Gå til sidens hovedinnhold

Så harry at det er sjarmerende?

Ingen bør undre seg over at hundrevis av forurensende, miljøfiendtlige og støyende rånere tar seg til rette i det offentlige rom i sentrum av Bø, en skjærtorsdag kveld midt under koronaen.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Telemarksavisa)

Så skjedde det som ikke skulle skje nå midt under pandemien; på skjærtorsdag var det et stort rånetreff i Bø med rånere fra fjern og nær.

Flere hundre biler paraderte opp og ned hovedgata i Bø, slik at politiet av smittevernhensyn måtte vise bort folk.

Det burde ikke forundre noen, for ifølge politiet har Tv-serien «Rådebank» og Børning-filmene, samt en generell nysgjerrighet og interesse for råning i mediene gitt rånerne høyere status og bidratt til en eksplosiv vekst i rånermiljøet de siste månedene.

Les også: Slo seg ned på industriområde - stakk da politiet kom til stedet

«Den edle ville»

At den urbane dannelse plutselig kaster seg over marginaliserte grupper fra folkedypet, er ikke noe nytt.

Dyrkingen av «den edle ville» har vært et viktig kapitel i Europas kulturhistorie fra slutten av 1600-tallet og fram til i dag. En dyrking som bygger på forestillingen om at mennesker som er mer eller mindre upåvirket av høykulturens raffinerte smak og holdninger representerer noe opprinnelig, enkelt, ærlig og godt, som kan fungere som en viktig korreks til de verdiene høykulturen etter hvert har glemt eller oversett.

I nasjonalromantikken på midten av 1800-tallet oppdaget for eksempel høykulturen den norske folkemusikken. Komponister, kunstkjennere og akademikere betraktet folkemusikken som en glemt skatt, som det var deres oppgave å løfte fram i lyset, av og til også sammen med utøverne av denne edle kunsten.

I 1849 fikk for eksempel Ole Bull spelemannen Torgeir Augundsson fra Sauherad til å spille hardingfele på konserter i Kristiania. Torgeir, mer kjent som Myllarguten, vakte stor oppmerksomhet både med sitt spill og sin væremåte.

Kristianapublikummet syntes kanskje det siste var det mest spennende. For den tids borgerlige dannelse fremsto han nemlig som en krysning av en forfylla bygdeoriginal, som kunne ha hørt hjemme i et freak-show, og ett rått og utemmet naturbarn med dype røtter i folkekunsten.

Han ble i det hele tatt dyrket med en skrekkfryd, som kan minne om den måten dagens Gode Smak pynter seg med kitsj, trash og bad-tast på. For eksempel i medienes mange reportasjer fra rånermiljøet, der inngående beskrivelser av alt som kan fremstå som blodharry er mer eller mindre obligatorisk.

Nasjonalromantikernes dyrking av «Den edle ville» fikk store konsekvenser både for nasjonsbyggingen, og ikke minst for kunsten selv. Hva ville for eksempel Grieg ha vært uten den norske folkemusikken?

Hvilke konsekvenser får så vår tids dyrking av det folkelige fenomenet, råning?

Interessant og harry

Jo, at det å være råner, det vil si det Bokmålsordboka definerer slik: «en person som har biler og formålsløs bilkjøring som fritidsinteresse», blir stuereint.

Ja, for du er ikke lenger harry, fordi om du tilbringer store deler av fritida di med å kjøre opp og ned stripa i Bø i en sliten, gammel Volvo 240 med sota glass. Du er interessant og harry.

Ja, du er et spennende og eksotisk innslag i en bygdeby-populærkulturell kontekst, som gjennom spin-off-effekter av filmene kan bidra til lokal identitet, turisme og næringsvirksomhet.

Samtidig er du et studieobjekt for journalister, sosialantropologer, trendanalytikere og esteter, som elsker å dykke ned i den bassdunkende og wunderbaum-befengte kitsjen og trashen, for der å finne nye og spennende uttrykk for en for en festlig, fargerik og eruptiv ungdomskultur.

Eller som rånernes eget blad «Råner´n» reklamerer med: «Så harry at det er sjarmerende».

Det er antagelig bare et tidsspørsmål før produktutviklere fra Adidas og Nike og andre aktører i den internasjonale streetwear-industrien tar seg en svipper en tur innom Bø, Brumunddal og Notodden for å snuse opp noen kule, fremtidige produkter.

Ingen bør undre seg over at hundrevis av forurensende, miljøfiendtlige og støyende privatbiler tar seg til rette i det offentlige rom i sentrum av Bø en skjærtorsdag kveld midt under koronaen.

Det er simpelthen bare et spennende uttrykk for en interessant subkulturell ungdomskultur som er så harry at det er sjarmerende.