Moen signerte bøker og traff gamle kjente

Einar Moen signerte bøker på Rjukan Libris fredag formiddag. Magne Jenbergsen var en av dem som sikret seg et signert eksemplar.

Einar Moen signerte bøker på Rjukan Libris fredag formiddag. Magne Jenbergsen var en av dem som sikret seg et signert eksemplar.

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Einar Moen kom tidligere i sommer ut med boka "En Rjukangutts krigsminner 1940-45 - En familiekrønike med nogo attåt". Fredag formiddag var han på gamle trakter. I lokalene til Libris Rjukan for å signere bøkene.

- Jeg er jo spent om noen vil ha boka jeg har skrevet. Gruer meg litt for å siitte sånn, men det hører vel med,  sa Einar Moen til RA rett før boksigneringa.

Men her var det ingen grunn til å bekymre seg. Folk strømmet til.

I løpet av to timer hadde han solgt 15 bøker. Det er faktisk også 15 prosent av opplaget.

- Veldig hyggelig. De ansatte ved bokhandelen hadde gjort det så hyggelig med bord og plakat. Dette var jo ikke noe å grue seg for, konstaterte han  da det hele var over.

 Kjente du noen av bokjøperne  igjen?

- Javisst. Jeg møtte noen jeg hadde gått på skolen sammen med. Ellers var det barn eller barnebarn av de jeg har vokst opp sammen med. Så hadde du selvsagt de som er historieinteresserte og interessert i lokalhistorien. Rjukan var et spesielt sted å vokse opp - ikke minst under krigen, forteller han.

Einar Moen vokste opp i Skogveien. Han reiste fra Rjukan i 1952 for å bli tannlege. Etter noen år slo han seg ned i Skien der han praktiserte som tannlege i mange år.

                                           xxx

RA presenterte boka tidligere i sommer. Her er et utdrag av artikkelen som Bjørn Iversen og Egil Stensrud skrev.

Tran, bomber og blendingsgardiner

Rjukangutten Einar Moen begynte for noen år siden å skrive ned sine minner fra oppveksten på 1930–40 tallet. Nå har det blitt til en bok.

-  Det er rart å se denne haugen med bøker som nylig kom fra trykkeriet. Når jeg begynte å skrive så var ikke det planen. Jeg hadde lyst til å gjøre det for barn og barnebarn. Jeg fikk noen andre til å lese over det og ble oppfordret til å gi det ut da kan det kunne ha mer allmenn interesse, sier Einar Moen.

«En Rjukangutts krigsminner 1940-45» heter boka, som har fått undertittelen «Familiekrønike med nogo attåt». Han forteller om oppveksten i Ligata 4, hverdag og fest, skolegang under krigen og selvsagt frigjøringsdagene i mai 1945.

– Jeg har forsøkt å gjøre det enkelt. Derfor har jeg tatt for meg år for år med hvert sitt kapitel. Du vet Rjukan var et spesielt sted å vokse opp med fabrikkene tett på byen, mange barn i gata. Dessuten hadde vi naturen med fjell og vidda rundt oss. Et eldorado å vokse opp i, forteller Moen, som i dag er bosatt i Skien.

Som de aller fleste på Rjukan kom foreldrene flyttende for å få jobb på Norsk Hydro.

– Min far Ragnvald flyttet til Rjukan i 1918. Da var han 19 år og hadde fått jobb på lønningskontoret. Før det jobbet han hos Andvord papirhandel i Kristiania – og tok diverse kurs i handels – og kontorfag på kveldstid. Da moren min - Laila - traff faren min, jobbet hun på Freia sjokoladefabrikk. Selv om begge i utgangspunktet var innstilt på at rjukan-tiden skulle bli kort ble det ikke slik. De trivdes, slo rot og ble boende på Rjukan resten av livet, sier han.

To ble til fem. Eva ble født i 1923, Odd i 1927 og yngstemann Einar i 1932.

– Gjemte oss i kjelleren

– Jeg var i mitt 6. leveår. I september 1939 fylte jeg 7. år og et nytt avsnitt i livet ligger foran meg. Jeg begynte på Rjukan skole – Bøen skole i sentrum.

Han husker godt 9. april 1940 - invasjonsdagen.

– Den niende om morgenen gikk jeg på skolen som vanlig, men vi ble snart sendt hjem igjen. Vi skjønte at kamper var i gang på Østlandet, men vi var ikke berørt av noe foreløpig og dagene gikk videre som før.

En dag han var nede hos kameraten Arne i Blindtarmen, ulte sirenene for første gang. Jeg tok beina fatt og mor fikk oss ned i kjelleren.

Det var frykt for at tyskerne ville bombe Rjukan. Derfor ble ungene og mødrene evakuert til bygdene.

– Vi ble innlosjert på en gård ved Sigurdsrud sammen med en annen familie. Ikke mye plass, men vi var takknemlig for at Mårdalenfamilen tok imot oss. Far var med under evakueringen, men måtte tilbake igjen på jobben og bodde hjemme, sier han.

Litt dramatikk fikk de oppleve.

– Broder Odd var borte i uthuset av en eller grunn. Et fly kom, han ble redd og løp bortover mot hovedhuset. Plutselig hørte vi en salve fra flyet og det var Odd de skjøt etter. De trodde han kanskje var en norsk soldat fra mitraljøsestillingen ved gården, forteller han.

Snikskytter i Atrå

Etter hvert kapitulerte de norske styrkene i Hovin og Rjukan ble overgitt.

– Vi fikk beskjed når de ville komme, og jeg var klar til å ta dem i mot. Jeg hadde laget meg et slags tregevær og lagt meg i stilling bak et steingjerde. De skulle få det når de kom! Den 4. mai dukket de første motorsykkelordonansene opp. Litt etter dem kom et kjøretøy med et svært hakekorsflagg liggende utbredt på motorpanseret. Soldatene som kom holdt et vaktsomt blikk for alt og alle med geværene klare for eventuelle angrep. Veldig ubetenksomt av meg å sikte på dem. De kunne jo tro jeg var en snikskytter. Ja lykken er som regel bedre enn forstanden.

Sterke minner

Skoleelever i Tinn fikk tran, men noen av barna hadde sine metoder for å slippe

– Den mest benyttede metoden var avledningsmanøveren. En av elevene forsøke å forstyrre den som delte ut tranen, mens andre så sitt snitt til å kvitte seg med trandosen i vasken. De lyktes som oftest.

Razziaen 42

Om razziaen etter «Operasjon Freshman» .

- Vi satt der og ventet, for vi hadde allerede observert at soldatene var i nabolaget. Så ringt e det på døra. Mor lukket opp og inn kom tre soldater i fullt utstyr. Det først de så var selvfølgelig geværet mitt, og en av soldatens fokus var rettet mot det. Men da han så hva det var, smilte han.

Det var tre høflige og disiplinerte soldater som gikk gjennom leiligheten – rom for rom. Men de åpnet ikke noen skap, rørte ingenting. Da inspeksjonen var ferdig sa de pent adjø og forlot oss.

Bombinga 43

Einar og elevene har søkt tilflukt i kjelleren. ifølge han var trykkbølgene fra eksplosjonene så voldsomme at dørene ble slått inn.

– Dørene var sikkert ikke festet godt nok i forvirringen som oppsto da alle presset på for å søke ly i kjeller lokalet. Hyl og skrik fra elevene blandet seg med de voldsomme smellene. Vi var nok ganske redde alle sammen og lærerne trykket oss lengre og lenger inn i kjellerrommet, men ingen av lærerne gikk bort for å lukke dørene. Da var det at Rolv (Jacobsen) og jeg sprang bort og fikk skjøvet dørene på plass igjen og festet slåen skikkelig.

Freden 45

– Friheten ble feiret med bålbrenning flere steder. Lyset og den blågrå røyken fra bålet var for oss, der og da, symbolet på at de mørke «skyene» som hadde ligget over landet var jaget vekk for godt. Mange bål var tent opp av blendingsgardiner som folk endelig kunne kvitte seg med. Det var heller ikke noe problem å holde flammene ved like for stadig kom det folk med nye bører med de forhatte svarte gardinene.

Da det smalt i lia

Engang i løpet av ettervinteren 1943 ruslet han og kameraten Herbjørn Kasin oppover lia bak Skogveien - for å møte de første solstrålene. Plutselig oppdager de noe under en steinhelle.

- Her var det gjemt melkeflasker, brød og annen mat. Trolig lagt der nylig. Nysgjerrige som vi var, kikket vi rundt i området og ble ikke så lite overrasket da vi i en hule fant flere Krag Jørgensen geværer og mye ammunisjon, forteller han.

De finner ut at de skal prøve våpnene.- En stemme inne i meg sa at dette er for skummelt, men jeg lot meg rive med. Første skuddet ga et voldsomt slag i skulderen, men Herbjørn instuerte meg og alt gikk bedre, jeg traff til og med stubbene. Vi skjøt 10-15 skudd, minnes han. Hjemme fortalte han ingenting. - Faren min mente det var «gutta på skauen» som hadde prøveskutt,men undret seg over at de gjorde det så tett på bebyggelsen.Jeg og Herbjørn dro opp dit igjen noen dager senere,men da var alt ryddet bort.

Artikkeltags