Gikk sabotørruta i snøstorm i vinterferien

TØFF TUR: Synet av fokk og 42 knop vind på morgenen var alt annet enn innbydende. Selv om man skulle tro man blåste over ende når en åpna døra var vi bestemt på å gå, ikke å vente ut uværet, forteller de tre om turen.

TØFF TUR: Synet av fokk og 42 knop vind på morgenen var alt annet enn innbydende. Selv om man skulle tro man blåste over ende når en åpna døra var vi bestemt på å gå, ikke å vente ut uværet, forteller de tre om turen.

Tre kamerater fra Kampeskadronen på på Rena 2015/16 bestemte seg for å gå i tungtvannssabotørenes fotspor i vinterferien, og gjennomførte turen med gnagsår og det hele. De kalte turen Gunnerside 2020.

DEL

STRABASIØS VINTERFERIE- Vi er tre kamerater fra Kampeskadronen på Rena 2015-2016. Edward Kynø har familiehytte på Frøystul helt siden hans bestefar jobbet på Norsk Hydro Verksteder på 70-tallet. Vi tre har ofte vært på hytta, vi har lest bøkene til Jens Anton Paulsen og Knut Hauklid, og blitt mer og mer imponert over det mesterstykke sabotørene gjorde i 1942 -44. I jula bestemte vi oss for å følge i fotsporene til sprengningssabotørene. Edward sin far hjalp oss litt med å tilrettelegge det hele med blant annet omvisning på Norsk Industriarbeidsmuseum og selveste Tungtvannskjelleren, forteller Jacob Bratt i en reiseskildring han har sendt til Norsk Industriarbeidermuseum og RA har fått tilgang til. Han fortsetter med å fortelle fra turen.

4 dager og 80 km
4 dager og 80 km på ski. Om så hverken like lenge eller like langt som tungtvannssabotørenes flukt i 1943, gjorde vi ihvertfall et helhjertet forsøk på å gjenoppleve deler av Gunnerside sin marsj ned til Vemork og videre til Sverige.
Etter grundige forberedelser startet vi kvelden tirsdag 18. februar innmarsjen mot Vemork fra Rjukan fjellstue. Vi var ikke forbi mer enn et par kilometer med dyp nysnø vi knakk en stav. Til tross for ergrelsen fortsatte marsjen mot juvet, over elven Måna og inn mot Vemork kl. 0100 på natten. Videre krysset vi elven tilbake der vi kom fra og fikk kjenne på melkesyren opp Ryes veg. På toppen av Krossobanen satt vi opp 3-mannsteltet og hvilte for en ny dag og nye mil på ski.
Gutta var på skia igjen når sola sto høyt på himmelen. Sett bort ifra relativt mye motbakke mot Helberghytta var vi heldige som fikk solsteken og påskevær helt til skumring. Videre nordover fra Våervann gikk vi med solnedgangen og Gaustatoppen i bakgrunnen - det var siste gang vi så begge deler resten av turen. Med mørket ble navigering stadig vanskeligere og vi slo leir 13 km sør for Kalhovd rett før midnatt.

Snø og dårlig sikt
Til vår ergrelse hadde vinden gjennom natten blåst snø over alle støvlene våre, som kun var dekken av duken i ytterteltet. Heldigvis var teltet i sin helhet beskyttet fra vinden da vi bygde en vindmur natten i forveien, og unngikk å snø ned. Med dårlig sikt og vind på over 20 knop var vi nødt til å følge kompasskurs hele veien mot Kalhovd, der vi ankom på ettermiddagen. På GPS Inreach/Inmarsat fikk vi melding om at det ville blåse opp til storm rundt og nord for Mårbu, og at vi enten ble nødt til å snu tilbake til Rjukan, eller fortsette videre og søke ly i hytte for å vente ut stormen. Å snu var anbefalt. Vår opprinnelige plan var å gå forbi Mårbu og via Skrykken før vi krysset østover.Vi valgte å korte ned ruten noe, og dermed minimere tid i voldsom vind. Følgelig gikk vi en lang marsj mot Mårbu i vente, med totalt over 30 km på ski ila dagen. Der var vi framme godt ute i natten, og forberedte oss på å gå en mindre gjestmild tur over platået til Solheimstulen påfølgende dag, det var meldt oppimot 45 knop.

Uvær
Synet av fokk og 42 knop vind på morgenen var alt annet enn innbydende. Selv om man skulle tro man blåste over ende når en åpna døra var vi bestemt på å gå, ikke å vente ut uværet. Vi merket fort at med 50 m sikt var det både vanskelig å navigere og unngå å miste hverandre i stormen. Ruten startet med 2 km motbakke, deretter både kupert terreng og flatmark de siste 13 km til Solheimstulen. Ved første pause gravde vi oss hurtig ned til lårhøyde og bygde en noe rask vindmur å ha litt ly i ryggen. Vi bestemte oss for at det skulle bli svært få pauser den resterende strekningen. Om så vinden var i ryggen ble vi strødd ned på et blunk og etter bare noen minutter så vi mer ut som lik enn skiløpere. Med mørket som lurte ble det stadig mer vrient å orientere seg vha. høydekurver, og de siste kilometerene føltes lange.

Fornøyde med gjennomføringen

Da vi selv med kort sikt traff Langetjønnsætre visste vi det var kort igjen. Vi leverte innspurten, fortsatt med godt mot, fredag kl. 22. At traséer og veier var snødd igjen hele veien kompliserte skituren, men står i samsvar med realiteten for Gunnerside patruljen for over 70 år siden. At vi ble truffet av storm er også en gjenklang av 1943, dog nå med bedre utstyr og tryggere omgivelser enn våre forgjengere. Selv om vi var nødt til å justere for vær og vind er vi fornøyd med både gjennomføring og opplevelse. På gjensyn, Rjukan.

Edward - Daniel - Jacob

Artikkeltags