Tinndøler var med i 1.verdenskrig

AUSTBYGDE: Halvor K. Orekaasa født og oppvokst i Tinn Austbygd kjemper 13 måneder med et maskingevær i  Argonne, det nordøstlige hjørnet av Frankrike. Bilde fra Rjukan Dagblads artikkel 1923.

AUSTBYGDE: Halvor K. Orekaasa født og oppvokst i Tinn Austbygd kjemper 13 måneder med et maskingevær i Argonne, det nordøstlige hjørnet av Frankrike. Bilde fra Rjukan Dagblads artikkel 1923.

Av

"1917" høster kjempegode kritikker og settes nå opp på Rjukan kino. Filmen gir et innblikk i hva to britiske soldater opplevde under 1.verdenskrig. Tinndøler og amerikanske tinndøler kjempet også i skyttergravene. - Jeg har sett nok av fronten de 13 månedene jeg var der for hele levetiden, sier Halvor K. Orekaasa fra Austbygde, amerikansk soldat i Frankrike.

DEL


De siste årene har det vært en fornyet interesse for 1.verdenskrig, som nå med "1917". RA har tidligere trykket en større artikkel om tinndøler og andre telemarkinger som livet inn i de forferdelige kampene i Nord-Frankrike. Nå presenterer vi den på nytt i anledning søndagens premiere på Rjukan:


For 100 11. november 1918 sluttet 1. verdenskrig etter fire år med nedslakting. Over 9 millioner soldater og over 7 millioner sivile ble drept. Halvor K. Orekaasa var en av de vel 100 000 norsk-amerikanerne som var med da USA kastet seg inn i krigen på Storbritannia, Frankrike og Italias side. Det skjedde i 1917. Han overlevde og ble i 1923 intervjuet av signaturen Mr . X i Rjukan Dagblad. Her deler han noen av sine opplevelser:

- De er jo hjemme på besøk nu, mr Orekaasa og har været med i Frankrike. Fortell oss litt om dette der sikkert vil interessere bladets lesere både i bygden og på Rjukan.

- With pleasure, sir, svarer han.

- De er jo født i Tinn?

- Jo, i Østbygden 1891. Jeg fikk amerikafeberen i 1909 og reiste over til Grand Forks North Dacota, hvor jeg hadde en business de siste år. Nå har jeg været hjemme siden i våres og blir vel her i vinter også.

- Ja, det var vel rart at være i Amerika da krigen brøt ut ?

- Ja, det skal være visst i særdeleshet da tyskernes først trodde vi kom med og indrettet sig derefter., forteller Orekassaa.

- Som De husker så det ikke rar ut med de allierte det siste halvandet år før krigens slutt i 1918. Ententen trengte Amerikas hjelp i høy grad, og utrustningen av den anden million mann blev derfor påskyndet så meget man kunne. Verst var det våren 1918 da tyskerne brøt gjennom i sin store offensiv. Hele Amerika skalv som i feber, og det var akkurat på den tid jeg ble mobilisert. Bestemmelsen var først at vi skulle ha 6 måneders intens trening, men man fikk nøye sig med mindre. Jeg kom inn i geleddet 24.juni og allerede 15.august var vi ferdig til at dra av sted. Altfor ”quick work” ikke sant.

- Vel – vi gikk ut fra New York 20. august med 15 båter i en konvoi, eskortert av amerikanske destroyere. I alt var vi 30 000 mann en hel divisjon med artilleri, trenmateriell og alt mulig tilbehør, men sammenstuvningen om bord var rent som sild i tønne eller endu verre. Etter 10 dagers sjøtur kom vi således til Liverpool og hele divisjonen drog starks av gårde med jernbanen til Southampton. Herfra reiste vi over til Havre og ble liggende i en restkamp eller hvileleir i flere dager, trette og umasede etter turen. Kort etter trampede min avdeling i solsteken til Senour, Cote dór, hvor vi fikk en tre ukers trening.

- Jeg for min del kom nu ind i et mitraljøsekorps og blev snart etter sendt til fronten som reserve. Dette var ved Armesville. Og her lå vi i ni dager i skyttegravene med gassmaskerne parat, bare 280 meter fra fienden, som stadig bombarderede oss med shrapnels og annet djevelskap. En morgen kl. 5 gikk tyskerne til angrep, men blev straks slått tilbake, og det var da min sidekamerat blev såret i brystet, hvorav han døde etter kort tid etter. Senere var jeg med i et annet slag i Argonne, hvor vi tok 4000 fanger og jaget fienden fem kilometer tilbake.

De må være glad som kom uskadet fra alt sammen?

- Yes, jeg har sett nok av fronten de 13 månedene jeg var der for hele levetiden. Amerikas innsats gjorde visstnok utslaget, men et helvete på jorden var det i alle dele, så jeg var vel fornøiet da jeg kom hjem igjen, skjønt offiserene gjorde hva de kunde for oss, og levemåten var tip top og intet at klage på. Ved min forfremmelse til korporal i september fikk jeg jo også hele 38 dollars om måneden og 2 krigsmedaljer, men allikevel kan de nok forstå at peace is better than war, avslutter han.










Artikkeltags