Strømmen er blitt så dyr at mange eldre og syke som bor i gamle hus, vil måtte leve uten innlagt vann. Hvis vi ikke skal øke uføretrygder, minstepensjon og lave lønninger drastisk, må vi gjøre noe med strømprisene.

Vannkraft er en stor ressurs i landet vårt. Fra vikingtiden har vi utnyttet den. Industri har de siste århundrene brukt fossekraft. I 1885 kom det første lokale vannkraftverket som skulle gi strøm til innbyggerne.

Mange steder gikk folk sammen om å demme opp vann og lage «lysverk». Det ble lys i vinduene i bygdene. Etterhvert ble elektrisiteten regulert. Gunnar Knutsens regjering sørget for at fallrettighetene ikke ble kjøpt opp av utenlandske kapitalinteresser, men ble styrt av staten. Innføring av «hjemfallsretten» sikret at fallrettigheter går tilbake til staten, til fellesskapet, etter et visst antall år. Vannkraftressursene er altså vår felles eiendom, vår felles naturressurs.

Hvor glapp det? Hvordan skjedde det at strømmen nå er blitt en fattigdomsskaper, ikke en god tjener?

Frem til 1991 var målet til kraftverkene i Norge, å gi billigst mulig strøm til innbyggerne. Fra 1991 ble målet å tjene penger, å gi utbytte til eierne. Tilbud og etterspørsel skulle styre kraftprisen, ikke hva det kostet å produsere kraften. Det var der det først glapp.

Kraftkabler til utlandet og en felles kraftbørs gjør at strømprisene i Europa påvirker våre. Det kan jo være fint og solidarisk, men det gjør også at de fattige her fryser. Det er ikke greit.

Det siste området der det glapp, er det grønne skiftet. Det grønne skiftet er fint, men vi har gjort det i feil rekkefølge: Vi må produsere nok strøm, for å gå over til å bruke mer strøm. Elektrifisering av biler, fyring osv. sammen med nedstengning av miljøfiendtlige kraftverk, gjør at etterspørselen er blitt mye større enn ilbudet, og da får vi sånne strømpriser som vi har nå.

Sånn kan vi ikke ha det! Vannkraften er vårt felles gode, vi har nok av den, og den skal komme alle innbyggerne til gode, ikke bare de som har nok penger til å konkurrere om å kjøpe «mangelvaren» strøm.

Hvordan skal vi løse dette? Regjeringen har kommet med en midlertidig løsning i vinter, som redder mange av oss. Det er godt! Men vi må også løse dette på lenger sikt. Det er flere muligheter:

Lav fastpris på strøm: Lav fastpris på strøm vil hjelpe alle.

Endring av kraftverkenes mål: Fra fortjeneste, tilbake til å skaffe befolkningen billigst mulig strøm. Hvis målet for kraftverkene er å produsere billig strøm til befolkningen, synker prisen på strøm til et fornuftig nivå.

Moderne, trygge kjernekraftverk: I Europa har vi for lite strøm. Kjernekraftteknologien har gjort store fremskritt de over femti årene vi har hatt kjernekraftverk. Med den nye, trygge kjernekraftteknologien, er dette blitt en av de mest miljøvennlige kraftformene.

Kortreist strøm: Vi må beholde den nasjonale kontrollen over kraften og kraftprisene, og styre prisen lavt, så alle i landet vårt får det de trenger. Det er snilt å dele med andre deler av verden, men det mest bærekraftige er at hvert land skaffer sin egen strøm. Lang transport av strøm er sløsing med strøm, siden det gir stort strømtap.

Nå er strøm blitt et knapphetsgode som bare de med god råd kan skaffe seg nok av. Det blir helt feil. Strøm har vært, og er, vår felles norske naturressurs. Det er ikke greit at vi lager systemer og regler som gjør at bare de med god råd, får nok strøm.

Strøm er et fellesgode, ikke en luksus bare de rike skal kunne unne seg. Landet vårt skal ikke være sånn at syke og gamle skal måtte hente vann i bekker og gå på utedo. Små barn skal ikke fryse seg gjennom dagene.

Foreldre skal ikke ligge våkne og lure på hvordan de skal kunne betale strømregningene. Strøm er vår felles naturressurs som vi skal dele, ikke noe bare de med nye hus og god råd skal få nok av.

Strømprisene skal være sånn at alle i landet vårt har råd til å bo i varme hus med innlagt vann.


Toril Knutson

Telemark Senterkvinner