Taler og foredrag

Her er noen av talene som ble holdt 8.mai. Vigdis Røsshammers tale ved Minnestøtta 8.mai og deretter offiser Stein Kynø sin tale. Helt til slutt er foredraget til Mildrid Wastling Nilsen gjengitt .

DEL


Vigdis Røsshammer:

Ærede soldater, veteraner og frammøtte

I dag markerer vi Frigjørings- og veterandagen 8. mai 2019.

Frigjøringsdagen har vært markert siden 1947.

Monumentet her ved kirken er et synlig og storslagent minnesmerke

over menn og kvinners innsats for å frigjøre Norge fra

tysk okkupasjon i årene 1940-45.


Nettopp i disse maidagene i1945 brøt bokstavelig talt Freden løs.

Aldri siden har vel vår nasjonaldag blitt feiret

med større entusiasme og glede som i de første årene etter 1945.

De fleste av oss forbinder mai måned

med en rekke stolte nasjonale markeringer, æresbevisninger

og fester i bygder og byer over hele landet.

Ja, også der hvor nordmenn befant seg utenfor Norges grenser.

Frigjøringsdagen har vært og er en viktig dag for generasjoner

menn og kvinner i Norge som opplevde årene med krig,

- og for oss som forstod at fred ikke er en selvfølge.

Vi ble kalt fredsbarna, vi.

Gid at alle barn får en slik betegnelse med seg i livet!

Denne store dagen; Da okkupasjonens slutt var en realitet.

Vi kjenner slagord som; Aldri mer 9. april! Vi må aldri glemme!

Nordahl Griegs ord: Du skal ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer deg selv!


De fleste voksne nordmenn kjenner historien om 2. verdenskrig godt.

Det handlet om stort mot, krevende sabotasjeaksjoner,

stolt motstandsbevegelse, - men også om svik, menneskelige tap,

triste menneskeskjebner og omfattende utrygghet.


Det handlet om oss og dem!

Fra 1978 - 98 deltok norsk militært personell for første gang

i internasjonalt oppdrag utenfor Norges grenser;

I FNs Fredsbevarende styrker; Unifil.

Siden 1978 har 100.000 norske soldater deltatt i

internasjonal tjeneste for Norge i 40 ulike land og 4 verdensdeler.

I 2011, under Stoltenbergs regjering, ble det fremmet forslag om å øremerke en dag

som skal vise krigsveteraner den ære og oppmerksomhet de fortjener.


Valget falt på denne dagen.

Fra 8. mai 2012 heter dagen Norges Frigjørings- og Veterandag!

Etter en lang og trygg fredstid går det kanskje an å si

at alle pensjonerte soldater er veteraner? - Heldigvis!

Den norske stat sender hvert år soldater til konfliktområder.

Det er vårt samfunns bidrag til internasjonal fred,

- og det er et oppdrag som også forplikter det norske samfunnet.

Erfaringene og tilbakemeldinger fra hjemvendte soldater

og veteraner er i hovedsak positive,

men soldatene melder også om manglende anerkjennelse

og liten kunnskap og forståelse for oppdraget i storsamfunnet og blant folk.


Våre soldater gjør en stor innsats for å bidra til økt sikkerhet og stabilitet.

Soldatene løser vanskelige oppdrag i land med store utfordringer.

De utsetter seg selv for sterke inntrykk og belastninger.


Det skjer at bataljoner blir direkte angrepet og befinner seg

under mer eller mindre permanent spenning, provokasjoner og beskytninger.

Våre soldaters fredsbevarende rolle krever sterk fagmilitær kompetanse

og stor personlig trygghet av den enkelte soldat, - og av militære ledere.


Oppdragene kan innebære operasjoner

under uvante klimatiske forhold

og språklige og kulturelle utfordringer.

Soldatene utøver ofte sine oppgaver i nær kontakt med sivilbefolkningen,

Vi hører om rørende historier om norske soldaters innsats og væremåte overfor sivilbefolkningen der de er. De nyter oftest stor respekt for sin handlemåte.

Krigsveteranene har med seg erfaringer

som oppleves vanskelige å dele med familien, venner og storsamfunnet.

De reiser ut og kommer hjem fra utenlandsoperasjoner

som kan være omdiskuterte her hjemme.


Mer tilgjengelig militært helsevesen har for veteranene stått høyt på ønskelisten.

En støttende sjef og/eller noen å være fortrolige med blant medsoldater,

er nevnt som viktige forebyggende faktorer for

mestring av stress og et normalisert hverdagsliv.

For å ivareta veteranenes behov har regjeringene etablert handlingsplanen:

I tjeneste for Norge.

Handlingsplanen er en oppfølgingsplan som inneholder 126 ulike tiltak

for ivaretagelse av personell før, under og etter internasjonal tjeneste.

Oppfølgingen skal baseres på veteranens behov og rettigheter.

Mål med veteranplanen er

å styrke samfunnets anerkjennelse og ivaretagelse av personell

før, under og etter internasjonal tjeneste for Norge.

Veteranplanen handler ikke bare om soldaten

som har vært ute på vegne av Norge,

men også om soldatens ektefelle og barn.

Noe som trolig er lite påaktet,

er veteranens mulighet for å være en viktig ressurs for samfunnet,

bl.a. i arbeidet med radikalisering.


40 kommuner i Norge har utarbeidet en lokal veteranplan.

I Telemark er det registrert 936 veteraner, minst 37 er fra Tinn kommune.

Det er ikke alle som vil la seg registrere.

Jeg har møtt noen av dem i en samling på Hyttebyen rett borti her.

Det var et interessant møte og et nytt bekjentskap.

Frigjørings- og veterandagen er her og nå!

La oss feire og ære de som har gjort en innsats for fred i vårt land

og i andres land.


Gratulerer med dagen!

xXx


Stein Kynø:

RJUKAN 8 MAI 2019

KJÆRE VETERANER OG MEDBORGERE, DEAR COLONEL HARKON

FØRST, DET ER MED STOR YDMYKHET JEG HOLDER SOLDATENS TALE HER PÅ RJUKAN, HVOR JEG PÅ -70 TALLET BODDE DA JEG GIKK PÅ VIDEREGÅENDE SKOLE.

DAGEN I DAG ER DAGEN VI HEDRER DEM SOM STOD OPP FOR Å BEKJEMPE OKKUPANTEN, HJEMME OG UTE, UNDER VERDENSKRIGEN 1940-45. SIDEN 2011 OGSÅ DE MER ENN 100 000 KVINNER OG MENN SOM UTFØRTE DET ANSVARET NORGE SIDEN 1947 HAR PÅTATT SEG I NESTEN 100 KONFLIKTER I 4 VERDENSDELER. JEG VIL OGSÅ RETTE EN SPESIELL HONNØR TIL DE MANGE SOM MÅTTE TA ANSVARET FOR HUS OG HJEM MENS PÅRØRENDE DELTOK I FAREFULLE OPPDRAG PÅ VEGNE AV NASJONEN.

RJUKAN OG TINN HAR EN SPESIELL KRIGSHISTORIE SOM MAN MED RETTE ER STOLT AV. UNDER VERDENSKRIGEN HADDE ET PÅFALLENDE STORT ANTALL AV DE MEST KJENTE SOLDATER, OPPHAV PÅ RJUKAN. I DAG ER DEN DELTAGELSE REPRESENTERT VED STØTTEN AV GUNNAR SØNSTEBY HER PÅ TORGET. AKSJONEN MOT VEMORK REGNES SOM EN AV DE MEST KREVENDE SPESIALOPERASJONER I HISTORIEN OG NYTER FORTSATT MEGET STOR RESPEKT. 2019 ER ET SPESIELT ÅR HER I TINN HVOR DET FOR 75 ÅR SIDEN VAR AT NOEN MÅTTE TA DET TUNGE ANSVARET FOR AT FERJEN HYDRO MED TUNGTVANN BLE SENKET, OG ANDRE MISTET SIN ALLER NÆRMESTE FAMILIE SOM EN KONSEKVENS.

I WILL ALSO HONOUR OUR BRITISH VETERANS AND FRIENDS THAT STOOD UP AND SUPPORTED OUR NATION WHEN WE NEEDED IT MOST. YOU GAVE HOME TO OUR KING, GOVERNMENT, ARMED FORCES AND MERCHANT NAVY. SINCE THE 2ND WW NORWAY AND UNITED KINGDOM HAS HAD A CLOSE AND LASTING FRIENDSHIP AND RELATIONSHIP WHICH I ALSO HAVE BEEN A PART OF. THIS RELATIONSHIP HAS INCLUDED COMPREHENSIVE UK TRAINING IN NORWAY, AS WELL AS CLOSE COOPERATION IN THE BALKANS, AFGHANISTAN AND OTHER TROUBLE SPOTS. UK ARMED FORCES HAVE ALWAYS BEEN A TRUSTWORTHY PARTNER !

SIDEN 1947 HAR NÆRMERE 60 KVINNER OG MENN FRA TINN DELTATT I OPERASJONER FOR Å BIDRA TIL EN BEDRE VERDENSORDEN. HELDIGVIS HAR TINN IKKE MISTET NOEN SOLDATER.

PÅ -90 TALLET HADDE NORGE OVER 2000 SOLDATER UTE, SAMTIDIG. I DAG ER DET RUNDT 300 FORDELT PÅ 11 OPERASJONER. VETERANER FRA TINN MELDER SEG FORTSATT TIL TJENESTE FOR NASJONEN, NÅ SENEST TIL MALI.

MINE ERFARINGER FRA INTERNASJONALE OPERASJONER ER FRA VÅREN 1978 HVOR VI STOD MED EN BLÅ HJELM I ET VEIKRYSS I LIBANON, FRAM TIL MIN SISTE RETUR FRA AFGHANISTAN I 2013. OVER DISSE 35 ÅRENE HAR OPPGAVER OG BELASTNING VARIERT. DET SAMME HAR FORBEREDELSER, UTSTYR OG IVARETAGELSE. I MANGE ÅR HADDE SOLDATENS DELTAGELSE I NASJONENS FORPLIKTELSER RELATIVT LAV INTERESSE, MENS DET DE SENERE ÅR HAR FÅTT ET LANGT STØRRE FOKUS. PÅ -80 OG -90 TALLET VAR LITE SØKELYS PÅ LANGTIDSVIRKNINGENE AV DEN FOR MANGE STERKE OPPLEVELSE DE BLE UTSATT FOR. DE SENESTE ÅRENE HAR VI FRA SKIFTENDE REGJERINGER SETT ET STADIG STERKE ØNSKE OM OG OMFATTENDE VILJE TIL Å IVARETA VÅRE VETERANER. OGSÅ SETT HER I TINN MED DET PÅGÅENDE ARBEID MED EN VETERANPLAN OG POLITISK DELTAGELSE I DENNE MINNEMARKERING.

I NORGE HAR HELDIGVIS MILITÆRVESENET OG FORSVARET ALLTID VÆRT UNDERLAGT POLITIKKEN. DEN ALMINNELIGE VERNEPLIKTEN HAR VÆRT, OG ER, EN BÆREBJELKE I VÅRT FORSVAR. DENNE HAR GJENNOMGÅTT STORE FORANDRINGER DE SISTE 20 ÅRENE, FRA DEN GANG HVOR DETTE VAR EN PLIKT OG RETT FOR DEN MANNLIGE BEFOLKNINGEN OG RUNDT 75% AV DISSE GJORDE SIN PLIKT, TIL I DAG HVOR VERNEPLIKTEN OMFATTER CA 60 000 UNGDOMMER AV BEGGE KJØNN. I DAG ER DET STERK KONKURRANSE OM Å VÆRE BLANT DE 15% SOM FÅR GJØRE SIN MILITÆRTJENESTE OG BLI EN DEL AV NASJONENS FORSIKRING FOR FORTSATT FRED. PÅ -80 OG -90 TALLET HADDE FORSVARET EN ØVET MOBILISERINGSRESERVE PÅ NESTEN 300 000 TIL Å HENTE SOLDATER FRA TIL INTERNASJONALE OPERASJONER, ER DETTE I DAG STERT REDUSERT.

NORGE HAR VÆRT, OG ER, ET FREDELIG SAMFUNN LANGT OPPE I NORD SOM ER ET AV VERDENS BESTE LAND Å VOKSE OPP OG LEVE I. I EUROPA SER VI ET STADIG STERKERE OG SELVHEVDENDE RUSSLAND, MEN MED BEGRENSETE RESSURSER. EUROPA ER FORTSATT ET AV DE FREDELIGSTE OG MEST STABILE REGIONER I EN VERDEN MED OMFATTENDE PROBLEMER OG URO. DET ER MIN MENING AT DET FORTSATT ER VIKTIG AT VI SOM EN AV VERDENS RIKESTE NASJONER OGSÅ BIDRAR MED MILITÆRE STYRKER TIL KONFLIKTDEMPNING I REGIONER SOM IKKE ER SÅ HELDIGE SOM OSS.

FRA NORGE VIL DET ALLTID VÆRE BEHOV FOR SOLDATER SOM TAR DENNE BELASTNINGEN I FREMMEDE LAND OG KULTURER OG UTSETTER SEG SELV FOR FARE PÅ VEGNE AV OSS ALLE. SIDEN 1948 HAR TOTALT 60 SOLDATER MISTET LIVET I DISSE OPERASJONENE. LA OSS MINNES DISSE MED ETT MINUTTS STILLHET.



xXx



8. MAI 2019 – 74 ÅR ETTER

VI MÅ IKKE GLEMME …

Kjære Rjukanborgere.


Det er vanskelig for meg som er født så lenge etter andre verdenskrig å forstå hvilken frihetsfølelse man erfarte fredsdagene 1945. Gjennom årene har jeg av og til hørt pappa og min onkel fortelle med dypt alvor om disse epokeendrende dagene. Jeg var den gang riktig nok ikke så opptatt av det jeg hørte, men forstod at det var noe helt spesielt de hadde erfart.


Pappa var tenåring under krigen. Han hadde en tollekniv som han hadde skåret inn initialene til Håkon den 7 på. Jeg likte holde den og se på den. Kongehuset har betydd mye for min far. Når det var kongens tale på TV og nasjonalsangen, kunne det hende at han reiste seg og gjorde honnør. Det gjorde jeg også - for moro skyld, men dette påvirket meg til siden å føle en respekt for det samme.


----

Oppe på Hardangervidda ved Møsvatn, under krigen, satt radiofolk og informerte London om hva som foregikk her nede på Rjukan. Etter Knut Haugland forlot radiostasjonen i mai 1943, overtok Einar Skinnarland ansvaret for radiokommunikasjonen med England. Mange viktige hendelser på Rjukan ble på denne måten rapportert direkte til London. Jeg har gått gjennom en del telegrammer, og vil trekke fram noen her:


- Den 9. desember 1942 melder Knut Haugland fra radiostasjonen Swallow at det var satt i gang en stor rassia i Øvre Telemark på grunn av den mislykkede FRESHMAN-aksjonen der britiske fly styrtet på Vestlandet. Fordi målet til britene hadde vært tungtvannet på Vemork, ble det sendt 100 Gestapo/tropper til Rjukan, og det ble erklært unntakstilstand. Femten ble arrestert.


- Noen måneder etter, den 10. mars 1943, telegraferer Knut Haugland fra Swallow-stasjonen til London angående Gunnerside sin vellykkede aksjon mot tungtvannet:

«Operasjonen utført med 100 % suksess. Høykonsentrasjonsanlegget fullstendig ødelagt. Skudd ble ikke avfyrt fordi tyskerne ikke var klar over noe. Tyskerne ser ikke ut til å vite hvorfra gruppa kom eller hvor hen den forsvant. …»

Haugland fortalte også London at 300 sivile var arrestert på Rjukan. De arresterte ble senere løslatt, men noen måtte likevel fortsette å melde seg for politiet. Når det gjaldt tyskernes reaksjoner på sabotasjen, kunne Haugland fortelle at general Falkenhorst hadde blitt imponert over aksjonen da han inspiserte ødeleggelsene.


- Senere på høsten, etter bombingen av Vemork og Rjukan den 16. november 1943, ville London vite siste nytt. Einar Skinnarland klarte ikke å få forbindelse med London før den 21. november og mottok da følgende telegram: «Vennsligst send os så snart som mulig oplysninger angående det siste amerikanske flyangrepet i ditt distrikt.»


Skinnarland svarer samme dag: «Fikk ikke kontakt før i går. Da Rjukan sperret har jeg bare foreløpige opplysninger. Vemork har fått minst to fulltreffere og ca. 20 ble drept i et tilfluktsrum. Veien Våer Krokan er truffet på fem steder. På Rjukan treff over hele området med god virkning. Brann i tårnhuset. …»


- På Rjukan var det under krigen stasjonert mange tyskere. Daglig kunne man se og høre dem marsjere gjennom gatene. Et tidsvitne la merke til at de sang slik: «Wenn wir fahren. Wenn wir fahren. Wenn wir fahren gegen Engeland!» Noen ganger var det store styrker på 900 soldater som gikk gjennom Rjukan og vestover. Dette ble også rapporter til London fra Swallow-Blue-stasjonen på Hardangervidda (Swallow ble til Swallow-Blue).


- Før og etter senkingen av ferga Hydro i februar 1944 var Swallow-Blue-stasjonen svært aktiv i formidlingen av hva som skjedde på Rjukan og omegn. Den 22. februar melder Einar Skinnarland til Tronstad: «Fergen ble senket søndag og dessverre omkom noen mennesker – rapport snarest …» Og litt senere på dagen: «Fjorten norske og fire tyskere omkom da fergen sank – vi har grunn til å anta at alt er gått efter planen men av security hensyn tar det litt tid før vi får detaljer – ennu ingen arrestasjoner på Rjukan - …»


- En dag ble politimesteren på Rjukan skutt. Også dette ble telegrafert til London via Skinnarland. Det var politimester Hauger, og han var nazist. Da det skjedde, var han alene hjemme med tenåringsdatteren Laila. Takket være hennes hjelp, overlevde han.


- Den 20. august 1944 stiller London Skinnarland følgende spørsmål: «er det noget sant i ryktene om tysk byggvirksomhet på Gaustatoppen i forbindelse med nytt våpen?» Ryktet gikk ut på at tyskerne planla å skyte langdistansevåpen mot London fra bl.a. Gaustatoppen. Dette ble ikke avkreftet før flere måneder senere.


- Så har vi 29. september 1944. Fra Swallow Brown-stasjonen (nytt navn for samme stasjon) melder Einar Skinnarland til London at: «Fire stk 75 mm luftvern ankom Rjukan og skal antakelig monteres ved Piggnatten i 2 batterier.» Dette resulterte senere i en den såkalte «Granatsabotasjen» der man byttet ut kruttet med sprengstoff slik at granatene skulle kunne ødelegge luftvernkanonene ved bruk.


- Både ved Krokan og på Gvepseborg var det fangeleirer. I begynnelsen av november 1944 hadde to russiske fanger rømt, men var blitt fanget igjen. Einar Skinnarland kunne en stund senere melde følgende videre til London: «To russiske fanger torturert og etterpå skutt på Gvepseborg i begynnelsen av november. Wehrmacht handlet på ordre sagt å komme fra høyere autoritet. …» (Senere rapporterte Skinnarland om den grusomme torturen).


- Den 1. november 1944 brant det på Gvepseborg. Tidsvitner husker brannen og eksplosjonene som antente tyskernes ammunisjonslager der oppe. Einar Moen forteller hva han så nede fra Rjukan: Det var «voldsomme flammer fra øvre stasjon på fjellbanen. Det smalt uavlatelig, og det var som det fineste fyrverkeri når sporlysene eksploderte på grunn av den intense varmen.» (Moen, s. 103) Andre tidsvitner forteller at den ene vogna (arbeidsvogna), havnet nede i skogen og ble lenge liggende som et forvridd vrak ved Ryes vei. Ingen kom til skade. To dager senere, da nyhetene ble kjent i fjellet, melder Einar Skinnarland til London: «Moolight rapporterer tysk ammunisjonslager på Gvepseborg eksploderte 1. november – verken Moonlight eller Milorg har noe med det å gjøre».


SLUTTEN PÅ KRIGEN -

I 1944 så man for seg slutten på krigen, men man var usikre på hvordan det ville påvirke Norge. I London hadde Tronstad fått nyss om at tyskerne muligens hadde planer om å sprenge Møsvannsdammen, noe som ville true Rjukan. Man var redd for at tyskerne skulle ødelegge industrielle mål slik som de hadde gjort i f.eks. Italia. Dette var bakgrunnen for operasjon SUNSHINE der Tronstad selv kom til Norge som leder.


Da freden kom, var SUNSHINE klare til å besette de ulike industrimålene den 8. og 9. mai. De tok over distriktet.


Våpenstillstanden trådte i Norge offisielt i kraft den 8. mai, og litt før ble Einar Skinnarland bedt om å sette i verk tysk kapitulasjon. Nylig snakket jeg med 94-år gamle Halvor H. Hovden som var med på dette oppe ved Møssvannsdammen. Han forteller at de ikke ante hvordan tyskerne ville ta det da de skulle møte dem.


Morgenen 9. mai (det tok litt tid å samle alle) krysset de isen ved Sundet på Møsvatn, og fortsatte i skjul av skogen mot dammen. Der var tyskerne stasjonert. Hjemmestyrkene la seg i dekning mens en mann med hvitt flagg gikk fram (med en mann som kunne tysk) for å møte tyskerne. Tyskerne overga seg uten kamp. «Da tyskerne så den store hjemmestyrken og hvor godt utstyrt de var, ble de veldig overrasket,» forteller Halvor H. Hovden.


---

Solen skinte, og bladene på bjørketrærne var som museører den 8. mai. Det var uvanlig varmt. Pappa tok en tur nede i Oslo sentrum for å se, men det var ganske stille i gatene på formiddagen. Da han kom hjem til broren og moren i leiligheten på Sinsen, stod radioen åpent til skue på stuebordet! Radioen hadde vært gjemt på toalettet under hele krigen. Nå stod den synlig til mens de lyttet. Da pappa fikk på seg øretelefonene, gikk det frysninger nedover ryggen på ham idet han hørte den nazikontrollerte NRK-sendingen melde: «Tyskland har kapitulert. Krigen i Europa er over». Hjemme hos familien til pappa hadde de et Europakart på veggen, og under hele krigen hadde de flyttet rundt på flaggene på kartet i henhold til krigens gang. Og nå… var krigen slutt!


Samme dag kunne de nede i gata se hvordan lastebiler med norske politisoldater fra Sverige kom kjørende forbi. De så også hvordan nazister ble arrestert og måtte kave seg opp på lasteplanet.


Dagen etter, 9. mai, kom den første frie sendingen fra NRK. Fra Hjemmefrontens ledelse hadde det også gått ut en parole som sa: «Vår kamp er kronet med seier. Norge er atter fritt».


På Rjukan 8. mai gikk trettenåringen Einar Moen nedover gata til kameraten Svein. Da han nærmet seg, ser og hører han radioen som er plassert i vinduskarmen. Den står på fullt. Flere er samlet for å høre stemmen fra London. Kongen taler og er tydelig rørt over å kunne snakke til et folk som igjen er fritt. Einar skriver: «Innimellom talene tonet noen av våre kjære nasjonale sanger som vi ikke hadde hatt lov til å fremføre under krigen. Det gjorde et sterkt inntrykk, - og de fleste sang med!» (Moen, s. 117)


Om minnedagen 8. mai kan vi kanskje si at den representerer alt som skjedde i løpet av fredsdagene 1945. - Allerede 7. mai begynte folk å brenne blendingsgardiner her på Rjukan. Den 8. mai strømmet folk ut i gatene for å se hva som foregikk. Norske flagg dukket fram alle steder. Flaggene hadde man ikke kunnet bruke på fem år. Folk var veldig glade. Det var hurrarop og spontane omfavnelser. Tyske bannere var fjernet, og igjen svaiet det norske flagget fra flaggstengene.


I Rjukans gater ble det snart elleville tilstander. Folk hoia og ropte fra lastebiler som kjørte opp og ned Sam Eydes gate. Norske SS-folk ble tatt til fange. Nazister ble arrestert i samarbeid med politiorganisasjonen. «Gutta på skauen» og hjemmefrontkarene dukket opp med armbind. De russiske fangene ble satt fri. Også til Rjukan kom nordmenn tilbake fra Sverige, for Rjukanfolk hadde også måttet flykte. Disse var nå bl.a. politisoldater.


Etter hvert kom også Grini-fangene hjem. De hadde med seg sine historier, og over hele Norge ble Grinisangen, «Det har vi», spesielt populær. Nå skal vi forsøke å synge den… SANG:

Dagene rinner og ukene svinner

Og nå er det måneder og år passert.

Siden den dag vi ble invitert

Med på en biltur og her plassert


Stedet er riktig forbausende prektig

Ånei, med oss er det ingen nød

Her har vi uten å stå i kø

Gratis vårt daglige brød


REF.:

Det har vi, Det har vi

Det har de neigu'kke ute

Nei det må være utrivelig

Der ute i det fri



Einar Moen og andre forteller at tyske soldatene etter 8. mai gikk rundt i Rjukan med våpen. Den fungerende Sunshine-lederen Jens-Anton Poulsson (Tronstad ble skutt i mars) nevner i sin bok at de tyske soldatene oppførte seg eksemplarisk. Det at tyskerne overga seg uten kamp, betegnet Milorg sjefen Jens Christian Hauge senere som et «mirakel». Man var forberedt på det verste. I Norge var det tross alt 350 000 tyske soldater som i løpet av tiden framover skulle ut av landet.


Midt i all gleden bar folk på mye sorg. Også fra Rjukan var det folk som, i tillegg til Grini, var sendt til tyske konsentrasjonsleirer, og sjøfolk som aldri kom hjem. Det var mange ulike skjebner. I tillegg var kjente og kjære omkommet under bombingen og i senkingen av ferga Hydro.


Det var blandede følelser og mye innestengt hat. De nazistene og sympatisørene som var blitt arrestert, ble samlet og drevet nedover Sam Eydes gate til offentlighetens forakt.


Der gikk skolebestyrer, rektor, ordfører, politimester, nazipoliti, legen og andre medløpere. Tilskuere spyttet på dem og skjellsordene haglet. Jeg er blitt fortalt av noen som var skolebarn på den tiden, at det faktisk var vondt å se øvrigheten drevet gjennom gatene på en slik uverdig måte. De nye fangene representerte fienden, men nå var det mobbens hat som regjerte. Etter dette ble også jenter som hadde forelsket seg i tyskere, oppsøkt. Med vold fikk de håret klippet av.


Senere i mai kom amerikanske soldater til Rjukan. Som allierte hadde de vunnet krigen, og det sies at det var stor stas da de kom. De drev i Rjukans gater, og lokalt ble det sendt en oppfordring til Rjukans befolkning om å sende døtrene sine ut for å treffe amerikanerne. Ikke alle satte pris på denne oppfordringen.


I løpet av krigen var Rjukan blitt et navn på verdenskartet. På grunn av tungtvannsaksjonene viste det seg at Rjukan var blitt en brikke i et storpolitisk spill om historiens mektigste våpen. Andre verdenskrig ble en epokeendrende tid. Etter krigen ble verdensordningen forandret, og kolonimaktenes storhetstid var på hell. Den «kalde krigen» skapte en ny type fred. Med atomalderen skulle «fred» heretter fungere under trusselen av et grusomt våpen.



For noen år tilbake var Gunnar Sønsteby med på å oppfordre til at minnedagen 8. mai skulle gi plass til noe mer enn frigjøringen i 1945. Den skulle gjøres til en veterandag for internasjonale oppdrag. Kommende generasjoner ville kanskje ikke ha noe forhold til 8. mai og andre verdenskrig.


Man ignorerte likevel, syntes jeg, alle som var barn under krigen og som fortsatt husket og satte pris på denne minnedagen fra 1945. Min far var, som han pleide, nede ved Akershus festning i fjor for å overvære 8. mai, men ble svært skuffet over at det ikke skjedde noe der. Ting var forandret. Det var i stedet en større markering av veteraner i rådhuset, men han gikk ikke inn.


Det er viktig å minnes de som har vært ute i Midt-Østen, Afrika, Europa, Asia og andre steder, men er det riktig å gjøre dette på 8. mai? I iveren etter å vise vår internasjonale ansvarsfølelse må vi ikke glemme vårt eget Norge. Datoen 8. mai tilhører 1945 og representerer mye mer enn en militær veterandag. Den representerer en gledelig snuoperasjon som etter hvert åpenbarte hvordan norske kvinner, menn og barn, på sine ulike måter hadde tatt del i kampen for nordmenns rett til å være selvstendige. Den representerer en gedigen folkefest.


Den 8. mai tilhører vår Norgeshistorie og bør ikke komme i skyggen. Dagen kan i dette henseende være en arena for fortellinger om nordmenns mot, trofasthet og karakterstyrke.


Vi må ikke glemme hvordan kjærligheten til Norge brant i hjertene på våre landsmenn i 1945. Vi må ganske enkelt ikke glemme det fordi det er vår plikt at vi hegner om den opprinnelige betydningen av 8. mai, og at vi passer på at det våre landsmenn i 1945 hadde lært og forstått, ikke renner vekk mellom fingrene på oss.


Vi må ikke glemme :

- Invasjonen 9. april 1940 og de bevæpnede soldatene i gatene.

- At vi under nazistene mistet vår frihet til å tro og mene det vi ville. Studenter, lærere, intellektuelle og kristne ble arrestert for sine standpunkter.

- Vi må ikke glemme menneskeverdet, at de bedrev rasesegregering og folkemord.

- Vi må ikke glemme redselen for å bli angitt, arrestert, skutt, og tvunget inn i nazistenes system.

- Vi må ikke glemme matmangelen og mangelen på varer, klær, utstyr og alle slags nødvendigheter.

-… at alle hager og parker ble til dyrkbar jord. Og at vi på finurlige måter klarte oss med lite og fant på mye.

- Vi må ikke glemme alle køene. Rasjoneringskortene. Alle søknadene om reisetillatelser. De mørklagte gatene. Blendingspåbudet. Flyalarmene. Timene i de kalde tilfluktsrommene og kjellerne.

- Vi må ikke glemme redselen for å bli bombet. Alle de uforutsette eksplosjonene og sabotasjene der mange omkom. -Men kanskje vi har glemt? For hvorfor har vi i nyere tid vært med på å bombe andre land?

- Vi må ikke glemme hvorfor vi var stolte av våre sabotører. I dag kaller vi andre lands sabotører for terrorister. Det er et tankekors.

- Vi må ikke glemme de illegale avisene, kurérene, alle som skjulte folk med stor risiko for seg selv, mens det var andre som valgte å være angivere.

- Vi må ikke glemme fiendens bannere hengende på skoler og offentlige bygninger. Og den nakne flaggstangen på 17. mai.

- Vi må ikke glemme at vi ikke fikk synge nasjonalsangen vår.


Vi må ikke glemme det som fikk gledestårer til å strømme hos våre landmenn i fredsdagene 1945!


Artikkeltags