Tinndøler i kamp

ALBUM: John O.Miland  gikk på rekruttskolen på Hvalsmoen i 1935 (bilder fra hans fotoalbum) I april 1940 var han tilbake på Ringerike. Nå var det alvor.

ALBUM: John O.Miland gikk på rekruttskolen på Hvalsmoen i 1935 (bilder fra hans fotoalbum) I april 1940 var han tilbake på Ringerike. Nå var det alvor.

Av

- På gården slipte vi bajonettene på en slipestein og kamphumøret var på topp.

DEL

Det skriver John O. Miland i en artikkelserie i RA aprildagene 1950 - 10 år etter felttoget han og flere tinndøler deltok i.

- Min far, var 26 år da krigen kom. Han hadde noen år tidligere avtjent sin verneplikt på Hvalsmoen ved Hønefoss, i ingeniørvåpenet, som «pionersoldat.», forteller Steinar A. Miland som har skrevet ned denne beretningen for RA. Her følger del 2. I første del fortalte han om mobiliseringen på Hvalsmoen, mens de ble utsatt for tyske bombefly. Etter en overnatting på Alme gård bærer det mot Ådalen.

Her kan du lese del 1 - Pionersoldaten

«Det ble en livlig transport etter veiene denne natten. Vi kjørte til Hen i Ådalen, hvor det ble et lite opphold på den mørkeste tid på natten. Det var på en måte en spennende, men uhyggelig jakt. Første skudd kunne løsne når som helst og hvem kunne vite om fienden ikke hadde oss på kornet.

Alle hatet vi ransmennene, som kom for å bo hvor de aldri bygget, høste hvor de aldri sådde, herske over et folk som de aldri hadde tjent – vi visste at mot dem ville vi kjempe så lenge vi kunne.

Og kjempe gjorde vi da tiden var inne. Treffsikre skudd ilte mot fienden – at nordmennene er gode skyttere ble bevist i kampene fra Haugsbygd og gjennom Hadelandsbygdene og Gudbrandsdalen. Det var ikke stort vi hadde å forsvare oss med, men vi gjorde hva vi kunne. Vi var dårlig forberedt, det var et faktum, men det norske ordtaket sier; «En får kjøre med de greiene en har, når vi intet bedre har», og nå måtte man virkelig gjøre det.

- Forbannede svina !

Vi kjempet hardt og bittert, det er ingen overdrivelse. Vi så våre kampbrødre falle, bondegårder ble bombet, bombene formelig regnet rundt oss. Vi var sammen med noen engelske soldater ved Mjøsa, da en fiendtlig jager stadig forstyrret oss under bygging av en tanks-sperring. Et kuleregn fra jagerens mitraljøse gjennomhullet jakken til en av de engelske soldatene, som lå igjen på sperringen, mens vi flyktet i dekning. «Forbannende svina!», sa han på flytende norsk, og vi nikket bifallende, Torgeir Bjørtuft og jeg som stod ved siden av ham i skogsnaret. Etter en slitsom tørn kom vi en natt til en større gård ved Randsfjorden, hvor vi skulle hvile ut. Vi var mange samlet der. Vakthold ble satt på riksveien, vi gikk tre mann 2 timer hver. På gården slipte vi bajonettene på en slipestein og kamphumøret var på topp. Så kom min tur til å ta vaktskifte, jeg skulle på vakt med en annen tinndøl, Knut Nørstebø.


Mystisk bil

Vi fikk ordre om å stoppe en «mystisk» personbil, nummeret fikk vi oppgitt, og vi måtte etter strenge instrukser varsle vår kaptein. Denne bilen hadde nemlig kjørt fram og tilbake flere ganger i løpet av dagen og ble mistenkt for at det kunne være fiendtlige medløpere i den.

Om en stund kom en bil kjørende i stor fart, vi så nummeret og det stemte. Vi stoppet bilen. Vår tredje mann varslet kapteinen mens vi holdt streng vakt over mannskapet i bilen, som var fem karer i norske militæruniformer, og to av disse var offiserer. – Ikke en hånd må røres før vår kaptein kommer, befalte vi med fingeren på avtrekkeren.

Kapteinen og en underoffiser innfant seg straks, og de to offiserene i bilen måtte bli med ned på gården til forhør. Vi fikk så beskjed om å holde vakt over de tre andre karene i bilen, de var iført norske soldatuniformer. Vi stod overfor våre egne landsmenn med fingeren på avtrekkeren. – Er de fiendens medhjelpere, tro, var spørsmålet vi bar på. I så fall var de forrædere og brodermordere, tenkte vi.

De satt urørlige i baksetet på bilen, mens vi holdt geværmunningen rettet mot dem. Hadde noen av dem tatt seg den frihet å rote i lommene e.l., så hadde de måttet unngjelde, den militære disiplinen er jo streng. Endelig kom kapteinen og de to andre personene tilbake. Kapteinen mente de ikke var fiender og lot dem dermed fare. Men slike situasjoner er kjedelige. At vi virkelig kan behøve å mistenke våre egne landsmenn. Men slik var det, dessverre.

Snikskyttere

Vi var utsatt for snikskyttere ved Mjøsa og Gjøvik da vi kjørte der om natten. Kulene suste rundt bilene våre fra skjulte steder. Måtte det bare være et alvorsord til det norske folk i dag at vi står samlet om vårt flagg. La oss alle gi til kjenne det gamle slagordet: «Tro til Dovre faller». Måtte vi aldri mere behøve å stå med fingeren på avtrekkeren mot våre egne landsmenn. Vi trenger å stå samlet i vern for landet vårt. Hvile og søvn ble det nesten aldri for oss soldater, ofte dubbet vi av under transporten på bilene. Det hendte at noen falt av bilen når de sovnet. Men skadede ble straks tatt under behandling av Røde Kors-saniteten. Ellers ble vi innkvartert på en eller annen bondegård noen timer, hvor det kjentes godt å få hvile på golvene, iført full utrustning. Vi var ikke fine gjester slik vi kom til gårds, skjeggete og langhåret, men vi ble godt mottatt likevel. Og på de fleste steder fikk vi all den melk vi ville ha og det ga god styrke.

Trist opplevelse

Men søvnen fikk aldri vare lenge. Vi ble snart vekket opp til nye ordrer, og av sted måtte vi, da vi skulle bygge tanksperringer, underminere veier, sprenge og forberede standplasser for de nye stillingene.

Jeg husker en trist opplevelse fra denne perioden, som gjorde et sterkt inntrykk på meg. Det var oppe i Gudbrandsdalen et sted, vi var en tropp på 40 soldater som kom til en gård for å hvile. Alle gårdens folk gjorde hva de kunne for å gi oss plass på golvene. Mens jeg våknet på golvet ble jeg vàr at rommet var prydet med vakker treskurd, kunstferdig utført. Det var noe av det fineste jeg hadde sett i sitt slag. Jeg beundret kunsten nærmere og gikk også en tur ut på tunet, hvor jeg traff gårdens folk. De oppholdt seg i uthusene for at vi skulle få plass inne. Ved fjøsdøren stod en ung staut kvinne med et lite barn på armen. Jeg så at ansiktet hennes var merket av gråt. Mens jeg stod og pratet med bonden sa barnet: «pappa» og så på meg. Nå brast moren i gråt igjen og forsvant inn i fjøset. Og grunnen fikk vi snart å vite. Den lille hadde nettopp mistet «pappaen» sin i krigen, og det var selvsagt en stor sorg for den unge kvinnen. Med vemod måtte jeg tenke på de mange som nok måtte bære samme sorg rundt om i landet. Etter harde kamper i Gudbrandsdalen, der våre tropper gjorde god motstand og tilføyet fienden store tap, ble engelskmennene satt inn for å avløse oss som hadde kjempet i flere døgn. Men følgen ble at stillingen raknet fort, da våre kolleger manglet mot og forsvarsvilje»


Artikkeltags