- Rampekjerring, tjuv, tøs og fyllesvin ! En kikk i Rjukan politiets arkiver viser at folk tok ikke lett på ærekrenkelser i gamle dager.

Rjukan 17.mai 1934 . Innbyggere feirer nasjonaldagen på Rjukan Torg.  Russepresidenten holder tale. Folk er spente.  Er det for drøyt? Noen som føler seg krenket ? I så fall kan de gå til politiet på Rjukan som hadde lang erfaring i å håndtere ærekrenkelser. Fotografen var selv russ det året. Her er det like mange som har hatt på hodet som det idag er hatteløse innbyggere på en 17.mai. (foto Olaf Theodor Andersen/lyslid.no)

Rjukan 17.mai 1934 . Innbyggere feirer nasjonaldagen på Rjukan Torg. Russepresidenten holder tale. Folk er spente. Er det for drøyt? Noen som føler seg krenket ? I så fall kan de gå til politiet på Rjukan som hadde lang erfaring i å håndtere ærekrenkelser. Fotografen var selv russ det året. Her er det like mange som har hatt på hodet som det idag er hatteløse innbyggere på en 17.mai. (foto Olaf Theodor Andersen/lyslid.no)

Av

En gjennomgang av Rjukan politiets arkiver 1930-1950  viser at folk tok ikke lett på ærekrenkelser.Tyverier og mistanke om tyveri ble hyppig anmeldt. Her kan du lese om en fornærmet prest, lærer, ingeniørfrue og tjenestejente.

DEL

- Mistenksomhet overfor folk fra lavere lag synes å være ett fellestrekk ved miljøet i Villaveien på 1930 tallet. Anmeldelsesrapportenes innhold gir en pekepinn på hva slags holdninger som fantes i Villaveien. Dokumentasjon viser at anmeldelser fra Villaveiens beboere bygget på mistanker rettet mot personer hos Rjukans ”vanlige befolkning”, sier Joar Tranøy, som er fascinert av Rjukans sosiale historie.

Hans besteforeldre bodde i industribyen og hans far vokste opp her i mellomkrigstida. Tranøy er historiker,kriminolog, psykolog og forsker. Han har skrevet ti fagbøker og over 100 fagartikler om temaer innenfor psykologien,psykisk helse, barnevern, sosialhistorie og kriminologi. Mange av bøkene og fagartiklene har temaer fra Rjukan. Nå er det ikke ofte RA har anledning til å presentere en fagartikkel i sin helhet - med lokalt tilsnitt, men Tranøy sine funn er så interessante at vi gjør et unntak. Tranøy har velvillig latt avisen presentere artikkelen «Ærekrenkelser og sosiale motsetninger i Rjukan 1930-1950»

Her kan du lese om en ”mystisk ung mann i blå dongeridress” som ble ettersøkt av politiet og aldri funnet. Læreren som ikke likte å bli kalt «Sjørøveren»,presten som anmeldte tiggeren og et politikorps som forsøkte å skille snør og bart.

En som har fotodokumentert Rjukansamfunnet på 1930-tallet er Olaf Theodor Andersen (1915-1945). Både han og faren Karl Andersen var aktive i Rjukan Kameraklubb. Sønnen var 15 år i 1930 og tok en rekke bilder fra fest og hverdagsliv utover hele 30-tallet. Vi har ingen grunn til å tro at noen av de anonymt omtalte personene i artikkelen er avbildet på fotografiene, i så fall er det tilfeldig. Men vi presenterer noen av bildene fordi de gir et innblikk i hvordan folk kledde seg, presenterte og oppførte seg i dette ti-året.


Her er hele bildesamlingen lyslid.no

Arbeidere i ferd med å anlegge Tveitoparken engang på 1930-tallet (foto Olaf Theodor Andersen)

Arbeidere i ferd med å anlegge Tveitoparken engang på 1930-tallet (foto Olaf Theodor Andersen)



Husmorskolen på Rjukan - engang på 1930-tallet (foto Olaf Theodor Andersen)

Husmorskolen på Rjukan - engang på 1930-tallet (foto Olaf Theodor Andersen)

Ærekrenkelser og sosiale motsetninger i Rjukan 1930-1950

forfatter Joar Tranøy

Artikkelen belyser anmeldte ærekrenkelser og hvordan personers sosiale posisjon var knyttet til ære og sosial kontroll.Kilde grunnlaget er anmeldte ærekrenkelser til Rjukan politikammer for perioden 1930 -1950. Arkivmaterialet er basert på anmeldelsesprotokoller og etterforskningsrapporter arkivert i Statsarkivet Kongsberg.

Ærekrenkelser – omfang og kategorier

Anmeldte ærekrenkelser var størst i begynnelsen av 1930 årene, 1941 og i 1946. Økningen i 1941 kan forklares med innsettelsen av NS-regimet. 1946 var året for beskyldninger rettet mot kvinner som angivelig hadde hatt intim omgang med de tyske okkupanter.

Den største gruppen anmeldte ærekrenkelser i perioden 1930-1950 gjaldt kvinners seksualitet. Av i alt 52 anmeldelser var det 21 kvinner som ble omtalt eller utskjelt som ”usedelig” i en eller annen form. Ord og uttrykk som går i igjen i anmeldelsene mot kvinnene er:

” hore”, ”blodhore”,”ludder”, ”strømpehuskandidat”, ”tøs”, ”horemærre”, ”horefitte” og”rampekjerring”.

Det at en hustru ble kalt ”hore” satte ikke bare kvinnens ære på spill, men rammet hele familien. Tette mellommenneskelige relasjoner i Rjukansamfunnet gjorde det vanskelig å slippe unna stempling.

En av disse ”horesakene” gjaldt en eldre herre som beskyldte nabokonas datter for å være ”tyv og hore”. Datterens mor forlangte den eldreherren tiltalt og straffet for ærekrenkelser. Saken ble løst på politikammeret. Anmeldte ga en uforbeholden ”unnskyldning for hva han hadde sagt om datter(…)og lovet å ikke komme med slike beskyldninger for fremtiden”.

Mora skrev under på en erklæring på vegne av den fornærmende datter:” Jeg er gjort kjent med at jeg på ny ikke kan fremsette noen påtalebegjæring i saken” Denne måte å løse slik konflikt gjorde sitt til at flere anmeldelser ble løst.

Den nest største kategorien ærekrenkelser omfattet 13 menn som ble beskyldt for offentlig beruselse. Mennene fikk merkelapper som”fyllesvin”, ”tjuv”, ”tjuvfant”, ”rampepakk” og ”feige svin”. Ære var ikke bare knyttet til moral, men og personens sosiale posisjon i samfunnshierarkiet.

Sjørøveren

Et eksempel på status og ære var den såkalte ”sjørøveren”,en av lærerne på Tveito skole. Mannen hadde posisjon i lokalsamfunnet da han var medlem av Vergerådet i Tinn. ”Sjørøveren” var forbundet med skrekk i nærmiljøet.

”Sjørøveren” likte ikke kallenavnet sitt. Han stod for mange anmeldelser for ærekrenkelser på 1930 tallet. En anmeldelse gjaldt en tidligere skoleelev(gutt) bosatt på Tveito. Episoden fant sted utenfor frøken Hansens sigarbutikk i Sam Eydes gate 225.

Gutten hadde i følge fornærmende uttalt:” Der går sjørøveren” Tiltalte stod sammen flere gutter utenfor sigarbutikken, og i det den mektige læreren hadde passert, falt forannevnte bemerkning.”

I forklaringen til politiet hadde den tiltalte gutten uttalt følgende:

” Jeg sa det ikke så høit at det skulde høres, men likevel hørte klageren det og kom tilbake og sa” dere skal få stå til ansvar for deres uttalelser på politikammeret”. Gutten forklarte videre:” Jeg har aldri hatt her N.N. som lærer og jeg har aldri kaldt ham tidligere. Men blant guttene på Egne hjem (dvs. Tveito) går klageren under navnet ”sjørøveren”.

Den fornærmende lærer mente han var utsatt for” ærekrenkende uttalelser” og ”hånende ord”. Gutten slapp bot.

De mange anmeldelser for ærekrenkelser kan skyldes at Rjukan var et samfunn med tette relasjoner og gjennomsiktige forhold. Det gjorde at enkeltpersoner kunne lett gjenkjennes. Felles for anmeldelsene for ærekrenkelse var at ryktet mer enn atferden var avgjørende for om en person og dennes familie ble vanæret. Æren lå i det sosiale omdømmet i det tette Rjukansamfunnet.

Selv en gatefeiers innpåslitne atferd overfor en prest resulterte i politianmeldelse. En ”tarvelig” tigger fornærmet presten med”uartig” framferd. Episoden skjedde i 1930 da en gatefeier (bosatt på Svadde) ble anmeldt

” for å ha opptrådt truende over for presten”. Presten anmeldte gatefeieren til politiet fordi han hadde gått bort til presten for å tigge en krone. Presten avviste gatefeieren med å si ”at han hadde ingen krone å gi bort”.

Gatefeieren ble provosert og ”opføret sig truende og fæktet med armene”.

Politiet henla anmeldelsen. Gatefeieren hadde brutt grensen med hensyn til akseptable sosiale koder. Gatefeieren ble regnet som moralskuren med å være ”frekk” mot presten . Den ”urene” gatefeier krenket prestens ære som var ”ren” . Samtidig representerte presten makt og ære som sannsynlig ikke var ensbetydende med ydmykende og forståelse for gatefeieren som var nederst på den sosiale rangorden (Douglas 1966).

Sosiale motsetninger og holdninger

Mistenksomhet overfor folk fra lavere lag synes å være ett fellestrekk ved miljøet i Villaveien på 1930 tallet. Anmeldelsesrapportenes innhold gir en pekepinn på hva slags holdninger som fantes i Villaveien.Dokumentasjon viser at anmeldelser fra Villaveiens beboere bygget på mistanker rettet mot personer hos Rjukans ”vanlige befolkning”.

En ”mystisk ung mann i blå dongeridress” ble ettersøkt av politiet og aldri funnet. Saken ble henlagt. Anmelderen var en ingeniørfrue.Den ukjente mann hadde angivelig antastet henne. I politirapporten heter det:

”En yngre arbeidsmand i blå dongeridress skal ha plutselig grepet komparenten omkring lårene utenpå kåpen. Da komparenten satte i å skrike og rope, løp gjerningsmannen bak den lille haugen ved parken og blev borte”.

Den mistenkte tilhørte angivelig Flekkebyen (boligområdet nedenfor Villaveien -nederst i dalsøkket). Ingeniørfruen beskrev den antatte gjerningsmannen som ”rå og brutal”.

Politiarkivets anmeldelsesrapporter viser at enkelte ingeniørfruer i Villaveien lett fattet mistanke til barn og ungdom fra arbeidermiljø når det gjaldt tyverier.

Fire av fem tyverianmeldelser i perioden 1930 -1936 ble henlagt. To av de fem sakene gjengis her i hovedtrekk som eksempel på holdning til barn og ungdom fra arbeidermiljø.

Første sak dreide seg om anmeldelse pr. telefon fra ingeniørfrue. Anmeldelsen gjaldt tyveri av ” en del tøi, som hang ute til tørk- 1 ny blå herreskjorte, 1 par herre pysjamas, hvit og brun, 1 barnebukse”.

Mistanken gikk til gutter fra Tveito:” Man har muligens grund til at mistænke et par gutter, som forelden aften gikk omkring i Villaveien og solgte papir. Disse var i 16-17 årsalderen og visstnok fra Tveito”.

Guttene ble avhørt. Det viste seg at de ikke hadde noe å gjøre med tyveriet.

Ny mistanke ble rettet mot en pike på 14 og et halvt år fra Flekkebyen. Piken tjenestegjorde hos en familie i Villaveien. Anmelderen(ingeniørfruen)”mente at ha grundlag for denne mistanke i det piken ble rød, da hun blev spurt om navnet”. Piken var for øvrig ”fræk” i følge politirapporten. Hun nektet for å ha stjålet tøy.

Fruen i det huset som piken tjenestegjorde hos (Villaveien 29), ga piken de beste skussmål:

” Fru N.N., hos hvem mistænkte tjener, uttaler at der ikke er nogen som helst at utsette på piken i den tid hun har tjent i huset. Tidligere har piken tjent hos fru Coward, som ogsaa gir hende det bedste skudsmål”

Pikens arbeidsgiver fant ingen grunn til mistanke mot piken.Politiet trodde på pikens uskyld. Følgen ble at ingeniørfruen måtte betale en bot på kr.50 for brudd på straffelovens paragraf 170 ”for uten rimelig grund til mistanke at ha anklaget eller anmeldt N.N. for at ha stjålet en del tøi fra hende”

Boten ble godtatt og betalt av ektemannen som skrev et indignert brev til politiet og forklarte følgende:

” Min hustru ønsker ikke mer kluss end der allerede er foraarsaget ved denne sak hvorfor hun har vedtatt forelegget og jeg tillater mig at vedlægge beløpet som jeg haaper De velvilligst vil indbetale til rette vedkommende.

Jeg maa beklage den her i landet herskende retstilstand hvis der ved enhver tyverisak blir gaat frem paa den her utførte maate overfor bestjaalne, der jo burde ha anledning til at meddele de offentlige efterforskningsmyndigheter, om end aldrig saa svake antagelser, for å faa tyveriet opklaret. At dette skal resultere i en fra disse myndigheter forelagt mulkt for forbrytelsen mot straffelovens paragraf 170 synes mig noget forbløffende, men maa naturligvis forholdene efter det stedfunde være sådan. Hadde det ikke omhandlende tilfælde været rigtigst av myndighetene straks at meddelt vedkommende det ansvar hun ved de givne oplysninger paadrog sig?

Jeg beklager at hidentil har hat saa liten kjendskap til norsk lovgiving og rettspraksis.”

Den andre saken gjaldt tyverimistanke mot to ”Egne hjem gutter”fra Tveito. En diamantring av ”stor verdi” var stjålet. Tyvene hadde ifølge politirapporten ”banet adgang ved aa rekke op kjøkkenvinduet”.

To gutter, 14-15 år var sett i området. Anmelderen mistenktede to ”Egnehjem gutter fra Tveito” som i følge anmelderen var ”middels stor med blondt snauklippet hår iført imitert middelskolelue med blank skygge og rød kokard foran”. Guttene hadde på seg ”sorte benklær, mørkeblåe gensere og strømper og sorte bokkalistøvler”.

Anmelderen hadde sett de to tidlig om morgenen rett før han oppdaget tyveriet. Guttene ble avhørt av politiet, og det ble funnet at de var utenfor enhver mistanke. Denne hendelsen kan forstås som et kriminologisk eksempel på fenomenet ”ideell gjerningsperson”(Christie 1986). I dette tilfelle var offeret en eldre uskyldig ærbar kvinne i Villaveien som fikk frastjålet sin diamantring midt på lyse dagen. Den ideelle gjerningsperson ville være en ung mann fra fremmed miljø.

Kontroll av almuen

Sosial kontroll lå implisitt i samfunnets organisering basert på såkalte panoptiske prinsipper med innretninger for å holde mange mennesker under oppsikt (Foucault 1977, Letnes 1998, Schaaning 1993).

Letnes viser til Rjukan-samfunnets hierarkiske overvåkingssystem:” Mellom sjefen og arbeidernes fantes et mellomsjikt av oppsyns - og formenn som hadde som oppgave å påse at arbeidet gikk som det skulle, og at det ikke var noen som sluntret unna. Fabrikkene ble også konstruert på en slik måte at folkene arbeidet i oversiktlige gater. På dennemåten kunne man med et raskt blikk kontrollere mange på samme tid”(Letnes,1998:33).

Letnes siterer i denne forbindelse industrigründeren Sam Eyde:” For å sikre sig mot utskeielser blev der innen arbeidernes egne rekker dannet ordensvern, som en av våre ingeniører stilet sig i spissen for” (Eyde,1939:371).

Det var lett å få overordnede å overvåke mange ”undersåtter på Rjukan.

Det dreide seg om Hydros mulighet til å overvåkebefolkningen langt utover fabrikkens områder.

Når Hydro var arbeidsgiver, huseier, hytteeier, gateeier, sykehuseier osv., måtte arbeiderne på Rjukan forholde seg til Selskapet i hele sitt daglige virke. Barn og ungdom levde også innen denne sosiale rammen av metoder for normalisering.

Litteratur

Bordieu, P. & Wacquant, L.J.D.(1993) Den kritiske ettertanke. Grunnlag for samfunnsanalyse. Oslo: Det Norsk Samlaget

Christie, N.(1982) Hvor tett et samfunn? Oslo:Universitetsforlaget

Douglas, M.(1966) Purity and Danger. Baltimore: Penguin Books,Inc.

Eyde, S.(1939)Mitt liv og mitt livsverk. Oslo: Gyldendal

Foucault, M.(1977) Det moderne fengsels historie. Oslo:Gyldendal

Letnes, K.(1998)”Det var en gang en framtidsdrøm…!” Om Rjukans historie og historie på Rjukan.Forlaget folkekultur. Bergen

Schaaning, E.(1993) Kommunikative maktstrategier. Rapporter fra et tårn. Oslo: Spartacus Forlag

Artikkeltags