Gløder for Rjukans neon-arv

GLØDER FOR NEONARVEN: Bjørn Iversen viser fram en neon-ampull med gass produsert på Rjukan, foran de siste neonskiltene som er i bruk i byen.

GLØDER FOR NEONARVEN: Bjørn Iversen viser fram en neon-ampull med gass produsert på Rjukan, foran de siste neonskiltene som er i bruk i byen.

Visste du at edelgassen neon, med atombetegnelsen "Ne" og atomnummer 10 også, som tungtvann, var et biprodukt av Hydros produksjon på Rjukan? Bjørn Iversen er opptatt av å redde Rjukans neon-historie, selv om han ennå ikke veit hva det kan bli til.

DEL

RJUKAN - NOTODDEN INDUSTRIARV Rjukans lokalhistoriske entusiast Bjørn Iversen har siden han var guttunge samlet på ting av lokalhistorisk verdi, og det har ført til dyp interesse for det som seinere er blitt UNESCO verdensarv. En av de tingene er edelgassene som var biprodukter av Hydros produksjon. Fem av de syv eksisterende edelgassene ble produsert på Rjukan, og selv om helium nok var det folk flest opplevde i ballonger og pipestemmer på solfesten og 17.mai, er det neon som er den viktigste i verdensarven. De ulike edelgassene gir ulike farger, og som fellesbetegnelse er «neonbelysning» blitt kjent som byens nattefarger som glødet opp i natta gjennom hele 1900-tallet. Neon fra Rjukan ga lys til fargerike skilter over hele Norge, og sikkert utenfor. Visste du at det store Freia-skiltet ved Egertorget i Oslo er et neonskilt som lyste med gasser fra Rjukan?

Reddet bank-skiltet

Rjukan hadde mange neonskilt, men nå er det så vidt Bjørn Iversen veit bare Rjukanhusets to «Kino» og «Kafé» som er igjen. Han husker mange: Midtgarden, Varden, Leif Stormoen Sport og Ford-skiltet deres, og han sørget selv for å redde Tinn Sparebanks tre meter lange høykantskilt som pekte kundene inn i bankhuset midt i Rjukan sentrum.

- Det var kjempeflaks. En dag for mange år siden, kanskje 25 år siden da jeg var med min onkel på fyllinga, så jeg at Tinn Sparebank-skiltet lå der, og fikk sting i hjertet, sier Bjørn.

Som så mye annet Bjørn har plukket opp visste han ikke signifikansen av det, men han visste instinktivt at det måtte tas vare på.

- Jeg fikk hjelp av to andre, så vi var tre mann som tjora det på en henger bak Hi-Ace'n og fikk frakta det vekk. Nå ligger det på lager hos meg i håp om at det en gang igjen kan komme til heder og verdighet, sier Iversen.

Hva skal du med det?

- Det veit jeg ikke ennå, men jeg veit det er en viktig del av historien, sier Iversen, vel vitende om at sannsynligheten for at Tinn Sparebank vil ha det opp på veggen igjen er minimal. Samtidig er han glad for at neonskiltene på Rjukanhuset er bevart og vedlikeholdes som et minne om den tida. nå har LED og lysstoffrør overtatt som en mye billigere løsning enn de glassblåste rørene som inneholdt gass som fikk farge når det ble tilsatt elektrisk strøm. han har også hørt at Stormoen-skiltene fortsatt finnes.

- Jeg har hørt om det, så det er noen rykter, men jeg har ikke sporet dem opp. men jeg er selvfølgelig interessert. De ble ikke solgt på auksjonen som var før bygningsmassen ble revet før handelshuset ble bygget, for da hadde jeg kjøpt dem selv. Så det må ha skjedd på et annet tidspunkt, sier Bjørn.

Det er nemlig ikke bare han som er interessert i gamle skilter.

Glødende opptatt

- Det var på 20-30 tallet denne lysteknoligen virkelig skjøt fart. I Norge tentes det første neonskiltet i 1926. Men det store norske gjennombruddet kom først på 1930-tallet. Karl Johansgate var etterhvert full av dem. Og vi hadde dem på Rjukan og i de fleste andre byer også. Det var i tiden, og det spesielle var at gassen ble produsert på Rjukan, sier Iversen og Hydro som leverte edelgassene til skiltprodusentene.

- Man trakk ut nitrogen ut av lufta, og så trakk man også ut de andre edelgassene som utgjør ca én prosent av lufta vi puster inn. Akkurat som tungtvann var det, var gassen et biprodukt av produksjonen her oppe. Det ble en industri av det. Roar Knudsen blåste glass til blant annet neonbelysning. De kunne det nok her på Rjukan også, sier Iversen.

Det flotteste

Nå eier han skiltet, men også mer av neon-arven.

- Jeg har fått låne et flott bilde av banken med skiltet. Kanskje vi kan få til et flott bymuseum her oppe, og da kan det kanskje komme til heder og verdighet igjen. Det finnes folk som fikser slike skilt igjen, så det er jo håpet, sier Bjørn som vel mener at skiltet er det flotteste.

Jeg er nok en nostalgiker generelt, men det er jo noe ekstra at det er spennende kjemi som er en del av dette.


Per Pynten var en av dem som glødet for det, og Bjørn fikk store glassampuller som inneholder edelgassene, og Bjørn har tatt med en neon-beholder med til Rjukanhuset.

- Per var en god venn og han viste hvordan det fungerte når man satte strøm til glasset. Jeg fikk en serie med disse edelgassampullene av ham, og han bruke en maskin som genererte statisk elektrisitet som fikk gassen i glasset til å levere fargene. Per inspirerte meg på mye av dette, så jeg har mye å takke ham for Han var en Rjukanpatriot på sin hals, og en helt unik lokalhistoriker, sier Iversen om kjemikeren som også ble kulturansvarlig i Hydro, og var en av dem som var med da de la ned endel av virksomheten, og sikret historien for ettertiden.

Ukjent verdensarvhistorie

Du kan lese i Hydros produktkataloger fra 50- og 60-tallet om disse gassene, Det er ikke det mest kjente kapittelet i Rjukans historie, for googler du «neon» sammen med «Rjukan» idag kommer det ikke opp noen resultater som forteller noe som helst relevant. Så det er på tide å sette fokus på det og fortelle historien. Denne historien må fortelles, sier Bjørn.

- Da jeg var med å skrev underlagsmaterialet til verdensarvsøknaden skrev jeg flere sider om edelgassproduksjonen, og om at neongassen ble sendt til skiltproduksjon over hele landet så dette er helt klart endel av grunnlaget for verdensarven, mener Bjørn.

Freia-skiltet på Karl Johan ble reddet etter protester da det skulle fjernes, og står der den dag i dag. Det folk ikke visste var at det var et resultat av Rjukans industri. Får nå denne historien komme fram i lyset igjen?

Bymuseum?

Hva er planen din? Håpet ditt?

- Først og fremst å ta vare på det, men jeg jobber med å få tak i andre som er tatt vare på. Det er en verdi å ta vare på skiltene i seg selv som en del av arven, sier han, selv om han ikke tror at neon skilt får en ny renessanse, selv om de tas vare på.

- Neon forbindes med byliv, og byene måtte ha skilter som lyste opp i natten. Formet som du ville ha dem, av glassrør. Hittil har det ikke vært så mye blest om det, men jeg håper at denne biproduksjonen kan komme fram i lyset her på Rjukan. Rjukan fortjener et bymuseum, som f.eks. et sted som Rjukan Varelager, som kanskje kan fortelle mer om byens historie. Alle byer med respekt for seg selv bør ha et bymuseum, mener Iversen, som også synes det burde vært info rundt dette ved Rjukanhuset som har de siste som står oppe.

- Så får vi sette fokus på det og gjøre Rjukans neon-arv mer kjent.

Artikkeltags