Da er det også på tide at undertegnede trekker opp den gamle grammofonspilleren og setter på en plate, ja den med hakk i vet dere, den om bevaring, evigheten og ikke minst forpliktelsene vi har påtatt oss. For i lørdagens RA kan vi lese at det nå er snart seks år siden vi fikk den unike statusen som gjorde oss til en verdensarv by. Og stemmingen var på topp i Bonn da en delegasjon fra stedet sendte et verbalt reisebrev til de hjemme om at nå var "den i boks" og at det til og med var gledes tårer å spore.

Vår lille by skulle nok en gang settes på kartet takket være andre menneskers dynamiske og beundringsverdige innsats i det å bygge en by som faktisk skulle være med på å løfte Norge ut av fattigdommen og inn i den nye industrielle tidsalder. Men også redde verden fra hungersnøden. Det er ikke småtteri, og det hele skjedde veldig fort. Og rekordene kom der etter, ja for to ganger har vi hatt verdens største kraftverk, på andre plass hva angår kraftverk i fjell, verdens største vannelektrolyseanlegg, største produksjonsanlegg for tungtvann, Norges første normalsporede elektrifiserte privateide jernbane og Nord-Europas første to-taus svevebane og jeg kunne fortsatt i de uendelige men ja, vi har mye å være stolt av i all beskjedenhet.

Versjon 1.0 ble da selve prosessen med å samle alle disse tingene og "noget attåt" i en søknad. En prosess som tok mange år, men som gav gevinst, altså versjon 2.0. Men hva blir 3.0 versjonen, altså den som handler om selve jobben. Og det er her at A/S Egg & Bacon kommer inn i bildet. For de som ikke vet det så handler dette om den gangen høna og grisen skulle starte et firma som ja, skulle levere nettopp egg og bacon. Det gikk bra helt til det gikk opp for de hva det i realiteten går ut på.For vår del så handler statusen om intet annet enn å bevare for evigheten. Eller som UNESCO selv beskriver det selv på sine sider: UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarv inneholder områder og objekter av uerstattelig kultur- eller naturverdi.

Så fra gledes tårer i Bonn til bitre tårer på Rjukan for undertegnede er det derfor kort vei når rivningsspøkelse fremdeles herjer her oppe. Og det er for meg totalt uforståelig at vi fremdeles ikke er kommet lengre. Men som "noen" svarte meg i et tidligere innlegg om samme tematikk, nemlig bevaring: Vi kan ikke ta vare på alt vettu. Og det var vel for tjue eller tretti år siden da jeg kjempet for bevaring av Stormoen-gården da bilverksted, delebutikk, bolighus, sportsbutikken og ikke minst kirken bokstavelig talt møtte sin skaper i en rasering av et bymiljø vi ikke har sett maken til siden de raserte hele det gamle "Glade hjørnet" med Håndtverkergaten og hele "røkkla" Et forsiktig estimat der er at over 40 bygninger eller mer forsvant til fordel for den nye tid.I mellomtiden, altså etter dette har Våer skole, Vannstoffen på Vemork og det gamle søsterhjemmet forsvunnet. Øverland stasjon, Gamlas hus på Granli og portvakta på Såheim, den lille gule med seilskuta støpt i betong på veggen som sikkert noen husker, Gvepseborg kafe fra nyere tid og en rekke hus på Mår. Jeg kunne fortsatt.

Mens vi for flammene nylig har tapt Dørdalbygget, og det som var det gamle "Rallarhuset" et bolighus ved gamle Tinn kafe, lasarettet og en gammel garasje ved Fagerstrand. Det har også vært tilløp til brann på Admini og på Mandheimen brant jo også. Noe blir bygd opp igjen som kopi, mens branntomten står fremdeles igjen andre steder. På listen over bygg som ikke er ønsket inn fremtiden er pensjonistboligene på Bjørkhaug, og nå altså også Elverhøy. De representerer ikke noe av verdi for fremtidens verdensarvere i følge "noen" og er heller ikke signifikante nok så derfor går det mot rivning, og argumentene er de samme. De representerer en fare for omgivelsene, det er råteskade, mugg og fukt. Det trekker fra knuste vinduer og lekker vann. Ei heller vil noen bo der, eller det vil koste for mye å fikse opp. Argumenter det kan være vanskelig å motsi.Men om vi fortsetter slik blir det en "tanngard" full av hull og vi har ikke mer å miste.

Så er det også et tankekors at det fremdeles er fjernet gamle hydranter mens vi var på listen og var unisont enige om at dette skulle stoppes allerede i 2010. Et annet eksempel er statuen av Sam Eyde som har blitt flyttet rundt som en sjakkbrikke på torget siden 1967. Og at "noen" ville på nytt flytte den da planene for et nytt torg ble lansert. Debatten raste og mitt forslag ble da å sette hjul på sokkelen slik at arbeidet med å flytte han evt i ettertid vil bli lettere. Og alt dette pågikk mens vi hadde både kooridnatorer og nyfrelste verdensarvere. Jeg for min del ble sjakk matt av hele prosessen.

På tide å runde av litt. Pensjonistboligene på Bjørkhaug ble bygget for å huse de som hadde hatt en "lang dag i industrien" Den gang supermoderne boliger tegnet av datidens fremste arkitekter og med beboerenes behov som prioritet nummer en. Nå er de avlegs og ansett som stygge på grunn av et styrt forfall. Elverhøy, altså selve bygget ble flyttet fra en annen bygd til Rjukan for å møte boligbehovet til de menneskene som skulle bosette seg i den nye og spennende byen vår, en gang på tidelig 1900-tallet.

Da er det et stort paradoks at vi skal fjerne begge disse sporene mens prioriteten fremover er "bolyst" De nevnte bygninger er nettopp symboler på dette og bør derfor bevares for ettertiden og evigheten i beste UNESCO ånd. Det må da således bli versjon 3.0, nemlig vern gjenom bruk og gjenbruk i beste Greta Thunberg ånd.