I et avisinnlegg nylig sammenliknet Bjørn Iversen verdensarv-statusen vår med høna og grisen som startet a/s Egg & Bacon. Høna og grisen var begeistret helt til de fant ut at det hadde en kostnad. Især for den ene. Jeg er enig med Bjørn, jeg, det kan virke som om verdensarv-statusen er flott helt til det går opp for oss at det faktisk bør endre noen handlingsmønster og tankesett. Det kan i en del tilfeller også koste mer penger!

Men du får ikkeno’ for ikkeno’! Min erfaring med turister og gjester i mange år bak disken, og nå også gjennom hydrantsafariene i fjor sommer, er følgende: Folk blir imponert av historien vår, og etter hvert som de forstår at det ikke bare er fortid, men at historien vår fremdeles er levende, genuin og ekte; da gir det en tilleggsverdi til opplevelsen. Det er viktig, og gjør at våre gjester og turister blir ambassadører for oss! De skryter til venner og bekjente som i sin tur kommer, og de blir lenger her enn de først hadde tenkt fordi de får en fin og ekte opplevelse her.

Det hadde overhodet ikke fungert på samme måte om vi kun hadde tomme kulisser og gammel staffasje å vise frem. På nesten hver eneste hydrantsafari vi hadde kom spørsmålet om rjukanhydrantene fremdeles er i bruk. Når vi da kunne svare at ja, alle er i bruk -men heldigvis ikke så ofte. (så nær som den som står til pynt utenfor brannstasjonen og inne hos gullsmeden) da kunne vi se på kroppsspråket til gjestene våre at opplevelsen deres økte i verdi!

Derfor er det trist når Tinn kommune selv kobler fra og bytter ut de gamle brannhydrantene. Det gjøres visst nå på Tveito; hydrantene blir stående, men er frakoblet. Og tilogmed tvers over gata for rallarhuset, mens kommunen kranglet med eierne av rallarhuset om hvor autentisk gjenoppbyggingen skulle være fant Tinn Kommune det for godt å bytte ut en gammel hydrant med en ny.. Det er fullt mulig å fortsette å bruke de gamle hydrantene; men det vil i noen tilfeller kreve å bytte innmaten. Det er kanskje dyrere enn å skifte til en ny modell, men her kommer altså forpliktelsene inn i bildet ved å være på en verdensarv-liste inn. La oss også beholde / sette tilbake igjen funksjonelle Rjukanhydranter! Manglende godkjenninger og sertifiseringer kan skaffes. Vern gjennom bruk er det noe som heter. Dersom vannkapasitet og brannsikkerhet gjør at de gamle hydrantene ikke bør brukes er det for så vidt et trumfkort. Men jeg har vanskelig for å tro at det er bedre å måtte bruke tid på å lokalisere, måke snø og hakke is for å få frem en brønn enn å bruke en hydrant som står over snø og is og er rask å finne… Brannvesenet må eventuelt svare på det.

Men på den positive siden kan vi jo se at når vi gjenoppbygger slik som det ble gjort med Mannheimen, når vi maler og pusser opp hus og brannhydranter så gjør det noe med opplevelsen og inntrykket turister og gjester får av stedet vårt. Det betyr arbeidsplasser, det! Har vi råd til å sløse bort arbeidsplasser ved ubetenksomhet?

Jeg mener at det har vi ikke råd til, og derfor er det gledelig å lese at Sam Eydesgate 158 endelig skal bygges opp igjen, og at vår nye verdensarvkoordinator allerede -i dette tilfellet med Elverhøy- gir uttrykk for at han vil vurdere nøye hva som skal gjøres. Det er en holdning som er lovende for verdensarv-statusen og arbeidsplassene som kan komme i den forbindelsen. Vi kan ikke la være å bygge opp igjen brannskadde hus. Vi kan ikke rive bit for bit av det gamle og tro at vi fremdeles har en hel, komplett historie å fortelle. For til slutt vil helheten forvitre slik at resten er verdiløst. Derfor er til og med detaljer viktige. For ikke å snakke om trivselen som følger av å bo på et sted man er stolt av og som har så mye å by på!