Gå til sidens hovedinnhold

Tinn, Texas

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I det siste har det blitt skrevet mye om både Rjukan sykehus og den lokalpolitiske debatten i Rjukan Arbeiderblad. Her kommer noen tanker om det.

Siden dagens kommunestyre fikk hånden på rattet, så har befolkningen i Tinn gått ned fra 5780 til 5604 innbyggere. Det er en nedgang på 176 innbyggere på to år. Nå er ikke dette noe nytt, fordi befolkningsnedgangen i Tinn har vært vedvarende siden 1963, med et og annet unntaksår.

Vi er heldige i Tinn som har vannkraft, og inntektene fra vannkrafta sørger for at kommunen er en av landets rikeste. I løpet av en kommunestyreperiode skal en folkevalgt forvalte om lag to og en halv milliard kroner som tilhører kommunens innbyggere, og i tillegg kommer verdiene som ligger i kommunens selskaper hvor kommunestyret er generalforsamling. Det er skattlegging som utgjør den største inntektskilden til kommunen, først og fremst gjennom den skatten vi innbyggere betaler, men også gjennom eiendomsskatt på verker og bruk. Så kommer rammetilskudd fra staten, gebyrer, øremerkede tilskudd og momskompensasjon. Poenget er at kommunens inntekter først og fremst beror på lokal verdiskaping, og bortsett fra vannkrafta så avhenger inntektene av hva innbyggerne i Tinn gjør, hvor mange vi er, og på sikt hvordan fellesverdiene forvaltes.

Når vi da stadig blir færre, så må tjenestetilbud også dimensjoneres deretter. Kartet må følge terrenget. De to største utgiftspostene på kommunebudsjettet er helse og skole. Helse er desidert størst, og skole er en god nummer to. Så er spørsmålet alltid hvordan man skal dimensjonere tjenestetilbudene? I kommuner som har stor befolkningsvekst må man bygge ut tilbud, og dette er en stor belastning for kommuneøkonomien når man skal investere i ny infrastruktur. I kommuner som har negativ vekst, slik som Tinn, så er det ikke kostnadene ved å bygge nytt som er problemet, fordi at man skal neddimensjonere tilbudene, men det er de politiske og relasjonelle kostnadene ved å velge bort det som ikke skal brukes som er dyrt, i tillegg til de faktiske kostnadene ved å ikke ta grep.

Det er de kostnadene vi begynner å se nå. Og lokaliseringsdebatter er ikke noe nytt fenomen i Tinn, og det er ikke rart at folk ønsker å beholde tilbud så nær seg som mulig, men man må også klare å betale for det, og det klarer man på sikt ikke når gjelder helsetjenestene i Tinn. Da må man ta grep.

Det er på det rene at Rjukan sykehus ikke kan være stedet der man samler helsetjenestene i Tinn, og siden man ikke kan det, så vil det ikke bli kostnadsbesparende å kjøpe sykehuset. Telemark sykehus sitter med en stor bygning som de ikke får solgt, og som de heller ikke klarer å fylle opp med tjenester. Det er heller ingen grunn til å tro at Tinn kommune vil klare å fylle det opp med tjenester, og man må ha et perspektiv angående hva et slikt bygg skal brukes til som strekker seg over en lengre periode enn fem til ti år, fordi at man ellers risikerer at det kun blir en utgiftspost og ikke noe som reduserer kostnader. Den eneste måten kommunen kan garantere at et kjøp vil være forsvarlig er hvis man fyller bygget med de tjenestene kommunen selv tilbyr, alt annet vil være en risiko kommunen ikke har råd til å ta.

Når man ikke har en plan om å fylle opp bygget med kommunale tjenester, så har man heller ikke en plan som strekker seg over lang nok tid til å kunne forsvare et kjøp av bygningen, fordi bygningen som en utgiftspost vil gå ut over kommunens evne til å tilby tjenester til kommunens innbyggere.

I Tinn så må fokuset dreie seg om hvordan vi skal skape flere verdier i kommunen, slik at vi får flere innbyggere. Mulighetene er store, men mulighetene ligger som regel ikke i prosjekter som skal starte stort, men i de små som skal vokse, og det som er liv laga trenger ikke kommunale midler. Det går en veg fra helt Texas til liv laga, så lenge du velger et kart som følger terrenget.