- Det er ikke fritt for at en reflekterer mer og mer over livet, ja alt en har opplevd når en blir så gammel som meg, sier Ralph Høibakk, som fylte 85 år i sommer.

Ralph Høibakk er født og oppvokst på Rjukan. Han utdannet seg til sivilingeniør ved Norges tekniske høgskole i Trondheim 1962, avdeling for teknisk fysikk. I en alder av 79 år tok han doktorgraden i matematikk ved Universitetet i Tromsø.

Han er en profilert næringslivsleder og fjellklatrer. I 1970-årene var han med på å etablere en ny norsk data- og elektronikkindustri, først gjennom sitt eget selskap Nor-Data (Novit), og etter Tandbergs konkurs i 1978 som leder av det nye Tandberg Data.

Ralph Høibakk ble professor II ved sivilingeniørstudiet i Narvik og foreleste i teknologiledelse til han var godt over den gjennomsnittelige pensjonsalderen. Blant annet var han styreleder for næringsselskapet Rjukan 2000 på 1990-tallet.

Trollryggen 1958

Siden han fikk smaken på å klatre i trær på Rjukan og deretter fjellsidene i Vestfjorddalen, har han ikke vært redd for å kaste seg over store utfordringer. Friskusen er en av de mest markante skikkelsene i norsk klatrehistorie med en rekke ekspedisjoner, førstebestigninger og bestigninger bak seg.

På wikipedia heter det «Sammen med Arne Randers Heen utførte han i 1958 førstebestigning av Trollryggen i Romsdalen. Dette var den første norske ruten hvor fjellklatrere måtte overnatte i veggen. Trollryggen er med sine 3,5 km fremdeles Europas lengste klatrerute. Han har også foretatt den første vinterbestigning av Stetind i Tysfjord. Videre var han deltager i den norske Himalayaekspedisjonen i 1964 og besteg Tirich Mirs østtopp (7 692m) den 25. juli 1964 sammen med Anders Opdal. I 1985 var han også med i den første norske ekspedisjonen som besteg Mount Everest (8 848m), og i 1988 besteg han Mt. Vinson i Antarktis»

Han har dessuten fulgt i Nansens fotspor over Grønlandsisen og vært på Sydpolen - Den norske sydpolekspedisjonen 1990 - hvor han realiserte Ernest Shackletons drøm om å krysse Antarktis fra kyst (Berkner Island) til kyst for egen kraft. Han er, sammen med blant annet Arne Næss jr., Cecilie Skog og Randi Skaug en av få nordmenn som har fullført "The Seven Summits", dvs. besteget det høyeste fjell på hvert av de syv kontinenter»

Her han ble glad i friluftsliv

-Men det var på Rjukan jeg lærte å gå på ski og ble glad i friluftsliv, sier han.

Det Rjukan han ble født inn i var også et industristed i «spitze der welt» med blant annet verdens største hydrogenfabrikk og et fagmiljø på høyt nivå.

Nå har Ralph skrevet små vers, eller skal vi si småstubber, fra oppveksten som RA vil dele i ukene framover. Minner sett med barnets blikk, stemninger og skildringer av Rjukan som også mange lesere vil kjenne seg igjen i.

*Toppbildet viser Ralph Høibakk på en klatreekspedisjon for et par år siden.

ET TIDSBILDE: RJUKAN 1937 - 1948

Del 1

1937 – 40

Mine besteforeldre kom til Rjukan,

Fra Mjøndalen, tidlig på nitten-hundre-tallet.

På Rjukan var det jobb å få,

For dem som ikke hadde fått mulighet,

Til skolegang ut over folkeskolen.

Det er litt rart å tenke på,

At på attenhundretallet,

Dro en tredjedel av Norges befolkning,

Til Amerika for å skaffe seg utkomme.

Mindre enn hundre år etterpå,

Dro de arbeidssøkende til Rjukan, Odda og Glomfjord,

Der ingeniørene hadde lagt fossene i rør,

Og Sam Eyde og smelteverkene,

Trengte arbeidsvillige rygger og hender.

I dag håper vi at samfunnet,

Skal skaffe oss en jobb der vi bor.

Farfar, Karl, jobba på Hydro,

Og morfar, Tor, ble kommunearbeider.

Farmor, Gunda, oppdro åtte unger,

I en leilighet i det store boligkomplekset, Sing Sing,

Mens mormor, Elise, holdt hus

med fem døtre i Haraldsgate,

like ovenfor Tveitoparken.

Det var ikke råd til skolegang eller utdannelse,

For de tretten ungene.

Jentene tok seg huspost, etter folkeskolen,

Og ble der til de giftet seg.

Gutta fant seg en jobb eller gikk i lære,

Til de kunne underholde en familie.

Far, Rolf, gikk i lære, ble elektriker,

Og jobba på Hydro,

til han fikk en Hydro-leilighet i Tinngate,

og kunne gifte seg med mor, Mary.

Et par år senere, i 1937, ble jeg født.

Jeg har ingen minner fra Tinn gate,

For, før min hukommelse ble skrudd på,

Flyttet vi til Sam Eydes gate 135,

Like ovenfor den store steinkirken,

Som var grensen mellom bydelene,Bøen i vest og Tveito i øst.

Det eneste jeg vet om min tidligste barndom,

Er en historie som mor har fortalt.

Hun hadde trillet barnevogna med meg i,opp til fabrikkporten på Hydro,

For å ta imot far når arbeidsdagen var slutt.

Mens hun sto et stykke unna,Var det et par damer som studerte guttungen i barnevogna,

Direktørfruer fra Villaveien, ifølge mor.

Se, sa den ene, og pekte på meg, typisk arbeiderhender.