Gå til sidens hovedinnhold

Rjukan - der det umulige er mulig ?

Rjukans historie er som en løk, den har lag på lag. Det som dessverre er til å gråte av er forslaget om å rive de gamle pensjonistboligene på Bjørkhaug. For før det i det hele tatt er fremvist noen skisser eller tegninger for gjenbruk er de dømt «nord og ned» på samme måte som feks museet på Vemork og Solspeilet ble i sin spede start. I ettertid har de begge vist seg både å være bærekraftige og ikke minst har de vært definerende for hva vi fremdeles kan få til her oppe, ja for nå har selv de mest innbitte motstanderne latt seg blende, begeistre og ikke minst beklage.

Byen vår kan vise til en kontinuerlig utvikling og har siden industrien etablerte seg her vært både nytenkende og ikke minst fremtidsrettet. Boligene som var tiltenkt Norsk Hydros pensjonister var heller ikke noe unntak. Supermoderne løsninger med nye og spennende byggematerialer skulle gi en verdig alderdom for menneskene som hadde hatt «en lang dag i industrien».

Tegnet i 1947 av selveste Thorvald og Henning Astrup og oppført i 1948 var de nok i sterk kontrast til eksisterende bygningsmasse, hvis vi ser de opp mot husene oppført i 1908 og utover, men ser vi på bygningsmassen som kom videre østover så representerte de også en annen tid og igjen tegnet med en helt annen penn. Således passet de meget godt inn

Slik sett representerer byggene også en milepæl i den lokale pensjonisthistorien. Her bygges det bygg tilpasset deres behov, noen år tidligere ble pensjonistene tilbudt krypinn i Grimstad eller finne seg noe privat i Tinn. I 1945 foreslo feks Hydro-direktøren å tilby de tomme lokalene etter Rjukan hotell på Krokan som pensjonistboliger. Det gikk jo buss til byen to ganger om dagen.

Mitt poeng er at det ville være synd å ta vekk noe vi i vår tid mener er stygt eller ikke lengre moderne bare fordi «noen» mener det. På 80-tallet kastet vi alle slengbuksene, men nå er de tilbake igjen. Hadde generasjonene før oss tenkt på samme vis, noe de til en viss grad også gjorde, men valgte å ta vare på noe tross alt, ja da hadde vi vært «fattigere» i dag og hadde neppe havnet på UNESCO listen.

Mangfoldet, ulikhetene og ja sågar de «stygge andungene» har også sin plass i vår historie. For velger vi å ta bort noe «sensurerer» vi historien. Bygningene som foreslåes revet forteller en ærlig historie om en by som vokste og med den folket. Fra de trekkfulle «rønnene» i «gamlebyen» til moderne boliger i «Flekkebyen» Fra «Lille Helvete» til «SS-80» Ser man glasset halv tomt eller halvt fullt når man vurderer? Og manglende vedlikehold er første skrittet på vei mot en «styrt» avvikling. La ikke disse boligene også bli «offer» for en kinesisk tollbehandling. Og for de som ikke vet det gikk den kort ut på at hvis noen ville for eksempel selge frukt og grønt til Kina, og de ikke ville ha det inn i landet, ble varene stående så lenge på et lager for «tollbehandling» at de til slutt måtte kastes på grunn av at det råtnet.

Så får vi se da - om det handler om å gjøre det mulige umulig eller det umulige mulig. Nemlig bevaring og vern gjennom bruk