«Tidene henruller»

ØNSKER ALLE GODT NYTT ÅR: Ordfører Bjørn Sverre Birkeland

ØNSKER ALLE GODT NYTT ÅR: Ordfører Bjørn Sverre Birkeland

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Den 21. juli 1969 klokken 03:56 (Norsk tid) satte Neil Armstrong sine fotavtrykk på månens overflate, og jeg var fem år og vår borgerlige familie satt spikret til fjernsynet de påfølgende timer og dager. Begivenheten rullet og gikk i ukesvis, den gang NrK hadde monopol på nyhetssendingene via skjerm og radio.

Jeg husker det som om det var i går, og jeg sa til min mor i min enfoldighet at «Når eg blir stor, ska eg ta ner månen så alle får se an». Moren min som da var 48 år humret litt, og syns nok den lille sønnen sin var slagferdig, morsom og så absolutt ambisiøs.

Månelandinger er ikke hverdagskost. Det skjer ikke så ofte og er en hendelse som vi i liten grad kan sammenligne mer trivielle hendelser med. Dette er en av de store hendelsene jeg virkelig husker fra min barndom.

Dernest at Elvis Presley døde 16. august 1976. Jeg var tolv år og kom hjem fra første skoledag etter sommerferien, og moren min satt på trappa og leste papirutgaven av en av de mange avisene min far abonnerte på. Hun så trist ut, og kort og godt slo hun fast det faktum at; «Elvis er død Lelle» (for det var jo det de kalte meg). Jeg husker at jeg ikke kunne tro det jeg hørte.

Jeg vokste jo opp med musikeren og revisoren Sverre Birkeland som var min far, så dette var selvsagt et skjebnesvangert øyeblikk i min oppvekst. Den dagen spiste vi nok stekt sild og poteter, som for så vidt ikke var helt uvanlig i min oppvekst i sildabyen Haugesund midt på 70-tallet. Foruten min far da. Han hadde spist mer enn nok sild og poteter i sin oppvekst på et barnehjem, så det bød han direkte i mot, og dermed fikk han sikkert medisterpølser, dandert av surkål og gulrøtter og en lys brunsaus av min mor vil jeg tro.

I barndomshjemmet mitt snakket vi egentlig ofte om de store hendelsene, livsoppgavene og personene, enten det var månelanding, eller «rockekongen», Martin Luther King, eller John F. Kennedy som døde like før jeg ble født. Vi snakket om «de store», «de som hadde innflytelse» og «betydde noe». Men fremfor alt snakket vi om de som ikke hadde innflytelse og hadde det så bra, og hva vi kunne og/eller skulle gjøre for dem. I dag vet jeg ikke om man på samme måte snakker «opp» noen, eller om man egentlig bare snakker «ned».

Selv ville jeg jo aldri utsatt meg selv for å «trampe inn i politikken» om det ikke var for at jeg trodde på noe. Eller at jeg tror på at jeg kan være med å gjøre en bitteliten forskjell. Men jeg må selvsagt innrømme at det kan være svært vanskelige prosesser og at det tar litt lenger tid enn det jeg er av og til er komfortabel med.

Jeg hadde en klok onkel som jeg var mye sammen med i sommerhalvåret. Berge Sæberg. Han var ordfører i Kvinnherad kommune i mange år, og han var bonde og jeg var hans dreng. Han forstod at sin unge nevø var en utålmodig sjel, og sa en gang mens vi foret dyrene; «Om du noen gang skal rote deg bort i politikken, så må du lære deg en ting, og det er tålmodighet». De ordene tok jeg virkelig til meg, og de satt ganske klart i mellomgulvet på meg i det de var sagt.

Ingen må være i tvil om at vi som er folkevalgte i Tinn kommune, gjør det vi til en hver tid tror er best for dere og den kommunen dere og vi selv lever og bor i. Det gjør rådmannen og administrasjonen også.

Sammen har vi noen utfordringer framover når det gjelder de økonomiske utsiktene, og da må vi gjøre de nødvendige grep (og til og med noen upopulære avgjørelser) som begrenser noe av det kommunen kan tilby i dag.

Jeg tror likevel at vi framover skal overleve som Tinn kommune, og klare å levere de tjenester vi er pålagt, samtidig skal vi være proaktive og levere på de områder som kommunen i framtiden skal leve av.

Tinn er en fantastisk kommune å være ordfører i, og framtiden vil vise at vi virkelig er en kommune som vil levere.

Jeg elsker Tinn kommune, og menneskene her.

Godt nytt år.

Bjørn Sverre Birkeland

Ordfører Tinn kommune

Artikkeltags