Gå til sidens hovedinnhold

Verdensarven 2020. - Det er mange som misunner Rjukan alt det de allerede har av historier og produkter for å være et attraktivt reiselivssted

Verdensarvstatus er et kvalitetsstempel. FN blei etablert like etter krigen fordi menneskeheten mente det var lurere at vi på jordkloden snakket med hverandre i stedet for å skyte på hverandre. UNESCO blei den delen av FN systemet som skulle ta seg av kultur, utdanning og kommunikasjon. Og det var UNESCO som i 1972 vedtok å lage en Verdensarvliste som skulle ta vare på objekter med «world wide uniqe value», skapt av natur og/eller mennesker. Dette skulle tas vare på for menneskeheten! Rjukan-Notodden industriarv kom på lista i 2015, - vi er «best i verden» på det vi representerer, vi representerer en verdi som verden mener det er verdt å ta vare på for menneskeheten.

Vår verdensarv bygger på 4 pilarer: kraft, fabrikk, transport og Company town. Kraft ivaretas av Hydro. Fabrikkene ivaretas av eierne av næringsparkene, transport ivaretas av NIA, mens kommunene må ta det overordna ansvaret for ivaretagelse for Company towns, - for byene Rjukan og Notodden. Direktøren på Color Line beskriver Rjukan som «stedet som redda verden fra en hungerskatastrofe og stedet som redda verden fra en atomkrig». Vi kan vel ikke ta hele æren, men vi har jo bidratt. Produktet vårt kunstgjødsel mangedobla matproduksjonen i verden for 100 år siden. Bill Gates sier at kunstgjødsel har redda mange ganger flere liv på jorden enn penicillin. Det hjelper ikke med penicillin hvis du har sulta i hjel!

Nå er det 5 år siden industriarven Rjukan-Notodden fikk verdensarvstatus. Siden den gang har Rjukan-Notodden fått rundt 200 millioner i tilskudd fra Staten, - midler øremerket til foredling av verdensarven, midler som vi ellers ikke hadde fått. Disse midlene har gått til rehabilitering av bygg i Rjukan sentrum, de har gått til å øke antall arbeidsplasser på NIA fra 12 til 46 (statlig finansierte kompetansearbeidsplasser), de har gått til gjennomføring av ulike prosjekter som har kommet lokalt næringsliv til gode, og de har gått til istandsetting av bygg og anlegg, båter og tog og utviklet store turistprodukter. Disse turistproduktene trekker folk og reisende som igjen legger igjen penger til lokalt næringsliv. Som turistdestinasjon var Rjukan en av vinnerne i Norge i koronasommeren 2020. Opplevelser og fortellinger etterspørres, og her har Rjukan substans å by på, - for menneskeheten!

2020 bød på store organisatoriske omskiftinger. Telemark slo seg sammen med Vestfold, verdensarvkoordinator på fylkesnivå var ny fra året før, hos Riksantikvaren er det nesten bare nye folk å forholde seg til, det har vært rådmannsskifte i Tinn kommune, og direktør Runar Lia sluttet på NIA. Ved slike overganger skal ting gå seg til, kunnskap skal overleveres, og nye relasjoner og kommunikasjoner skal opprettes. Etter min mening er vi godt i gang med å få til et like godt lag som det vi har hatt, og jeg har store forhåpninger til ny direktør på NIA og ønsker henne hjertelig velkommen til Vemork i februar 2021.

På Notodden har mye skjedd. For det første er Notodden sammen med Vegvesenet kommet godt i gang med planlegging av ny Europaveitrase fra Kongsberg og vestover. Hvordan denne traseen skal krysse verdensarven ovenfor Notodden, blir et viktig og komplekst spørsmål å avklare. Bryn Eiendom, som i dag eier Næringsparken der Hydro i sin tid var på Notodden, gjør en stor jobb med foredling av sin bygningsmasse i verdensarvperspektiv. Enkelte bygg framstår i dag som «perler av industribygg» og løfter fram den vakre fabrikkarkitekturen. Området rundt Lienfoss er i ferd med å bli ferdigstilt, og det er gjort store utbedringer av tømmerrenna, - både reparasjon av selve renna, samt fjerning av vegetasjon rundt renna. NIA har utviklet et prosjekt rundt området Svelgfoss som etter min mening kan bli helt fantastisk. Her bygde Hydro i 1907 sin første kraftstasjon nede i juvet (Europas største), og grunnmur/gulv er fremdeles intakt. Det er her vi ser for oss å utvikle et Verdensarvspel, - et spel som NIA har påtatt seg videre framdrift av. Notodden utvikler en industripromenade som starter ved Heddalsvannet med et kjempestort «sølvtre» som blikkfang (hurra for folk som tørr å tenke litt utenfor boksen). Herfra går industripromenaden langs Tinnåa opp til kraftstasjonene på Tinfos der Telemarksgalleriet ligger. Telemarksgalleriet er en liten perle i seg sjøl, og leverer årlig flere kunstutstillinger av høy kvalitet. Det er fagfolket på Telemarksgalleriet som nå jobber med å etablere en permanent Kjell Grette Christensen-utstilling på Rjukan. Fra Tinfos kan man gå veien videre opp til Lienfos, for så å følge «Kjærlighetsstien» i bratte fjellveggen opp til Svelgfoss. Det er faktisk en industripromenade jeg som Rjukangutt misunner Notodden, men som jeg unner dem av hele mitt hjerte. Dette kan bli et fantastisk produkt både for lokalbefolkning og turister.

NIA er den store motoren på Rjukan og Notodden, - jeg er imponert over hva de får til. De eier Rjukanbanen med tog og båt, og Klima-og miljødepartementet har gitt dem rollen som Verdensarvsenter med hovedansvar for formidlingen av verdensarven vår. Fysisk er Verdensarvsenteret planlagt på Tinfos og Telemarksgalleriet på Notodden og på Vemork på Rjukan. NIA har gjennomført store oppgaver som ferdigstillelse av slippen på Tinnoset (22 mill), ferdigstillelse av skinnegang inn i støperibygget og tilpassing av bygget for oppstalling av alle de 16 freda jernbanevognene, utskifting av mange jernbanesviller fra Rjukan til Mæl, og de har sandblåst og malt D/F «Ammonia» slik at den til sommeren skinner som et smykke nede på Mæl. Rjukanbanens Venner gjør også en stor innsats for Rjukanbanen og verdensarven, som mannskap og ambassadører. En gjeng av dem møtes en gang i uka i Lokstallen og mekker og skrur og juger og ler, og det ene produktet etter det andre kommer skinnende ut i friluft. På andre siden av Tinnsjøen har vi Tinnosbanens Venner som ledes av Lise Wiik. De er nå i spennende forhandlinger for å få Staten til å ta sitt verdensarvansvar for Tinnosbanen, slik at man forhåpentligvis snart kan kjøre museumstog også på Tinnosbanen.

Som Verdensarvsenter har NIA gjennomført mange foredragskvelder på Rjukan og Notodden, og de har gjennom den Kulturelle Skolesekken tatt i mot flere tusen barn og unge, - fra barnehage til videregående fra hele Telemark. NIA har også overtatt eierskapet til Krokan. I så måte har de blitt en viktig samarbeidspartner for Marispelet, noe som førte til tre ulike fellesarrangement i sommer. Rjukan-Notodden industriarv og NIA skulle hatt arrangert Nordisk Verdensarvkonferanse med 200 deltakere i 2020, men koronaen satte en stopper for det. Håpet er å avvikle disse dagene nå til høsten. Rosina i pølsa i 2020 var at NIA klarte å få finansiert oppstart av Vernebygget rundt Tungtvannskjelleren, slik at kulturministeren kunne legge ned grunnsteinen i begynnelsen av august, de lokale entreprenørfirmaene AtilÅ og Skårberg Maskin fikk store kontrakter og en kjempejobb som etter planen skal stå ferdig 24. september i høst. Da får Tinn kommune nok en spektakulær turistattraksjon, - vårt fyrtårn blir en kjeller! Etter min mening er det grunn til å applaudere politikerne i Tinn kommune for «verdens raskeste saksbehandling» i dette tilfelle. Ved å gi en garanti på 7 mill., blei det utløst flere titalls millioner i statlige tilskudd, og prosjekt «Tungtvannskjelleren» kunne igangsettes. Alternativet hadde vært en utsettelse på to år med store kostnadspåslag. Det er å gjøre det umulige mulig! Som et synlig bevis på at NIA lykkes som en turistattraksjon kan nevnes at julibesøket i 2020 var på 22.600 mot 15.000 i 2019, - en økning på 50%!

Hydro Energi er også en imponerende aktør i verdensarven vår. De har sett at verdensarven vår egentlig er Norsk Hydros historie, og det tar de ansvar for. Hydro Energi har lagt ned store ressurser for istandsetting av tømmerrenna på Notodden, og her på Rjukan holder de sine anlegg i tipp topp stand. Det er ingen liten oppgave å ta vare på bygningene Såheim og Vemork kraftstasjoner. Hydro Energi har etablert en ny vei fra Rjukan stasjon og opp lia til Aggregat 12, - verdens første kraftstasjon i fjell. Denne er nå faset ut i produksjonen, men framstår helt intakt som anlegg og vil bli en besøksarena for publikum, - nok et spennende turistprodukt. Og når du er der oppe i fjellsida, får du en fantastisk utsikt over Rjukan sett fra sør. Hydro Energi har satt i stand trappa opp langs rørgata på Vemork, og opp trappa med tunge sekker på ryggen foregikk kanskje en av de mest spektakulære konkurransene under TV2’s «landskampen». (Svenskene vant!) Hydro Energi setter i disse dager i stand kraftstasjonen under hengebrua som en ruin. Denne kraftstasjonen blei bygget av sjefen på Saaheim. Når Saaheim skulle bygges i 1913-15, fikk sjefen på Saaheim ikke kjøpt strømmen billig nok av sjefen på Vemork. Som den handlingens mann han var, og sikkert litt forbanna, bygde han i stedet sin egen kraftstasjon i juvet under Vemork. Kraftstasjonen har fine, murte steinvegger, men taket var av tre. Under innspillingen av «Heroes of Telemark» i 1965 var film-crewet samlet nede i juvet for å filme hengebrua. Kaldt var det, og for å varme seg litt gjorde de opp bål inne i kraftstasjonen, og slik forsvant det taket. Det var ikke bare kjerka som brant med Benton film, men også kraftstasjonen nede i juvet.

Tinn kommunes ansvar i verdensarven er først og fremst byen Rjukan, - Company town. Og det største som skjedde i Rjukan by 2020 var ferdigstillelse av Mandheimen. Jeg husker natta det brant hvor uhyggelig og trist det var, og nå, fire år etterpå, se hva vi har fått! Et smykke i byen vår, med ny park inn mot Paradiset. Fra slum til slott, sier jeg. Her har Tinn kommune med Geir Pedersen i spissen etter min mening gjort en fenomenal jobb, og jammen belønnet ikke Tinn kultur-og oppvekstutvalg Mandheimen med Årets Byggeskikkpris. Vel fortjent. Men det skjer også mange andre gode ting i byen vår. Oppussingen av Peltonturbinen og Birkeland/Eyde-ovnen i Kinoparken blei ferdigstilt i 2020. To helt sentrale industrielle installasjoner som grovt sett forteller hvorfor Rjukan blei skapt. Peltonturbinen gjorde vann til strøm, strømmen blei kobla til B/E-ovnen og inne i den ble det skapt en varme på 3000 C. Da blei det varmt nok (S.E: ønske meg det sterkeste lyn der er mulig å skaffe ned til jorden) til å trekke nitrogenet ut av lufta. En Birkelandoppfinnelse som av Norsk Patentkontor er definert som Norges viktigste oppfinnelse for verdensmarkedet.

I 2020 har vi også gjennomført et stort skiltprogram der signifikante objekter i verdensarven nå får sin historie forklart på skilt. Selve monteringen av skiltene vil foregå i begynnelsen av 2021.

Tinn Brannvesen er en god og viktig aktør i vår verdensarv som tar sitt ansvar og sin oppgave alvorlig. Siden vi blei verdensarv, har Rjukan opplevd 10 branner i bysentrum med Mandheimen og Rallarhuset som de to største. Tinn Brannvesen har nå fått utbedret sitt slokkingsutstyr bl.a med Stigebil, og de har utarbeidet en egen brannvernsplan for verdensarvbyen Rjukan. Tinn kommune fikk i 2020 et brannverntilskudd fra Riksantikvaren på kr. 700.000.

Hvert år får Rjukan/Notodden 1 mill. i Company town-midler fra Riksantikvaren, og sammen med andre tilskuddsordninger og Tinn kommunes egne kr.400.000 til samme formål, kan private og borettslag søke om tilskudd til utvendig utbedring av huset sitt. Etter min mening er det grunn til å berømme både private eiere og borettslag for den jobben som gjøres for å foredle Rjukans arkitektur og bomiljø. Se hva som har skjedd med vinduer i O-blokkene fra kirken og oppover, se hva som har skjedd med vinduer i Mexico, se hva som har skjedd med oppussing av Sing-Sing, se hva som har skjedd med oppussing av Fjøsgårdene, se hva som har skjedd med nye vinduer i murhusene i Olavsgate, se hva som har skjedd med murhuset i Sam. Eydes gt. på Tveito, se hva som har skjedd med direktørboligen og andre hus i Villaveien.

Røros brukte 20 år på å pusse opp byen sin, få tilbakeført de historiske gateløpene, gjøre husene historisk tidsriktig utvendig og moderne innvendig. I dag bruker Røros sin historie, sitt bymiljø og sin arkitektur som et godt bosted for sine innbyggere og som et turistprodukt. Folket trives og turistene kommer. Dette kan vi få til også på Rjukan. Skal vi få flere folk til å bo i Rjukan by, må vi få til ordninger der vi kan få til renovering av deler av den eksisterende bygningsmassen. Innenfor verdensarven blir det et mål der det er mulig at bygningsmassen utvendig ser ut anno 1920, mens det innvendig er 2020. Det er nok også behov å slå sammen to og to leiligheter der det lar seg gjøre for å tilfredsstille dagens arealkrav og skape bolyst. Se på Sing-Sing så flott det har blitt, nyoppussa utvendig anno 1920, slått sammen leiligheter innvendig anno 2020. Min drøm er at vi over noen år kan få til noe tilsvarende i f.eks. Flekkebyen og Jernbanegata. (Min personlige mening er at Jernbanegata har potensiale til å bli Rjukans fineste gate). Planavdelingen i Tinn kommune har allerede utarbeidet veiledere for rehabilitering av både Flekkebyen og Jernbanegata, - de bare venter på å bli realisert.

Tinn kommunestyre har vedtatt en ambisjon om sterkere tilknytning mellom byen og fjellet. Sagt med andre ord: hvordan kan vi få hyttefolket på Gausta og Rauland til å bruke byen vår Rjukan enda mer? Da må vi gjøre oss enda bedre, enda lekrere, enda mer interessante, og vi må vise kvalitet over hele linja. Jeg pleier å fleipe litt med hvorfor en familie i dag skal reise fra hytta på Gausta og ned til Rjukan: Far skal på Polet, mor skal på Blått til Lyst, og barna skal på Rjukanbadet. Og så vet jeg at vi har mange andre flotte ting å by på som f.eks gode matbutikker og sportsbutikker. Men jeg drømmer om at enda flere skal få lyst til å ta turen til Rjukan, at Storgata med nytt gatelys skal fylles med folk og ha grunnlag for å være en gågate i høysesongen, at butikklokalene i sentrum får kundegrunnlag for drift og nyetablering, at det er kunder nok for drift av hotell, restauranter og puber.

Det er mange som misunner Rjukan alt det de allerede har av historier og produkter for å være et attraktivt reiselivssted: reiselivshistorie, industrihistorie, krigshistorie, Hardangervidda og Hardangervidda Nasjonalparksenter, Krokan, Selstali, Vemork, Krossobanen m/klatrepark, Solspeil, Company town og arkitektur, Rjukanbadet, Admini, Gaustatoppen m/Gaustabanen, Gausta. Jeg tror at en opprusting av byen Rjukan som bosted vil være lønnsomt og viktig, både for oss som bor her og for turistene som besøker oss. Å foredle byen Rjukan med sitt historiske arkitektoniske uttrykk utvendig og modernisere boliger innvendig, tror jeg vil være et viktig bidrag til næringsutvikling for hele kommunen. Hvis vi får til dette, hvis flere ønsker å bo i byen, hvis flere ønsker å besøke byen vår, vil det sakte, men sikkert bli grunnlag for en positiv næringsutvikling i byen, på fjellet og i bygdesognene. Tinn kommune blir en viktig aktør i dette arbeidet, og min overbevisning og anbefaling er at Tinn kommunestyre prioriterer dette høyt.

Og så helt til slutt et lite hurrarop for Gullsmed Sando som lar seg inspirere av verdensarven og Bjørn Iversen og lager smykker av både Rjukanfossen og Brannhydrantene. Og han selger som «hakka møkk»!