningene den 15. april 1940.

Sjøl om det er 80 år siden krigen kom til Norge, så kan det kanskje ha en viss interesse å lese hvordan en ung tinndøl opplevde krigen i frontlinja. Krigshandlingene på bl.a. Ringerike, som det nylig blei sendt en dokumentarfilm om i NRK TV, var et av de blodigste i Sør-Norge i aprildagene 1940.

- Nydelige gjester

Han skriver (i en forkortet utgave):

«Vi var en del ungdommer fra Rjukan og Tinn som tok avskjed med hjemmet for å gjøre vår innsats i forsvarskampen. Vi kom til Hvalsmoen 10. april om kvelden med ekstratog fra Kongsberg. Fiendtlige fly kretset over toget flere ganger og lokomotivføreren var heller ikke trygg for hva som kunne skje. Farten saknet hver gang flyene kom, for å kunne stoppe på kort avstand hvis jernbanelinjen og toget ble bombet. Vi kunne ikke annet enn å føle en viss uhygge ved tanken på det som kunne skje.

- Det er noen nydelige gjester vi har fått, sa en mann med gullbriller og en halvrøykt sigar i munnen, og en jernhard harme lynte i øynene hans når han så flyene over oss.

Det samme følte vi nok alle sammen. At en fremmed hærmakt trengte seg inn på norsk jord med våpenmakt vakte vår gru og avsky.

Så kom vi omsider til Hvalsmoen, vår ekserserplass, hvor vi en gang ble opplært til pionersoldater, og nå var alvoret kommet til oss – det var krig.

Mørket falt på og vi kunne ikke få militære effekter før morgenen etter. Vi ble henvist til å ligge i soldatbrakkene med klærne på, i fall det skulle hende noe i løpet av natten. Mange menn var samlet og like mange var det på Helgelandsmoen som ligger ved Norderhov.

Vi hilste på gamle kjente fra rekrutt-tiden. Fem år var gått siden vi forlot Hvalsmoen, og det var i en dyster stemning da vi satt i brakken og pratet denne mørke april-natten. Vi hørte flydur nærme seg, alt ble stilt, vi lyttet og snek oss bort til vinduet for å se. En skikkelse kom springende mot vår brakke. Flyduren nærmet seg mer og mer. Og nå kom en offiser inn til oss og bad oss «ta det rolig» hvis fienden skulle overrumple oss om natten. Vi hadde jo ingenting å forsvare oss med heller, men natten skred heldigvis stille hen.

Om morgenen stilte vi opp ved depotet for å få utlevert våpen og klær. Under dette arbeidet kom et fiendtlig fly med stor fart fra syd mot oss. Det kretset over hustakene og sendte et kuleregn fra maskingeværene over militæreffektene våre, som vi nettopp hadde fått utlevert og som ennå lå på bakken.


FOTOALBUM: Minner fra førstegangstjenesten på Hvalsmoen utenfor Hønefoss sommeren 1935. Fem år seinere møtes flere av soldatene igjen på samme sted.- da er det alvor. (foto: familien)

FOTOALBUM: Minner fra førstegangstjenesten på Hvalsmoen utenfor Hønefoss sommeren 1935. Fem år seinere møtes flere av soldatene igjen på samme sted.- da er det alvor. (foto: familien)

Vi søkte dekning da flyet kom. Ildlinjen feiet noen få meter fra oss, så heldigvis ble ingen rammet. Utdelingen fortsatte etter at flyet hadde satt kursen sydover igjen. Men ikke lenge etter hørte vi atter en forferdelig dur nærme seg. Det var nå flere store fiendtlige bombefly som droppet sprengbomber, vi kjente lufttrykket der vi lå på bakken.

Med ett kom en offiser og skrek at vi måtte ta alt vårt sivile tøy og flykte på skogen øyeblikkelig. Vi løp for livet alle sammen og samlet oss i skogen ved gården Alme. Før alle var kommet i dekning, vi var jo flere hundre mann, tok bombingen av Hvalsmoen til.

Det ble vår første føling av krigens gru på nært hold. Vi så bombene falle ut fra flyene over oss, mange av disse eksploderte ikke, heldigvis, men borte på Hvalsmoen så vi snart store røkskyer etter brannbombene. Bombingen varte utover dagen, og vi stod inne i skogen, trette og sultne, men mest forbitret for at disse flyene snart ville spre død og fordervelse blant oss.


Rekrutter: John O. Miland og medsoldater på Hvalsmoen 1935

Rekrutter: John O. Miland og medsoldater på Hvalsmoen 1935

- Han jamret og bad

Mens vi oppholdt oss i skogen kunne vi også høre bombeeksplosjonene i retning av Helgelandsmoen. Infanterisoldatene som var samlet der, hadde det heller ikke hyggelig.

Kvelden kom og vi måtte få oss mat og søke ly for natten. Vi var allerede under militæroppsyn og ble samlet troppevis med et befal i spissen. Den troppen jeg kom med i, fikk ordre om å søke ly for natten i et fjøs på øvre Alme gård. Her laget vi det «riktig bra» med granbar som vi lå på i båsene. Men aprilnatten var kald og det ble ingen søvn.



ALVOR: Norske soldater ved en tømmersperring aprildagene 1940. Pionersoldatene bygde utallige slike sperringer i disse dagene.

ALVOR: Norske soldater ved en tømmersperring aprildagene 1940. Pionersoldatene bygde utallige slike sperringer i disse dagene.


I grålysningen bar det av sted i biler til Sundvollen, her fikk vi militæruniformer, våpen og ammunisjon. Nå var vi klare til å ta opp kampen mot fienden. Alle var fast bestemt på å yte sitt beste for å få fienden ut av landet.

Det var bare en blant oss som oppførte seg litt underlig, han jamret og bad og gråt fordi han ble mobilisert ut i krigen. Verre ble det da vi om kvelden fik beskjed om å være i beredskap, da fienden var ventende i løpet av natten. Vi måtte ha på oss ryggsekken og bandolæret, og patronvesken ble strammet om livet. Da tok denne karen igjen til å gråte. Det lød ynkelig i den stjerneklare natten, så mange begynte nesten å smile av ham, men det var det vel ingen grunn til.

Del 2 neste lørdag i RA

Av Steinar A. Miland


Artikkeltags